Den norske reaksjonen på at Israel tilbakekaller akkrediteringen for 8 diplomater som etter vedtak i den norske regjeringen nå representerer Norge i «staten Palestina», må bygge på en svært spesiell og utvidet tolkning av Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem. Å sideakkreditere diplomatisk personale til en annen stat enn mottakerstaten, er svært vanlig, men det forutsetter at mottakerstaten godtar den dobbelte rollen.
I det aktuelle tilfellet har man fra norsk side gitt diplomatisk personale oppgaver i forhold til en ikke-eksisterende stat, hvis eksistens man anerkjenner innenfor mottakerstatens internasjonalt anerkjente grenser. Dette kan Israel som mottakerstat ikke se annerledes på enn som en fiendtlig handling som bryter med ethvert formål og prinsipp for diplomatisk samkvem.
Vi må spørre hva som er beveggrunnen for norske myndigheters behandling av en tradisjonelt vennligsinnet stat på den måten. Hvordan ville norske myndigheter reagere dersom en stat Norge har diplomatisk forbindelse med skulle erklære anerkjennelse av en ny stat innenfor Norges grenser, som dessuten hadde som langsiktig mål å utslette Norge fra kartet, og så kreve godkjent sideakkreditering av ambassadøren til denne nye staten? Kan man virkelig kalle seg en venn av Israel når man år ut og år inn støtter en gruppe arabere ledet av terrororganisasjoner som krever å få anerkjennelse av en stat – som aldri har eksistert – på Israels ruiner?
Israel har omsider fått nok av norske politikeres årelange og ensidige politikk mot Israel og den vedvarende støtten til terrororganisasjonene Hamas og PLO, samt utallige milliarder av nordmenns skattekroner i støtte. Ikke bare er utenriksminister Barth Eide en persona non grata i Israel, men nå gjelder det samme også åtte norske diplomater. Snøballen begynte for alvor å rulle med rådet om at Hans Majestet Kong Harald ikke fikk lov til å kondolere jødene etter den blodige massakren Hamas uførte på forsvarsløse sivile. På grunn av Norges feilslåtte utenrikspolitikk i over 30 år, og politikernes ensidige støtte til en ikke-eksisterende stat som terrororganisasjoner ønsker å bygge på Israel ruiner, sitter vi i dag dessverre tilbake med at Norge for jøder flest er et antisemittisk land en jøde bør rømme fra. Dette er jo svært beklagelig fordi nordmenn flest ikke er negative til Israel, de ble jo heller aldri spurt om de var med på å støtte politikernes fiendtlige politikk mot Israel.
Det virker som om norske myndigheter ikke lenger anser seg forpliktet til å overholde folkerettens bestemmelser i Norges forhold til Israel. Man fanges av politiske stemninger og tenker på hva som kan gagne en selv ved neste politiske valg. Dette er et fenomen vi kan observere også i andre land. I USA stunder det mot presidentvalg, og vi kan klart observere at forholdet til utlandet – utenrikspolitikken – er blitt en salderingspost i valgkampen. For noen er det viktigere å vinne stemmer ved neste valg enn å stå rakrygget sammen med venner og allierte i andre deler av verden. De som velger å svikte vennligsinnede land for å sikre stemmer, gjør dette med kynisk overlegg. I forholdet til Israel er slik atferd desto gunstigere fordi det er så lett, med de statsfinansierte medienes hjelp, å skape en slags moralsk aksept og troverdighet for denne politikken. Dette er antisemittismens mest effektive virkemiddel.
Utenriksminister Israel Katz ved det israelske utenriksdepartementet har derfor omsider trukket tilbake den diplomatiske akkrediteringen til åtte norske diplomater som har hatt ansvar for Norges støtte til det såkalte «Palestina». Israels utenriksminister sier i en kommentar at «de som angriper oss og fører en ensidig politikk mot oss, vil betale en pris.» Men den prisen er hverken høy eller uventet: – den er både logisk og forutsigbar og burde ha kommen for lenge siden. Å behandle en stat i strid med inngåtte avtaler får akkurat slike konsekvenser. Ingen skal få oss til å tro at denne reaksjonen ikke var innkalkulert i kostnadsbildet da Regjeringen drøftet og vedtok å anerkjenne en palestinsk stat innenforIsraels internasjonalt anerkjente statsgrenser. Man kan lure på om en feilaktig forestilling om Israels ubegrensede vennskap til Norge til enhver tid også er innkalkulert i politikernes kamp mot Israel.
Såpass diplomatisk og juridisk innsikt vet vi at det finnes i departementskontorene. Vi konstaterer bare og beklager at i dette tilfellet var den diplomatiske ryggraden ikke sterk nok til å motstå fristelsen til å sanke stemmer på en antisemittisk stemningsbølge. Vi kommer til å få se mye mer av dette både i Norge og i Amerika ettersom valgdagene nærmer seg. Det avslører en desperasjon over manglende evne hos de styrende til å innfri folkets forventninger til sine ledere. Så tyr man til det eldgamle trikset å finne noe å anklage jødene for. Det avleder for en stund oppmerksomheten mot egne feil og mangler.
Den norske utenriksministeren Espen Barth-Eide ble intervjuet på NRKs Dagsnytt18. Han prøvde å late som om det er kun Netanyahu-regjeringen som er årsak til at han og norske diplomater er blitt personae non gratae i Israel, men realiteten er svært annerledes enn den han forsøker å male, slik han nylig formulerte seg i NRKs Dagsnytt Atten. Han sa blant annet: «… nå er det veldig mye fokus på å bygge den palestinske staten som jo er en forutsetning for at de til slutt kan snakke sammen om en endelig løsning og det å løfte kapasiteten og evnen til å levere og til å ta vare på borgernes sikkerhet og grunnleggende tjenester for de palestinske myndighetene som jo nettopp er det motsatte av Hamas, – altså som jo nettopp er de som forsøker – som har sagt fra seg enhver bruk av vold mot Israel og faktisk levert på det siden Oslo-avtalen, – altså de som nå fortsatt ønsker, – altså moderate krefter som ønsker en positiv utvikling. Det er det vi prøver å redde nå. Det mener jeg er helt riktig …» (uthevet her.)
Vi forstår at dette er Regjeringens oppfatning, men vi kan ikke helt overse at for bare litt over en uke siden møttes PLO-representanter og Hamas i Beijing til forsoningsmøte hvor de bila sine interne stridigheter og avga en høytidelig erklæring om dette. Er det denne avtalen som får norske myndigheter til å fantasere om «moderate krefter» som er «det motsatte» av Hamas? Nylig ble to israelere myrdet av folk som fulgte oppfordringen fra palestinsk norskfinansiert fjernsyn om å drepe jødene en for en. Det lyder ikke særlig moderat slik Barth Eide vil ha oss til å tro. Realiteten er at den tostatsløsningen som forfektes aldri kommer til å bli virkeliggjort. Norge burde heller konsentrere seg om å oppfylle sine inngåtte diplomatiske forpliktelser.
