Våpenhvileavtalen mellom Israel og Hamas ble kanskje med rette oppfattet som en seier for Hamas.  Trodde virkelig den venstreorienterte ledelsen i IDF og Shabak (Sikkerhetstjenesten) at det var mulig å få fred med Hamas?  De hadde tydeligvis sovet i timen og klarte ikke å forhindre oktobermassakren.  Nå, 15 måneder senere, tar noen av dem omsider ansvar og går av.  IDF klarte ikke med dagens ledelse å nedkjempe Hamas i samme grad som Hezbollah.  Kun tre gisler er sluppet fri, og Hamas sitter fremdeles med 94 jøder de kan holde i fangenskap i mange år fremover.  Hamas har allerede informert om at de ønsker utsettelse med å befri de gislene som etter avtalen skulle slippes fri i morgen (lørdag).

Dagen etter er Hamas ute av tunnelene og tilbake på gatene med sine svarte masker og drapsvåpen.  De utøver sin brutale kontroll over Gazas befolkning ved nettopp å legge beslag på de enorme mengdene humanitær hjelp Israel daglig sender inn i området.  Som Hamas selv erklærer, skal de samle seg til et nytt angrep straks de er sterke nok.  På Gazastripen og i Judea og Samaria festet araberne i gatene mens de skjøt vilt i glede.  I Tel Aviv ble fire personer skadet i et terrorangrep, utført av en marokkansk araber med amerikansk pass, mens man i Australia valgte å prøve å sette fyr på jødiske barn i en barnehage.  Hver sin måte å juble på!

Man kan ikke stikke under en stol at endringen vi ser nå i IDFs ledelse også er et signal om en kommende dramatisk politisk endring i Israel.  Den kan være positiv, men den kan fort sette Israel i fare igjen, omringet som de er av noen fanatiske, blodtørstige naboer.  Derfor er det også en del israelske stemmer som er misfornøyde med at president Trump var med på å presse Israel til denne våpenhvilen med Hamas.  Men mye tyder på at Hamas og deres alliertes glede over Trump snart får en brå slutt.

Uansett hvor kritisk man er til deler av Trumps politikk og hans måte å formidle den på, er det klart at bare den ikke politiske korrekte Trump som kan:

• tvinge virkeligheten på woke-politikere og deres medier.
• sette foten ned for internasjonale antisemittiske organisasjoner som FN, WHO og ICC.
• avsløre og bekjempe kildene til jødehatbølgen i våre samfunn.
• få bukt med den islamo-fascistiske bevegelsen som driver med terrordemonstrasjoner verden over mot jøder og jødevenner.
• tvinge Vesten til å slutte med å beskytte kriminelle og terrorister på bekostning av ofrene slik vi ser i England og resten av Europa.
• gi vanlige folk deres ytringsfrihet og trygghet tilbake, jødene inkludert.

Uansett hvor smertefull avtalen med Hamas er, må vi se den i riktig perspektiv.  Hamas er tilbake, men støtten til Hamas blir dempet av Trump og hans administrasjon som våger å snakke sant.  Det var befriende å høre Elise Stefanik holde seg til fakta da hun stod fast på at Judea, Samaria og Gaza tilhører jødene.  Hun la til:

«Hvis du ser på den antisemittiske råttenskapen i FN, er det flere resolusjoner rettet mot Israel enn mot alle andre land og kriser til sammen.  Vi må være en stemme for moralsk klarhet her i FNs sikkerhetsråd og i FN for øvrig, slik at verden får høre fra oss hvor viktig det er å stå sammen med Israel.  Og det er nøyaktig det jeg har tenkt å bidra til.»

Det samme kan vi si om representant Claudia Tenney som lanserte kongressens «Friends of Judea and Samaria Caucus» på onsdag for å støtte lovgivning som avviser begrepet «Vestbredden» og for å fremme bånd mellom Israel og USA.  «Vi må begynne å fortelle sannheten.  …  Vi må være katalysatoren», sa hun til JNS.

Så enkel er sannheten i denne post-woke tid.

I Trumps visjon kommer USA til å være en makt som ønsker å skape fred og forene folk – alt under Guds oppsyn.  Samtidig ønsker han ikke, i motsetning til Biden, å stå for ettergivenhet overfor Vestens fiender, noe vi håper snart å få se overfor Iran.  Hvordan han vil håndtere krigen mellom terroraksene og Israel og mellom Russland og NATO/ Ukraina, og hva han gjør med Iran og med Kina som er en viktig støttespiller for både Iran og Russland, gjenstår å se.

President Trump har dessuten erklært seg som en antikrigsperson som ønsker å bringe fred til verden.  Med klar forståelse av at militærets rolle er å beseire fiender, uttalte Trump at han har til hensikt å avslutte kriger og ikke involvere seg i slike som ikke er av interesse for USA.  Abrahamavtalene er utvilsomt viktige for ham, men spørsmålet er om han innser at fred i Midtøsten kan avhenge av angrep på verdens ondeste aksemakt, Iran.

Men kanskje Israels største utfordring, muligens mer enn Iran, er påvirkningen den qatarske og den saudiarabiske pengemaskinen har på Trumps administrasjon.  Det er Qatar som er med å finansiere Hamas i Gaza og det er Qatar som er med å finansiere den islamo-fascistiske bevegelsen som driver med demonisering av Israel og antisemittisk vold på amerikanske universiteter.  Hvorvidt Trump klarer å se at Qatar-pengene brukes i USA til å støtte terror og til å undergrave de amerikanske demokratiske verdier som er så viktige for ham, gjenstår å se.  Klarer han å se dette, ville vi komme langt med kampen mot antisemittismen og demoniseringen av jødene.

Tross slike bekymringer bringer president Trump optimisme, håp og tro på en bedre verden for både USA, verdens befolkning og selvsagt også for jødene og Israel, som han og mange i hans administrasjon er erklærte og ekte venner av.

Vi må ikke glemme at samtidig som avtalen om våpenhvile ble et faktum, mistet Hamas sin skuddsikre vest, Biden og hans jødefiendtlige administrasjon.  President Trump i motsetning til mange andre, er som sagt en ikke-politisk-korrekt person, en person som våger å holde seg til virkeligheten og har satt seg som mål å bringe verden tilbake til fornuft.  Langt fra den galskapen som de woke-troende påtvinger majoriteten, enten det gjelder økonomi, miljø og energipolitikk, beskyttelse av kriminelle og terrorister på bekostning av deres ofre, kjønnspolitikk eller vårt tids stuerene jødehat.  I alt dette og mye mer er Trump i stand til å skille mellom det gode og det onde og å kalle en spade for en spade.

Trumps forpliktelse overfor jødene og Israel er tydelig i mange handlinger og uttalelser gjennom årene og også i de første timene av hans andre periode.  Han var den første amerikanske presidenten som besøkte Tempelets Vestmur i jødenes evige hovedstad Jerusalem.  Han var den som flyttet den amerikanske ambassaden til Jerusalem, som mange tidligere presidenter hadde lovet, men ikke gjennomført.  Vi håper på at dette ville veie mere enn fristelsen til ikke å sette en stopper for qatarsk og saudiarabisk pengeflom til USA.  Den har fått lov til å pågå i alt for mange år nå og har allerede skapt mye skade, spesielt på akademiske institusjoner der kommende generasjoner blir utsatt for vranglære mot blant annet demokratiet og mot jødene og der jødehat ble stuerene.

Derfor er det oppløftende å se at Trump umiddelbart innførte sanksjoner mot den beryktede antisemittiske internasjonale domstolen, ICC, slik han lovet.  Han undertegnet en ordre om at folk som støtter terror skal utvises.  Det omfatter også demonstrantene som støttet Hamas ved universitetene etter oktobermassakren.  Under Trump er det de kriminelle som skal straffes, ikke ofrene – så har må vi være optimister.

President Trump klassifiserte på nytt Houthi-organisasjonen i Jemen, kjent som «Ansar Allah», som en «utenlandsk terrororganisasjon«.  Den var klassifisert slik av Trump-administrasjonen allerede i 2021.  Men President Joe Biden reverserte det en måned senere, med det påskuddet at ellers kunne det forverre den humanitære krisen i Jemen.  Internasjonal skipsfart er neppe på linje med Biden i dette spørsmålet og Israel kan puste lettet ut.

Det er ingen hemmelighet at det under president Bidens periode ble innført en slags embargo, i det minste delvis, mot Israel, og våpenforsendelser ble kansellert eller forsinket mens Israel på flere fronter kjempet for sin eksistens.  Trump opphevet sanksjonene som ble pålagt av Biden-administrasjonen mot jøder i Judea og Samaria.  Han har også kansellert de sanksjonene Biden innførte med forbud mot å selge Israel bomber som veier ett tonn eller mer.

Det faktum at dette er president Trumps siste periode gir ham en viss frihet ved at han ikke trenger å være redd for valgmessige konsekvenser av sine skritt.  Med en forsiktig optimisme kan vi håpe på at Trumps siste presidentperiode vil bringe fornuften tilbake til verden og fremtvinge en reell endring i den bølgen av jødehat som har overtatt vårt samfunn, med politikere, prester, såkalte «humanitære organisasjoner» og et partisk medieapparat i førersetet.  Vi må vekk fra woke-galskapen der galt er rett og rett er galt, der terrorister hylles og de jødiske ofrene umenneskeliggjøres.  Vi må få ytringsfriheten tilbake og trygghet til å kunne si sannheten uten å frykte forfølgelser.