Nulltoleranse for tomme ord om Holocaustminnet

En uniform fra konsentrasjonsleiren Auschwitz vist på Camp des Milles, et internerings- og deportasjonssenter fra andre verdenskrig, under et besøk av medlemmer av South Winners, den største supportergruppen til Olympique de Marseille fotballklubb, for å øke bevisstheten om antisemittisme, Aix-en-Provence i det sørøstlige Frankrike, den 23. desember, 2024. Get Image AFP via Miguel Medinaty.
Av Jonathan S. Tobin
Oversatt for SMA av Lars Thoralf Storstrand
Kilde:  https://www.jns.org/zero-tolerance-for-empty-words-of-holocaust-remembrance/

De som er moralsk nøytrale eller støtter Hamas’ nazister og kommer med falske påstander om folkemord på Israel, bør tie stille den 27. januar.

En “uniform” fra konsentrasjonsleiren Auschwitz utstilt i Camp des Milles, et internerings- og deportasjonssenter under andre verdenskrig, utstilt under et besøk av medlemmer av South Winners, den største supportergruppen til fotballklubben Olympique de Marseille, for å øke bevisstheten om antisemittisme, Aix-en-Provence i det sørøstlige Frankrike, 23. desember 2024. Foto av Miguel Medina/AFP via Getty Images.

I løpet av de 20 årene som har gått siden dagen ble opprettet ved en avstemning i FNs generalforsamling i 2005, har den internasjonale minnedagen for Holocaust blitt en fast del av verdenssamfunnets kalender. Den har til og med blitt omfavnet av den organiserte jødiske verden, som alltid er ivrig etter å bli akseptert av etablerte institusjoner. Dagen ble etablert selv om den jødiske verden allerede har innført en egen Holocaust-dag – Yom Hashoah – som markeres om våren, en uke før Israels minne- og uavhengighetsdager. Mer enn 15 måneder etter 7. oktober 2023 er det på tide å revurdere den beslutningen.

Man kan spørre hvorfor? Burde vi ikke oppmuntre til flere Holocaust-minnemarkeringer og utdanningsprogrammer? Vil ikke opprettelsen av en dag som verden har satt av til å minnes nedslaktingen av seks millioner jøder, gi denne hendelsen den anerkjennelsen den fortjener, og gjøre det mindre sannsynlig at Shoahs redsler kommer til å gjenta seg?

Det viser seg at det rungende svaret er et ettertrykkelig «nei».

Tomme ord

Lederne for det samme verdenssamfunnet som reagerte med likegyldighet, for ikke å si støtte, overfor massedrapene og grusomhetene begått mot jøder under Hamas-terroristers og andre palestineres grenseinfiltrasjon og påfølgende morderiske angrep på Sør-Israel den 7. oktober 2023, stiller pliktoppfyllende opp den 27. januar for å delta i disse minnemarkeringene. De kommer til å fortelle hvor forferdelig Holocaust var. Noen av dem kommer til å bruke det velkjente refrenget «aldri mer». På den måten kommer de til å regne seg selv som den typen ansvarlige, medfølende og høyverdige mennesker som fortjener ikke bare å kontrollere mektige internasjonale institusjoner som FN og dets mange organer, men også å fortelle resten av oss hvordan vi skal tenke og leve.

Dette er bare nok et eksempel på hvordan store deler av verden liker døde jøder, men er fullstendig intolerante overfor levende jøder som er villige til å kjempe for sine rettigheter og sin eksistensberettigelse.

Et bevis på dette er at det i mange av disse seremoniene ikke kommer til å bli sagt et ord om vår tids nazister, som ønsker å oppfylle Adolf Hitlers mål om folkemord på jødene. Og da mener jeg ikke de hatefulle, men små, isolerte og politisk maktesløse nynazistene som holder til i høyresidens febersumper i vestlige samfunn.

I stedet sikter jeg til Hamas og andre islamistiske terrorgrupper som har som mål å utslette den eneste jødiske staten på kloden og begå folkemord på de mer enn 7 millioner jøder som bor der. Hamas’ handlinger den 7. oktober var et ledd i et forsøk på å realisere dette folkemordsmålet.

I stedet for å stå alene, blir de forsterket av en mektig, bredt støttet internasjonal anti-sionistisk bevegelse. Denne bevegelsen er dypt integrert i de samme institusjonene, som FN, som bruker 27. januar – datoen for frigjøringen av konsentrasjonsleiren Auschwitz i 1945 – til å gjennomføre seremonier om Holocaust som gjør narr av minnet om ofrene og kampen mot antisemittisme.

Dette er den samme internasjonale bevegelsen som har brukt de siste 15 månedene på å oppildne til hat mot jøder og Israel. Mer enn det: Med hjelp fra en liten minoritet av jøder som er fremmedgjort fra enhver følelse av jødisk folkefellesskap eller sine forfedres tro, har de forsøkt å snu om på historien om Holocaust ved feilaktig å fremstille Israels selvforsvarskrig mot Hamas som «folkemord» på palestinerne på Gazastripen.

Indoktrinert i falske venstre-doktriner om kritisk raseteori og interseksjonalitet har de anklaget Israel for å være en «bosetterkolonialistisk» og «apartheid»-stat. I deres øyne følger det logisk at alle jøder og israelere er skyldige i å være «hvite» undertrykkere som må fratas makten. Mot israelske jøder, blir vi fortalt av disse angivelig opplyste intellektuelle, at enhver form for «motstand», som den barbariske orgien av drap, voldtekt, tortur, kidnapping og ødeleggelser som fant sted om morgenen den 7. oktober, ikke bare kan rettferdiggjøres, men er prisverdig.

  1. oktober endret alt

Før den eksistensielle krigen for Israels eksistens som begynte på den svarte sabbaten, kunne det kanskje ha vært mulig å argumentere for å samarbeide med og bruke 27. januar-seremoniene som en måte å fremme bevissthet om global antisemittisme. Men disse minnemarkeringene bidrar ikke til å opplyse verden om hvor toleranse for jødehat fører hen. Tvert imot må det nå erkjennes at deres primære formål er å beskytte dem som ønsker å skille mellom massedrapene på jøder i forrige århundre og dem som forsøker å gjøre det i det nåværende.

I løpet av de åtte tiårene som har gått siden Holocaust, har den økende tendensen til universalisering av Holocaust for lengst gått over styr. Forskere, selvutnevnte «menneskerettighetsorganisasjoner» og andre som er ivrige etter å bruke det jødiske folkets historiske lidelser til sine egne formål, har brukt nazistenes utryddelseskampanje mot jødene som en universell metafor for det de anser som dårlig oppførsel.

De som fremmer en slik universalisering, hevder å gjøre det ut fra gode motiver. De ønsker å bruke Holocaust som et eksempel på hvordan man kan bekjempe hat, så Holocaust ikke isoleres som en distinkt hendelse i historien som ikke kan brukes som lærdom i andre konflikter. Dermed misforstår de bevisst antisemittismens natur. Den er ikke vanlig fordomsfullhet eller ubehageligheter rettet mot mennesker som har en annen tro, men hat, kombinert med et politisk program, for å gi makt til de som hater jøder. Det finnes andre eksempler på virkelige folkemord, som kommunistenes massedrap i Kambodsja på 1970-tallet eller hutuenes nedslakting av tutsiene i Rwanda – og til og med et folkemord som nå begås mot uigur-muslimer i Kina – men disse har en tendens til å falle i bakgrunnen i dagens diskusjoner om emnet.

Holocaust er imidlertid unikt. Det var kulminasjonen av 2000 års antisemittisme – et hatvirus som dessverre ikke døde ut da de allierte gikk inn i dødsleirene og deretter beseiret de tyske nazistene og deres kollaboratører. Det lever videre i grupper som Hamas og Hizbollah, og alle de som gjentar deres folkemorderiske mål på amerikanske universitetsområder med slagord som «fra elven til havet» og «globaliser intifadaen».

Dagens antisemitter nøyer seg ikke bare med å sverte jøder og spre løgner om deres handlinger og intensjoner, slik som ytringer som fremsettes om Israel. De søker å delegitimere jøder på en måte som ikke er ulik nazistenes, som forkynte om en mektig jødisk kabal som drev med konspirasjoner for å undergrave og skade ikke-jøder.

Det er derfor Israel er gjenstand for et slikt hat og en verdensomspennende bevegelse som ikke bare behandler landets angivelige lovbrudd som de verste på planeten, men også som en unikt ond enhet. De hevder også at jødene feilaktig bruker antisemittisme og til og med Holocaust som «våpen» for å tiltrekke seg sympati og hvitvaske sine forbrytelser. Det er nøyaktig den samme taktikken som nazistiske ideologer brukte for å rettferdiggjøre sine handlinger.

Etter 7. oktober er forsøket på å skille mellom den nåværende krigen mot Israel og jødene, og det som skjedde under Holocaust, ikke bare utdatert, men også intellektuelt og moralsk bankerott.

Mer ondt enn godt

Det er nok å si at enhver markering av Shoah, uansett når den finner sted, må ta hensyn til det faktum at Israel for tiden utkjemper en eksistensiell krig for å forhindre et nytt Holocaust. Ethvert arrangement som utgir seg for å minnes de seks millioner drepte mennene, kvinnene og barna, og kampen mot nazistene, uten å gjøre dette, er et bedrageri.

I likhet med andre former for Holocaust-undervisning som universaliserer minnet om Nazi-Tysklands forsøk på å utslette jødene, kan den internasjonale Holocaust-minnedagen nå gjøre mer skade enn nytte.

FN er en institusjon som har vært en kloakk av antisemittisme i flere tiår. Men vi er nå kommet til et punkt der FN-organer som UNRWA ikke bare har bidratt til å opprettholde krigen mot Israel, men også har latt sine ansatte delta i grusomhetene den 7. oktober og latt sine fasiliteter bli brukt til å holde israelske gisler fanget.

Man kan ikke være mot nazistene og samtidig være moralsk nøytral i forhold til Hamas og krigen mot Israel og jødene. Enhver som forsøker å spille det spillet, bør avsløres som en alliert av dem som ønsker jødisk folkemord eller som en av deres nyttige idioter. Det bør være nulltoleranse for Holocaust-minnemarkeringer som ikke anerkjenner at en folkemordskrig fortsetter i vår egen tid, og at de som feilaktig anklager Israel for folkemord for å rettferdiggjøre denne krigen, ikke har noen plass ved slike seremonier.

Om Jonathan S. Tobin
Jonathan S. Tobin er sjefredaktør for Jewish News Syndicate, seniorbidragsyter for The Federalist, spaltist for Newsweek og bidragsyter til en rekke andre publikasjoner. Han dekker amerikansk politikk, utenrikspolitikk, forholdet mellom USA og Israel, Midtøsten-diplomati, den jødiske verden og kunst. Han er vert for JNS-podkasten «Think Twice», både det ukentlige videoprogrammet og programmet «Jonathan Tobin Daily»,  som er tilgjengelig på alle større lydplattformer og YouTube. Han har tidligere vært sjefredaktør, deretter seniorredaktør på nett og politisk sjefsblogger for Commentary Magazine. Før det var han sjefredaktør for The Jewish Exponent i Philadelphia og redaktør for Connecticut Jewish Ledger. Han har vunnet mer enn 60 priser for kommentarer, kunstkritikk og andre skrifter. Han opptrer jevnlig på TV der han kommenterer politikk og utenrikspolitikk. Han er født i New York City og studerte historie ved Columbia University.  Jonathan S. Tobin kan følges på @jonathans_tobin.

Støtt SMA

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644