I 1967 gikk Israels naboland til krig, helt sikre på at de denne gangen skulle ta knekken på den vesle jødestaten. Israel vant en mirakuløs seier som ingen ville trodd var mulig. Seieren i Seksdagerskrigen regnes som et av verdens militære høydepunkter. Likevel er denne historiske milepælen nå, mindre enn to mannsaldre senere, forbigått av IDF som i løpet av ett år satte den iranske terroraksen mange år tilbake og i løpet tre døgn denne uken fullstendig desimerte den 350.000 mann sterke syriske hæren. De islamistiske opprørerne møtte skrothauger av ødelagte fly, missiler, krigsskip, stridsvogner og annet militært utstyr. Gjennom årene samlet Assad en betydelig mengde avanserte kjemiske og biologiske våpen. Muligheten for at en del av disse våpnene kan havne i feil hender er en trussel som ikke kan tas lett på. Våpnene måtte utslettes, men det er slett ikke sikkert at Israel har klart å ødelegge alt.
IDF gikk inn i omtrent 10 av de 25 km som Israel i ren dårskap hadde gitt fra seg til Syria i 1974 da en del av Israels ledelse plutselig trodde at forhandlingskulturen også kunne implementeres i Midøsten-basaren. De blodige krigene mellom de ulike klanene i den muslimske verden fra uminnelig tid viser gang på gang at spillereglene i Midøsten er noe Vesten hverken vil eller kan forstå, eller makter å håndtere. Men nettopp dette forstår nå Israel til fullkommenhet. Seieren i overlevelseskrigen som Israel har utkjempet siden oktobermassakren i fjor, på flere fronter, er beviset på det. Hamas er sterkt svekket tross den enorme bistanden både fra Vesten med Norge i førersetet, og fra Qatar samt andre muslimske land. Syria ligger i grus, Hizbollah er så å si en saga blott og hele den iranske terroraksen i Midtøsten er blitt svekket takket være Israel.
I Libanon pulveriserte Israel Hizbollah med deres minst 100.000 terrorister og enorme rakettarsenal. Samtidig angrep Israel flere militære mål i selve Iran som et forarbeid før det store angrepet på Irans kjernefysiske våpeninstallasjoner som alle vet må komme. I slutten av oktober i år publiserte Alma-senteret et dokument om Hizbollahs «oksygenrør» gjennom Syria. Nå som Assads regime er falt, har Iran mistet sin innflytelse i Syria og dermed sin evne til å overføre ammunisjon til Hizbollah i Libanon den veien. Iran sitter igjen med en horde av yemenittiske soldater som noen rike stammehøvdinger kjøpte for så å selge videre til ulike kriger. Disse vil bli utradert på kort tid dersom Israel og/eller USA bestemmer seg for det.
Irans nederlag skaper nye utfordringer, men også nye muligheter. Det tomrommet som Iran og dets terror metastaser etterlot seg i Midtøsten, prøver nå NATOs Tyrkia å fylle ved å blant annet å konkurrere med Iran om hvem som best kan støtte sine favoritter blant terrororganisasjonene. Også Hamas og Islamske Jihad som ble jaget ut av Syria, kommer gjerne tilbake om de bare får lov til det. Men himmelen i Midtøsten er nå åpen for et israelsk angrep på Iran, med eller uten USA på laget. For så lenge Iran står der med sine atomvåpen og NATOs Tyrkia med sine drømmer om å gjenreise det ottomanske imperiet, er det store slaget i denne runden av Midtøstenbasarens krig ikke over.
Verden står nå, kort sagt, ved begynnelsen av et nytt morgengry i Midtøsten-basaren og vinnerne, om man spiller kortene riktig, kan være områdets urbefolkninger, jødene inkludert. Stormaktenes kunstige oppdeling av Midtøsten smuldrer bokstavelig talt bort foran våre øyne, og urbefolkningene i Midtøsten og Israel har fått et handlingsrom ingen kunne tro var mulig. Etter 50 år med blodig borgerkrig med over 600.000 drepte bare i Syria, var det tilsynelatende uforståelig at en gjeng tidligere ISIL-terrorister og ulike folkegrupper i Syria klarte å samarbeide og overta hele landet «over natten». Forklaringen bak dette er at det vi ser på bakken ikke bare er opprøret til en undertrykt befolkning, men også et opprør av mange folkeslag som ikke lenger vil finne seg i å bli kontrollert av hverken arabere, iranere eller tyrkere.
Den forrige runden med opprør i Syria for mer enn et ti år siden ble brutalt undertrykt av Assad med iransk støtte og hjelp fra tusenvis av Hizbollah-soldater. De sunnimuslimske opprørerne glemmer ikke hva deres shiamuslimske naboer har gjort mot dem, noe som er grunnen til at vi også så seiersfeiring i Syria etter elimineringen av Nasrallah. I Syria kommer både befolkningen og ISIL-terroristene til å fortsette å hevne Hizbollahs drap på sivile som støttet Assad etter 2013. Her blir det ingen barmhjertighet, ingen kjære mor. Flere videoer på sosiale medier dokumenterer Hizbollah-terroristenes brutale skjebne da de forsøkte å flykte til Libanon. Det samme gjelder tidligere soldater som på bestialsk vis ble henrettet av opprørene. Like hjerteskjærende er det å se tilstanden til fangene som ble sluppet fri fra bunkere i fengslene, hvor enkelte har blitt torturert uten å se dagslys i årtier. En del av dem kunne ikke engang huske navnet sitt eller hvor de var fra. Gang på gang ser vi hvordan dagens svake sivile blir ofre for en maktkrig de ikke har noe med, og dagens sterke herskere tar over til neste slakterunde er på gang.
En av de største utfordringene Israel så langt har møtt angående behovet for å forhindre opprustning av Hizbollah, er kontroll med muligheten for at organisasjonen fortsetter å få resurser gjennom Syria. I lys av ovenstående kan det antas at det nye regimet som etableres i Syria i verste fall kommer til å ha klar interesse av å hindre enhver overføring av våpen til shia-organisasjonen, og i beste fall interesse av aktivt å løsne det grepet som organisasjonen har i Libanon.
Også fiendens fiende kan være en venn om man spiller kortene riktig, og alt tyder på at Israel gang på gang har tatt riktige beslutninger det siste året. Israel må forholde seg til de såkalte «opprørsorganisasjonene» som styrtet den syriske diktatorens regime. De utgjør en sammenslutning av flere organisasjoner med ulik ideologisk bakgrunn, som alle står i bunnløs gjeld til Iran. Men Israel må også ta hensyn til NATOs Tyrkia som både er fiende av Israel og en viktig støttespiller for Hamas.
Det er derfor viktig for Israel å styrke alliansen med sunnimuslimene i Syria som nå trenger både humanitær hjelp og støtte til å gjenreise landet etter 50 år med det korrupte og brutale Assad-regimets undertrykkelse. Både kurderne i Nord-Syria og druserne i Sør-Syria som gjerne vil ha sine områder under egen kontroll, er seriøse partnere Israel må ha gode forbindelser med i tiden som kommer. Den vennligheten noen av IDF-soldatene ble møtt med på Golanhøydene denne uken, tyder på at det er rom for samarbeid landene imellom til fordel for alle sider.
Om syrerne klarer å hindre Iran og Tyrkia fra å blande seg inn, gjenstår å se. Men nettopp det kan være en forutsetning for at de kan få i stand et normalisert forhold til både Israel og andre land i området, med økonomiske fordeler etter modell av Abraham-avtalene. Det vil være bra for Midtøstens fremtid at urbefolkningene får sine områder befridd fra mangeårig arabisk, tyrkisk og iransk okkupasjon. Iran med sine terrormetastaser må isoleres fullstendig, og NATOs Tyrkia må kontant hindres i å nå sine imperialistiske mål. Russlands skygge er også alltid med i det store bildet.
Mange av vår tids konflikter i Midtøsten og Nord Afrika er resultater av den kunstige inndelingen av området som vestlige koloniherrer gjennomførte for å ivareta egne interesser. Nå smuldrer alt opp; vi står foran en ny virkelighet og en ny mulighet. Landområdene kan nå deles inn med utgangspunkt i de ulike folkeslagenes demografi i området, inkludert jødenes. Man kan ikke lenger ignorere 40-60 millioner kurdere som om de ikke eksisterer, samtidig som man kjemper for et såkalt «palestinsk» folk som aldri i historien har eksistert noe sted på jorden. Man kan heller ikke lenger ignorere amazighene (urfolkene) i Nord-Afrika, kopterne i Egypt og mange andre titalls millioner i urbefolkninger som våre politikere og deres betalte medier tier om. Man kan ikke lenger ignorere at Tyrkia okkuperer både store deler av Kurdistan og halvparten av Kypros. Problemet er selvsagt ikke om jødene skal tvinges å gi fra seg enda en bit av sitt lille land til arabere. Problemet er å få store deler av Midtøsten og Nord-Afrika tilbakeført til urfolk som ble frarøvet sine områder av vestlige kolonimakter og fordelt mellom arabiske, tyrkiske og iranske okkupanter. Også NATOs Tyrkia må tvinges ut av Kurdistan og Kypros om man virkelig vil ha fred i regionen. Oppdelingen og inndelingen av Europa etter Napoleonskrigene kan gjerne minnes i denne sammenhengen. Bare med slik radikal realitetsorientering er det håp om en viss fred i Midøsten-basaren.
Men slike fakta og løsninger synes ikke våre politikere og deres betalte medier å være opptatt av. Derfor fortsetter NRK og de andre statlig betalte medier å synge i samme kor og med samme enstemmighet som før. Et eksempel er artikkelen til Bernt Hagtvet i dagens Aftenposten, der han skriver som om det ikke finnes noe annet enn en konklikt mellom Hamas og Israel!
Nesten ingen her til lands våger å si noe positivt om Israel. Knapt noen våger å nevne urbefolkningene i Midtøsten og Nord Afrika. Ingen vil konfrontere de virkelige okkupasjonsmaktene, arabere, iranere og tyrkere, og hvem våger å takle den nye virkeligheten i Midtøsten? Erfaring tilsier at det som regel er tryggest å prøve å lede oppmerksomheten bort fra fakta ved å anklage jødene for alt de har ikke gjort. La oss håpe på at Norge ikke blir den som våkner sist.