Det sies at krigens første offer er sannheten. Sannheten synes også å måtte vike som offer for terroren. Det bildet norske medier og politikere tegner av palestinsk-arabiske terrorister, stemmer dårlig med opplevelsene hos dem som er terrorens daglige ofre. Arabisk propaganda rettet mot den jødiske staten Israel har lenge vært oppfattet som spesielt vellykket når den uten problemer blir videreformidlet av vestlige medier, – ikke bare som sannheten om den arabisk-israelske konflikten, men som dagens nyhet, og til og med som underholdning.
Propaganda som «nyheter» har lange tradisjoner også her i landet. Allerede arbeiderbevegelsens far, Marcus Thrane, praktiserte denne kunsten under sitt politiske virke i USA, og NRK arbeider aktivt for å perfeksjonere kunsten i Norge. Det er knapt mulig å skille mellom sannhet og løgn i de reportasjene våre statsfinansierte monopolmedier underholder folket med, enten det gjelder Israel eller Trump. Resultatet skimter vi i de befolkningsundersøkelsene Holocaust-senteret med mellomrom publiserer om antisemittismens grep om nordmenn. Norge later til å være et mediestyrt samfunn.
Den siste tiden har Israel vært utsatt for et skred av terrorangrep som har kostet svært mange uskyldige mennesker livet. Når israelske myndigheter aksjonerer for å stanse terroren, blir de regelmessig møtt med kritikk og fordømmelser fra vestlige myndigheter og media. Det uttrykkes bekymring over faren for at konflikten skal eskalere. Dette blir nyhetsoppslag, mens terroristenes erklæringer om at deres mål er å sprenge i lufta enhver sionistisk by, overhode ikke blir nevnt. Når jøder angripes av slike mennesker, iler man til og maner til besinnelse – blant jødene.
I FN er man særlig bekymret over at Israels svar på angrepene koster sivile liv. Når israelerne eliminerer den militære terrorledelsen i Gaza, rapporteres det i mediene om drepte kvinner og barn. Det opprører både FN og Norge som fordømmer tap av sivile liv som uakseptable, og det kreves at humanitærretten overholdes og at responsen må være «proporsjonal.» Det er uklart hva man mener med dette begrepet, men det slår an i mediene.
Det ingen av dem hverken nevner eller fordømmer, er at de stridende terroristene i Gaza har som praksis å omgi seg med kvinner og barn som levende skjold, især når de er i felten og dirigerer rakettangrepene mot sivile israelske mål fra sivile boligområder i Gaza. Det disse menneskene praktiserer er definert som krigsforbrytelser, men dette faktum blir systematisk oversett og fortiet av vestlige kritikere fra FN og EU, så vel som fra Norge. Det skaper ikke nyheter. Det er utelukkende i kritikk av israelske forsvarstiltak at forsvar av eget territorium, som medfører tap av sivile levende skjold hos angriperen, fører til internasjonal fordømmelse av den som forsvarer seg. Slik praksis har en klar antisemittisk side.
Når vi leser de rapportene som fremlegges, det være seg i Sikkerhetsrådet eller i den norskledete giverlandsgruppen for PLO som nylig holdt et nytt møte, ser vi en tydelig tendens til at avtaler som i sin tid ble inngått under den mislykkede fredsprosessen, fullstendig neglisjeres til fordel for usaklige anklager mot Israel. Det hevdes at Israel driver frem konflikten ved hjelp av sitt nærvær i Judea og Samaria som uten forklaring påstås okkupert, og hvor det utøves «bosettervold» som holder konflikten ved like og er et hinder for fred. Vi merker oss likevel at man fra norsk side nå har dempet ned innsatsen i dette forumet. Vi merker oss også at man fra USAs side avviser den usaklige kritikken av Israel som regelmessig fremføres i Sikkerhetsrådet.
Fra norsk side burde man ta avstand fra og fordømme at det nå avfyres mange hundre raketter mot sivile mål i Israel, uansett hvordan det begrunnes. Dette undergraver enhver tenkelig fredsløsning. Det gjør også EUs hemmelige program for finansiering av ulovlig byggevirksomhet i Område C i Judea og Samaria. Det ble i fjor avslørt et hemmelig dokument som bekrefter at EU aktivt motarbeider den fredsprosessen som de krever at Israel skal overholde. Denne skandalen har imidlertid ikke nådd frem til nyhetene, hverken i EU eller i Norge. Når mediene velger hva som er «nyheter» ut fra hvilken politikk man ønsker å fremme, er mediene blitt politikere og nyhetene er blitt propaganda.
