Da den norske offentlighet i november markerte 80 årsminnet for Krystallnatten som var innledningen til jødeutryddelsen i Europa, Holocaust, ble det sterkt understreket fra de mange som holdt appell, inkludert statsminister Erna Solberg som holdt en liten tale under markeringen i Bergen, at vi har en plikt til ikke å glemme det som skjedde. Det er årsaken til at norske myndigheter gjennom mange år har deltatt i slike markeringer og uttalt nettopp dette.
Ikke før hadde statsministeren stappet huskelappen sin i lomma, så fikk vi høre fra utdanningsbyråkratene til hennes regjeringskollega, kunnskapsminister Jan Tore Sanner, Høyre, at læreplanen i norsk skole er under oppussing, og planen er at mye av dagens undervisningsstoff skal tas vekk for at elevene skal få mer tid til å gå i dybden på de ulike skolefagene.
Det er en omfattende reform Regjeringen har igangsatt og arbeidet har pågått i flere år. «Vi skal fornye læreplanene ved å gjøre dem mer relevante for framtiden. Fagene skal få mer relevant innhold, tydeligere prioriteringer og sammenhengen mellom fagene skal bli bedre,» heter det blant annet i Utdanningsdirektoratets reklameoppslag for reformen som har fått det klingende navnet «Fagfornyelsen.» Den er en oppfølgning av forgjengeren «Kunnskapsløftet.»
Dette høres flott ut. Men hva med innholdet? Skal for eksempel historieundervisningen gjøres mer relevant for fremtiden, skulle man tro at det ville være viktig å gi elevene en så vidt grundig innføring i fortiden at de ville bli godt rustet til å hindre at den gjentar seg. For det gjelder vel fremdeles det som filosofen George Santayana sa, at de som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den? Kan det være at hele den nye læreplanen i seg selv er et eksempel på at endog våre besteforeldres tid er gått i glemmeboken i Utdanningsdirektoratet?
Vi får et inntrykk av nettopp det når vi leser bekymrede avisoppslag om at kunnskap om tema fra vår nære forhistorie, så som Den annen verdenskrig og jødeutryddelsen ikke lenger anses relevante for fremtiden av Regjeringens utdanningseksperter. De er ikke enige med Erna Solberg i at det er viktig ikke å glemme Krystallnatten og Holocaust.
Når vi ser igjennom Utdanningsdirektoratets presentasjon av den nye læreplanen, kan vi ikke fri oss fra inntrykket av at det ikke kan være helt få konsulentmillioner som er lagt ned i arbeidet. Utelatelsen av Holocaust fra læreplanen kom dessuten ikke som en overraskelse. Det har vært arbeidet lenge på konsulentnivå for å få fjernet minnet om jødeutryddelsen fra norsk skolepensum.
Allerede i 2006 reagerte mange av våre historikere på at verdenskrigene og Holocaust ble forsøkt presset ut av historiepensum på videregående. Det skjedde mens Øystein Djupedal, SV, ledet Kunnskapsdepartementet. Protestene fra fagfolk førte til at han måtte gi seg og beholde pensumet om de store humanitære katastrofene som ligger så nær opp til vår samtid at det ennå lever mange som husker dem. Hvorfor skjer det samme nå igjen?
Ifølge utdanningsministeren skal formålet med endringen av historieundervisningen være at «faget skal bli mer relevant for elevene ved å stille store spørsmål og vektlegge historiebevissthet. Det skal bli tydeligere sammenheng mellom samfunnsfagene i skolen. Elevene skal også få større forståelse for faget gjennom økt vekt på metode.»
Det er derfor et stort tankekors at behovet for å slette folkets minne om de alvorligste forbrytelsene vi kjenner fra vår nyere historie, fremdeles dukker opp blant dem som arbeider med å forme nye generasjoners forståelse av det samfunnet de lever i. Saken gjelder den historiske bevisstheten til de unge som om ikke lenge skal lede videreføringen av folkets historie.
Vi regner inntil videre med at Jan Tore Sanners kunnskapsprosjekt på det aktuelle området kommer til å lide samme skjebne som forsøket til hans kollega Djupedal. Dersom han ikke skjønner hvorfor, burde Erna kunne hjelpe til, og gi ham huskelappen sin neste gang de treffes, for hun har vel tatt vare på den og ikke glemt hvor den ble av?
