«Det er ingen verre blind enn den som ikke vil se.» Antonio Machado
Tirsdag 10. juni kunngjorde den norske regjeringen sanksjoner mot to israelske regjeringsmedlemmer. Norge henger seg på hetsen fra Storbritannia, Australia, New Zealand og Canada. Hamas nevnes ikke med et eneste ord, ingen terrorister ble drept i krigen, kun «mennesker», oktobermassakren har krympet til å bli et lite «terrorangrep», og Hamas’ stadige erklæringer om at deres overordnede mål er å utrydde alle verdens jøder skaper ingen sanksjoneringsbehov hos Gahr Støre og Barth Eide. Kunngjøringen gir dermed utrykk for at Norge støtter Hamas og motarbeider Israel.
Sanksjonene er, som det fremgår i kunngjøringen, basert på noe disse to statsrådene har sagt, ikke noe de er dømt for. Det er oppsiktsvekkende at nettopp Gahr Støre som nektet å kalle Hamas en terrororganisasjon til tross for Oktobermassakren, og Barth Eide som er Norges første utenriksminister til å bli erklært persona non grata av Israel, skal sanksjonere andre pga ytringer. Reaksjonen fra en nær alliert, USA, ved utenriksminister Marco Rubio, reiser spørsmål om hvordan Norges toppolitikere tolker begivenhetene i Midtøsten.
I følge kunngjøringen ble Norges beslutning om å nekte de to jødene adgang til riket hjemlet i Utlendingsloven § 126. Denne loven er primært brukt til å påtvinge bortvisning på grunn av fare for samfunnet, utvisning av utenrikspolitiske hensyn, eller utvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse. Om Gahr Støre og Barth Eide virkelig hadde brydd seg om araberne i Gaza og mindre om å oppføre seg som fiender av Israel, hadde de krevd umiddelbar og ubetinget løslatelse av alle Hamas’ gisler med sanksjoner mot Hamas’ lederne. Men de valgte å nekte to jøder adgang til riket og vi har grunn til å frykte videre forverring av holdningene til oss jøder her i Norge.
Det er også verdt å merke seg at sanksjonene kom dagen før Den europeiske rabbinerkonferansen (CER) ble nektet å ha sin konferanse i Bosnia etter at Adnan Delic, Bosnias arbeids- og sosialminister, hevdet at konferansen kom til å «legitimere» staten Israel, som han beskrev som «folkemorderisk» – en klart antisemittisk uttalelse. Vi kan ikke se at Gahr Støre og Barth Eide har kommet med sanksjoner mot denne jødehateren.
Det er paradoksalt at jo mer terror mot både jøder og ikke-jøder vi opplever både i Vesten og i Israel, jo flere angrep og mer fiendskap kommer det fra vestlige politikere mot Israel. Både Storbritannia, Australia, New Zealand og Canada har store utfordringer med ukontrollert innvandring. Forsøket på å lede oppmerksomheten bort fra denne alvorlige virkeligheten er dessverre ikke overraskende. I Norge har den irrasjonelle fiendskapen mot jødene mer preg av å være personlig enn å ha rot i et reelt samfunnsproblem.
Politikernes blindhet for virkeligheten kopieres og videreføres av mediene og formidles videre i full tåke slik at folk flest ikke klarer å skille mellom løgn og fakta, mellom kritikk og rent jødehat. Et godt eksempel så vi i Aftenpostens leder sist onsdag med påstanden at «Israel tømmer ordet antisemittisme for innhold». De som virkelige tømmer ordet for innhold, er Aftenposten med sin mangeårige ensidige propaganda og fordreining av virkeligheten.
Aftenpostens reagerer på at Gretha Thunberg, som i det siste har forvandlet seg fra klimaaktivist til Hamasaktivist, nå av Israel blir kalt antisemitt. Forsøket på å «hvitvaske» Thunberg for jødehatet, istedenfor å kritisere hennes politiske agitasjon, jf. det faktum at hun og hennes islamistvenner nektet å se dokumentasjonvideoen om Oktobermassakren, må anses som eksempel på Aftenpostens tåkelegging.
Gretha Thunberg og hennes Hamasvenner kan prise seg lykkelig over at Israel hindret dem fra å komme seg inn i Gaza. De kunne ha delt skjebne med den italienske «Palestinaaktivisten» Vittorio Arrigoni som ble myrdet i Gaza i 2011 fordi han var en liberal, sekulær vantro. Hverken Arrigoni, Thunberg eller resten av Vesten som støtter Hamas’ kamp mot jødene, kommer noen gang å bli akseptert av islamister som Hamas. Så hvorfor støtter de Hamas?
Hvor finner vi så de kildene til jødehatet som Aftenposten ikke ser? Siden staten Israel ble reetablert har det vokst frem en mørk skygge ved siden av dette lille landet, en milliardindustri av kommersiell antisemittisme, en mektig demoniserende propagandamaskin som har til klart mål å gjenta nazistenes forsøk på å umenneskeliggjøre jødene og å reversere reetableringen av jødenes fedreland. Det er bekymringsfullt hva norske politikere er villige til å misbruke av våre skattepenger på for å oppnå demonisering av Israel. T.o.m. dans (sic!) som et middel til å demonisere Israel pga et angivelig folkemord blir nå støttet av Kulturrådet. Norges irrasjonelle kamp mot virkeligheten er ikke som andres.
Akademikere, dansere, menneskerettighetsorganisasjoner, fredsindustrien, kirkelige organer, politikere, medier og andre deltar i denne daglige demoniseringen. Alle drar de nytte av ufattelige skattepengesummer og formidabel politisk støtte, nasjonalt og internasjonalt. Mange vil gjerne være med på denne økonomiske festen, noen jøder inkludert. Sistnevnte utgjør med sin grunnløse og usaklige «kritikk av Israel» en mektig inspirasjonskilde til det økende jødehatet blant folk på gaten. Selv islamister og venstreradikale gateaktivister er mindre effektive enn dem i så måte.
De statlig finansierte mediene sitter med et betydelig ansvar. Våre medier er blitt mikrofonstativer for de politikerne som i forstand eller uforstand støtter dem. Aftenposten kan ikke toe sine hender med en leder om Thunberg og hennes antisemittiske blekksprutsymbol som hun senere fjernet. Hun ble t.o.m. kritisert av en erklært jødefiende som Piers Morgan. 9. juni skrev han på X:
«Gretha Thunberg, din oppmerksomhetssøkende narsissist!. For en fornærmelse mot de virkelige gislene i Gaza som faktisk BLE kidnappet. Dette dumme stuntet handler om ditt ego, og gjør ingen forskjell for situasjonen til uskyldige palestinere som er fanget i denne forferdelige krigen.»
Dagens ekstremister er ikke lenger de vanlige leninistiske venstrefascistene som vi var vant til å se i gatene med paroler i hånd. I dag sitter de med dress og slips på regjeringskontorer og i redaktørstoler, og formidler en tåke av desinformasjon som gjør det nesten umulig for folk flest å se forskjellen på sannhet og løgn. I likhet med andre medier og NRK, publiserer Aftenposten daglig nålestikk som demoniserer Israel. Aftenposten kan umulig overse at disse med årene er blitt til en bølge som preger hele samfunnet og er direkte medvirkende til å skape de negative holdningene.
Dagens jødehat er farligere enn tidligere. Før sto vi jødene enten overfor kristent jødehat i Europa eller muslimsk jødehat i den muslimske verden. I dag står vi mot en mektig og farlig antisemittisk fredsindustri, som gjør alt for å legge til rette for Israels utslettelse.
Aftenpostens negative holdning til jødene er ikke ny og slett ikke knyttet til araberne i Gaza eller behov for å støtte Gretha Thunberg. Følgende lederartikkel fra 1933 av avisens redaktør Nesse kan hjelpe leserne til å forstå hvorfor Aftenpostens leder sist onsdag som slynget ut påstanden at «Israel tømmer ordet antisemittisme for innhold», er foreløpig det siste i rekken av utallige drypp som avisen har utsatt befolkningen for gjennom årene:
«Det kan ikke være tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Israels sønner neppe fortjener. Imidlertid mangler vi her i landet forutsetninger for å kunne dømme rettferdig om aksjonen mot jødene. Vi vet ikke noget om i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet. Vi vet bare at de er blitt forhatt, og vi går utfra at dette ikke skyldes bare mindre dyktighetsfølelse og misunnelse, men har reelle årsaker. Hvordan det nu enn forholder seg hermed, så er jødeforfølgelsene det svake punkt i den nasjonale folkereisningen i Tyskland. Det er det svake punkt såvel økonomisk som moralsk. De jødiske represalier fra utenlands rammer en rase innenfor murene. De tilkommer imidlertid ikke oss å gi det tyske rike noget råd om disse ting. Vi kan bare beklage det hvis gjenreisningsarbeid skulde bli hemmet ved at oppgjøret med jødene tas for hastig og for voldsomt.
Å dømme efter de mange innlegg vi har mottatt om dette spørsmål er det også her i landet adskillig jødehat. Man beskylder dem bl.a. for å være flinke til å lage fordelaktige konkurser. Men efter at gjeldsnedskrivning er blitt et legitimt politisk krav, kan vi ikke på den hvite rases vegne anstille oss særlig moralsk indignerte i den anledning. Derimot kan vi innrømme at den tusenårige kamp mot allverdens vanskeligheter har gitt jødene en spesiell smidighet og en særlig begavelse i å øyne muligheter og utveier i alle situasjoner -egenskaper som vi på vår side burde møte med solide lover, med germansk dyktighet og med forsterket årvåkenhet. Vi kan ikke befri oss fra den tanke, at det også skyldes svakhet hos oss selv, når jødene så ofte trekker det lengste strå.
Med disse betraktninger ville vi advare mot å dømme for strengt om tyskerne oppgjør med jødene, et oppgjør som vi ikke kjenner forutsetningene for. Det er et tiltalende trekk å sympatisere med den forfulgte, men det er neppe noen grunn til å overdrive sympatien.»
