På Utenriksdepartementets hjemmeside på Internett kan vi innledningsvis lese at departementets oppgave er «å arbeide for Norges interesser internasjonalt. Norges interesser bestemmes blant annet av vår geografiske plassering i et strategisk område, vår åpne økonomi, vår posisjon som kyststat og forvalter av store marine ressurser og omfattende eksport av olje og gass.»
Til å løse denne viktige oppgaven har departementet i dag mer enn 2.500 mennesker i arbeid. UD er dermed det største av de norske departementene. Siden oppgaven med å arbeide for Norges interesser skal ivaretas i hver avkrok av verden, er dette kanskje ikke mer folk enn hva som trengs. Vi har også stor forståelse for at en slik oppgave krever betydelig innsats både av penger og personell på steder som FN og EU hvor arbeidet med ivaretakelsen av Norges interesser til tider sikkert kan bli både intenst og arbeidskrevende.
Nå må man i denne sammenheng være varsom med å stille for store forventninger til hva oppgaven med å arbeide for Norges interesser egentlig dreier seg om, eller hvem som er best i stand til å utføre den. For eksempel overfor EU har dette ingenting med vern av naturmiljø og tørrlagte elver og vannmagasiner å gjøre. Enhver forhåpning fra norske politikeres side om at EU kanskje vil slutte seg til tanken om at vi bør begrense eksporten av strøm fra tomme vannmagasiner, ble raskt gjort til skamme av Kommisjonens talsmann som klart har sagt fra om at noe slikt ikke er tillatt i henhold til EØS-avtalen. Strøm som produseres må også kunne eksporteres, sier EU som dermed ivaretar norske kraftprodusenters interesser på vegne av Utenriksdepartementet og andre norske myndigheter.
Noe liknende ser vi i FN hvor Utenriksdepartementet for et par år siden spanderte mer enn 30 millioner kroner på representanter fra den tredje verden for å få dem til å stemme for norsk medlemskap i Sikkerhetsrådet. Det skulle ikke mer til for å få Sikkerhetsrådet koplet inn i arbeidet for å ivareta Norges interesser internasjonalt.
Vi har fulgt med i dette arbeidet, så å si fra dag til dag de siste to årene, og har fått et levende inntrykk av hva Utenriksdepartementet med sine 2.500 engasjerte medarbeidere har greid å få til for bare 30 millioner. Hvert eneste innlegg som leveres fra den norske FN-delegasjonen i FNs organer er nemlig åpent tilgjengelig på delegasjonens hjemmeside som heter «Norway in the UN.»
Her finner du en lenke til alle innleggene Norge holder, ikke bare i Sikkerhetsrådet, men også i Hovedforsamlingen. Det dreier seg om tusenvis av taler og innlegg som har vært holdt omtrent hver dag i mange år og tiår, ‒ en utrolig arbeidsinnsats som i seg selv kan forklare hvorfor det er nødvendig med tusener av årsverk i arbeidet med å ivareta Norges interesser internasjonalt.
Det som får oss til å stusse når vi blar i disse hyllekilometerne med taler og innlegg som omhandler nesten alt hva FN er engasjert i omkring i verden, er at vi ikke er i stand til å finne et eneste lite innlegg, eller så mye som en replikk, som med rimelighet og velvilje kan sier å høre til oppgaven med å arbeide for Norges interesser internasjonalt. Akkurat som i EU er det i FN alle andre interesser enn Norges det dreier seg om. Det norske folks interesser har vi ikke funnet så mye som en setning om.
Hvis vi på statistisk grunnlag skal søke å finne frem til et eksempel på hvem sine interesser Utenriksdepartementet har tatt på seg oppgaven med å arbeide for, kommer de palestinsk-arabiske folkegruppene og organisasjonene av kvantitative grunner høyt opp på listen. Mot slutten av hver måned holder FN separate møter for å ivareta deres interesser, og den norske FN-delegasjonen tar hver gang ordet med lange og godt forberedte innlegg hvor det ikke levnes tvil om hva Norge mener om okkupasjonen, diskrimineringen, de jødiske bosetterne, bosettervold, alle bruddene på folkeretten, fraværet av forhandlinger og den eneste veien til fred: tostatsløsningen innenfor linjene fra 1967. Dette er et litani som Norge har messet på helt siden vi sluttet oss til to sovjetisk-inspirerte resolusjoner i 1980.
Denne ivaretakelsen av interesser fikk et skudd for baugen i fjor da Israelske myndigheter gjorde oppmerksom på at flere av de frivillige organisasjonene Norge støtter i Midtøsten er tilknyttet Folkefronten for frigjøring av Palestina, PFLP. Sammen med flere EU-land har Norge protestert mot at israelerne av mangel på ansvarlig respons fra giverlandenes side har aksjoner mot de frivillige gruppene, og de har samlet seg bak en norsk klage fremført i Sikkerhetsrådet. De mener at Israel ikke har latt dem ta tilstrekkelig del i sensitiv informasjon fra etterretningstjenestene.
Israel har imidlertid lovet USA at man innenfor det bilaterale sikkerhetssamarbeidet skal få den informasjonen USA har bedt om og som viser at aksjonen mot organisasjonene var berettiget. Tilbake sitter Norge i FN og har heller ikke i denne saken greid å gjøre en innsats verken for norske eller andre lands interesser.
Vårt beste råd til Utenriksdepartementet er derfor at man tar en gjennomgang av virksomheten både overfor EU og FN og avsetter noen av departementets rikelige ressurser i et forsøk på å finne frem til oppgaver som de kan presentere for folket og hvor det ikke kan reises tvil om at de 2.500 evnerike medarbeiderne faktisk gjør en innsats for å ivareta Norges interesser internasjonalt og som forsvarer de mange milliardene dette koster oss. Vi lever i håpet om at også vi en dag skal få oppleve at våre interesser blir ivaretatt av dem vi har betalt for å gjøre nettopp det.
