Av Lars-Toralf Storstrand, Hjørring, Danmark

Situasjonen i Midtøsten har atter nådd et kritisk punkt.  Konflikten mellom Hamas og Israel har blusset opp til nye høyder, og denne gangen er det moralske verdier på spill, ikke bare politiske og religiøse.  Det begynte med at Hamas truer med å holde resten av gislene, både de levende og døde, tilbake i Gaza.  Hamas bryter dermed i det store og hele våpenhvilen de selv tigget og bad om for kort tid siden.

Hvilke følger får så dette?

Terrororganisasjonen Hamas, som i likhet med leninistene under den russiske revolusjon kalte seg selv med navn som betød det stikk motsatte av det de var, har som nevnt truet med å holde tilbake de gjenværende gislene.  Dette er noe som har skapt uro i Israel.  Hvordan kan man stole på en organisasjon som er så vankelmodig at de skifter mening hurtigere enn normale mennesker skifter sokker?  I tillegg kommer truslene på et tidspunkt hvor konflikten allerede er spent, og, som vi så sist lørdag, hvor de gjenlevende gislenes liv henger i som sverdet over Damokles hode.

I en slik situasjon er det viktig å forstå de Hamas underliggende motivasjoner.  Gruppen hevder å kjempe for frigjøringen av de påståtte «palestinske» områder og rettighetene til det såkalte «palestinske folket», men metodene deres baseres utelukkende på vold og terror, noe som gjør situasjonen enda vanskeligere.

Midt i alt dette gir USAs president Donald Trump Hamas et ultimatum: Alle gislene fri innen kommende lørdag 12:00 eller full krig.  Det er ikke vanskelig å forstå Trump, selv om NRK, NTB (Not To Believe!) og de fleste andre vestlige medier plystrer en helt annen melodi.

Trump sier altså at han kommer til å støtte Israel i eskaleringen til full krig.  Selv om venstresiden allerede har rettet kritikk mot dette, og hevder at trusler om krig kun vil føre til mer lidelse og død, hevder støttespillere at det er nødvendig å handle bestemt og bastant for å sikre gislenes frihet.

Man kan selvsagt spørre om Trumps tilnærming kommer til å føre til en fredelig løsning, eller hvorvidt det kommer til å eskalere situasjonen ytterligere?

Midt i dette må vi ikke se bort fra at Hamas (og houthi-regjeringen i Jemen) anklager Israel for å bryte våpenhvilen.  Anklagene er selvsagt alvorlige, ettersom de undergraver enhver tillit som måtte finnes. Samtidig må vi ikke se bort fra at de ikke henger på greip.  Her må fakta på bordet.  En fredelig løsning krever at begge parter holder seg til avtalene de inngår – og det har Israel gjort.  Hamas derimot har ikke det.

Israel har beviselig understreket at det faktisk er nettopp Hamas som har brutt våpenhvilen, og at deres tilsvar, en eventuell gjenopptagelse av krigen er nødvendige for å beskytte landets sikkerhet.  Dette skaper en blindgate, hvilket er nøyaktig hva Hamas ønsker.  Deres uttalte programerklæring «Itbach al-Jahud» – og trusselen om å utslette alle verdens jøder beviser dette.  Samtidig har de Iranstøttede houthiene vist interesse og vilje til å engasjere seg i konflikten ved å angripe israelske interesser.  Dersom dette blir gjenopptatt, blir situasjonen enda mer eksplosiv, og kan tving frem en krig av profetiske proporsjoner.  Nå må det selvsagt også ikke stikkes under en stol at det er en gitt følge.  Profetiene i Ezekiel 35-39 er ennå ikke oppfylte, og må derfor nettopp før eller senere oppfylles.

Israel argumenterer med rette for at deres operasjoner er nødvendige for å beskytte befolkningen mot terrorisme.  Hamas på sin side hevder at de kjemper mot en påstått «okkupasjon» og for det «palestinske» rettigheter, men deres bruk av terror skaper en rekke dype etiske dilemmaer.

Åpent antisemittiske organisasjoner som FN, Leger uten Grenser, Amnesty International og Røde Kors «advarer» mot de humanitære konsekvensene av en eventuell eskalering.  Sivile lider på begge sider, og krigens logikk utfordret av dem som mener at ingen politiske mål kan rettferdiggjøre tapet av uskyldige liv.  Da mener vi ikke Hamas, som er villig til å ofre både israelere, fremmedarbeidere fra andre land verden over – og sine egne.

Men konflikten har ikke bare en politisk og militær dimensjon – den er også dypt forankret i Bibelen.  Som nevnt ovenfor er mange profetier ennå ikke oppfylt og Bibelen beskriver Jerusalem og de omkringliggende områdene som sentrale for både jøder og kristne.  Koranen nevner derimot ikke Jerusalem en eneste gang.

I Salme 34:14 står det: «Hold deg borte fra det onde og gjør det gode; søk fred og jag etter den.»  Noe slikt finner man ikke i Koranen.

Konklusjon ligger i spørsmålet hvor går veien videre?

Konflikten mellom Hamas og Israel er mye mer enn en krig – den er et frontalt sammenstøt mellom politikk, religion, moral og historie.  Truslene fra Hamas, krydret med Trumps ultimatum og anklagene om brudd på våpenhvilen gjør situasjonen ytterligere fastlåst.

Noen vil hevde at veien videre krever diplomatiske løsninger, men også en vilje fra begge parter til å prioritere liv og sikkerhet over politiske gevinster.  Samtidig skriver profeten Joel at Gud skal samle alle verdens folkeslag i Josafats dal – og der dømme dem fordi de delte mitt (Guds) land.  Her er det på sin plass å minne om at sentralt i Josafats dal, sammenløpet mellom Hinnoms sønns dal og Kidron-dalen – ligger det onde råds høyde, hvor FNs hovedkvarter i Israel ligger.

Vi skal heller ikke glemme hva en tredje profet, Jesaja, sier: Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert!

Hvis historien har lært oss noe, er det at en varig fred kun kan oppnås med gjensidig forståelse av felles menneskelig verdi – en verdi som kolliderer med den dødens ideologi som islam er.