Årets markering av minnet om Krystallnatten føyer seg inn i en utvikling vi har sett på med uro i flere år. Vi har lenge kunnet se en tydelig tendens til politisk misbruk av minnemarkeringen ved å bruke anledningen til å fremme et anti-israelsk og antisemittiske budskap. Årets markering ble dessverre intet unntak.
For noen år siden var markeringen av Krystallnatten en mediebegivenhet i Norge. I regi av den nå bedrageridømte leninistiske organisasjonen SOS-rasisme, stilte profilerte politikere og samfunnstopper gjerne opp med appeller om hvor viktig det er å minnes de jødene som døde, samtidig som de aldri glemte å rette en kritisk pekefinger mot dem som overlevde massakrene ved å flykte til det jødiske hjemlandet, Israel. Etter at marxist-leninistene ble dømt for bedrageri, gikk luften ut av den norske Krystallnatt-boblen. Jødene i Trondheim som ikke lenger følte seg velkommen i disse markeringene holdt sine egne, og fikk sørge i fred over tapet av sine kjære.
I Sverige har man nå gått videre og for sikkerhets skyld valgt å ekskludere jødene fra minneseremoniene. I Holland gikk man til det skritt å invitere den notorisk antisemittiske Palestina-araberen Hanin Zoabi til å forelese om hva Krystallnatten etter hennes mening egentlig skal brukes til. Hennes budskap til hollenderne var å sammenligne dagens jøder med nazister. Dermed kan vi konstatere at den europeiske Krystallnatten nå har begynt å få tilbake noe av sin opprinnelige mening, og de jødene som er igjen i Europa vet hva de kan ha i vente.
Men det skjer lite i Europa hvor ikke EU har en finger med i spillet. Dette gjelder også i slike spørsmål som markeringen av Krystallnatten og jødenes plass i verden. Mens Europa står foran kriser og historiske utfordringer, og katastrofene i den islamske verden brer seg oppover kontinentet, er EU opptatt av å vise handlekraft og lederskap.
I velkjent Europeisk tradisjon besluttet derfor EU-kommisjonen å avlede oppmerksomheten fra sin egen udugelighet ved å iverksette en handelsboikott av israelske varer som er produsert i såkalte ”bosettinger.” Og for riktig å understreke den ideologiske betydningen av dette EU-vedtaket, valgte man å lansere det som en oppfølgende påminnelse om Krystallnatten. Å sette egne merkelapper på alt som er jødisk, har europeerne drevet på med helt siden de ødela det israelske kongedømmet for snart to tusen år siden, så dette er hverken nytt eller overraskende, men det er noe symboltungt over EUs beslutning om å proklamere merking av jødiske varer dagen etter Krystallnatten som for 77 år siden var innledningen til den industrielle utryddelsen av over 6 millioner europeiske jøder hvorav 1,5 millioner var barn.
EUs krav til jødene er at de skal gi fra seg til arabiske organisasjoner sine opprinnelige landområder som til og med Folkeforbundet erklærte at det jødiske folk har historisk rett til, og hvor jødene har bodd i mer enn tre og et halvt tusen år. Vi vet ikke hva EU mest foretrekker som alternativ til jødisk styre i Judea, men det aktuelle valget vil måtte stå mellom Hamas (Det muslimske brorskap), Jabhat al-Nusra (al-Qaida) eller ISIL (Den islamske staten) som nå er de mest ressurssterke i området.
EUs beslutning om å spesialmerke jødiske varer skiller seg ikke fra nazistenes merking av jødiske varer og butikker før Holocaust. De usanne påstandene om at Israel lever på kant med folkeretten og at det er ulovlig for jøder å bo i Judea og Samaria er ikke annet enn dårlig skjult rettferdiggjørelse av europeernes tradisjonsbundne jødehat.
Eksporten til Europa av varer produsert i Judea og Samaria dreier seg om noen få tusen dollar årlig, og er hovedsakelig ting produsert av palestinske arbeidere som søker levebrød hos de lokale jødene. Ingen europeiske varehus vil velge å markedsføre disse produktene under slike forhold, og deres naturlige reaksjon vil derfor bli at det blir lettere for butikkene å fjerne alle jødiske varer for godt.
Det politiske initiativet fra EU om å delta i boikotten av israelske varer ble naturlig nok møtt med skuffelse hos de israelske myndighetene som har satset store ressurser og mye prestisje i en langvarig fredsprosess med de palestinske selvstyremyndighetene. I en uttalelse fra statsminister Netanyahu heter det blant annet at: ”EUs beslutning er hyklerisk og utgjør en dobbeltmoral ved at den henger ut Israel og ikke de 200 øvrige konfliktene omkring i verden. EU har vedtatt å sette merkelapp bare på Israel og vi er ikke beredt til å akseptere det faktum at Europa setter merkelapp på den parten som blir angrepet av terrorisme. Den israelske økonomien er sterk og vil stå imot dette. De som blir rammet vil være de palestinere som arbeider i israelske fabrikker. EU burde skamme seg.”
Men EU skammer seg ikke. Så sent som i juli tilkjennega EUs utenrikskommisar, Frederica Mogherini, at det er islam som er Europas fremtid: ”Islam hører til i Europa. Den eier en plass i Europas historie, i vår kultur, i vår mat, og − hva som betyr mest − i Europas nåtid og fremtid. Jeg er ikke redd for å si at politisk islam bør være en del av bildet. …” I likhet med sin forgjenger, baronesse Catherine Ashton, har også Mogherini gått gradene som europeisk kommunist med mål om å ”rive ned det bestående.” Det er hun virkelig nå i ferd med å innlede med sin boikottkampanje mot jødenes hjemland, Israel. Det er her vi finner inspirasjonskilden til islamsk terror mot de europeiske jødene og årsaken til jødenes nye eksodus fra Europa.
Men EU er mer konkret og grundig i sin kampanje mot Israel enn de politiske uttalelsene til EU-kommisjonen. EU er, sammen med bl.a. Norge, en hovedkilde til finansiering av den såkalte ”fredsindustrien” som har som hovedmål å ødelegge Israels internasjonale omdømme og undergrave statens legitimitet og økonomi. I Europa og Midtøsten har det grodd opp en hærskare av frivillige organisasjoner som på grunnlag av milliardbevilgninger fra EU og andre europeiske land, sysselsetter tusener av mennesker med oppgaven å fremme boikott av israelske varer og forsyne sponsorene med kritiske rapporter om alt som foregår i Israel.
Det er dette som er datagrunnlaget for EUs (og Norges) kritiske og nedlatende holdning til den jødiske staten og alle beskyldningene fra europeiske myndigheter om ”brudd på folkeretten og menneskerettighetene, ulovlig okkupasjon, apartheid og ulovlige bosettinger.” Det er alt sammen antisemittisk oppspinn som de europeiske landene og Norge har bestilt og betalt for med sine bevilgninger til ”fredsindustrien,” og som de så viser til når de reiser sin kritikk. Det er også her vi finner opphavet til den boikottbevegelsen som EU nå har sluttet seg til med sin politiske Krystallnatt-markering.
