I århundrer har vi sett hvordan politiske ledere vender oppmerksomheten bort fra egne mangler ved å rette folkets oppmerksomhet mot et påstått problem andre steder. Når den russiske tsaren følte en stigende opposisjon mot sitt vanstyre, ble jødene fremstilt som syndebukker, noe som gang på gang ledet til forfølgelse og pogromer. Dette vil mange mene er fjern historie, men metoden er ikke fjernere enn at vi har sett den i bruk så sent som i år.
Da mediene for noen dager siden reiste kritiske spørsmål om fremdriften i vaksineringen mot korona-viruset, og blant annet sammenliknet fremdriften i Norge med Israel, kom det via NTB en meget kortfattet melding fra statsministeren: «Jeg syns Israel burde hatt kontakt med den palestinske selvstyremyndigheten og blitt enige om en fordeling som også ga palestinere vaksine.» Statsministeren ville imidlertid ikke svare direkte på om hun mener Israels linje er akseptabel eller ikke: «Jeg har gitt min uttalelse i den setningen jeg ga deg,» lød det nedlatende svaret.
Statsministerens uttalelse var ikke til å misforstå. I stedet for å berømme Israels innsats slik andre europeiske ledere gjorde, valgte hun å møte kritikken mot seg selv med å anklage israelerne. De var berømmet ikke bare for rask vaksinering av egen befolkning, men også innsatsen for å utvikle effektiv vaksine. Statsministerens anklage var grunnløs og falsk. Det palestinske selvstyret gjelder også på helsesektoren, og de palestinske selvstyremyndighetene har ikke villet samarbeide med israelske helsemyndigheter om vaksine.
Selvstyremyndighetene har erklært at de har sitt eget program i samarbeid med Verdens helseorganisasjon, og EU lovet dem bistand med vaksiner allerede i desember i fjor. Statsministerens anklage er derfor noe hun har tatt rett ut av luften. Men hun har fått assistanse i å spre falske nyheter fra NRK-Urix som aldri lar en slik anledning gå fra seg. Dersom EU ikke har holdt løftet sitt til palestinerne, er det ikke bra at statsministeren og NRK legger skylden på Israel. Men det er kanskje heller ikke helt overraskende.
Statsministerens usaklige kritikk reiser spørsmål om hvorfor hun ikke selv tok initiativ til å fremskynde vaksineringen av den palestinsk-arabiske befolkningen dersom hun mente at de var ekskludert av Israel. Norge er en av hovedsponsorene for FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, som har sin hovedbase i Gaza. Blant de mange ting Norge der er med på å finansiere er skolebøker som i likhet med skolebøkene i de øvrige selvstyrte områdene fremstår som lærebøker i jødehat, terror og voldelighet. Ville det ikke vært et bedre formål med våre bistandsmidler om de ble brukt til å kjøpe vaksiner til disse menneskene i stedet for å anklage Israel for ikke å gjøre det når Hamas og PLO selv sier at de ikke vil ha samarbeid med Israel?
Eksempelet ovenfor er ikke enestående når det gjelder norsk bruk av Israel som syndebukk og hatobjekt i Norge. Vi har tidligere omtalt Kirkens infame og usaklige angrep på mennesker som støtter det jødiske folks rett til selvbestemmelse i sitt eget historiske hjemland. Den fiendtlige holdningen dette avslører til den jødiske staten får en sterk bekreftelse når vi leser at også Oslo-bispen har sluttet seg til den såkalte «Palestina-komiteen,» som med sin tilknytning til boikottbevegelsen BDS går inn for å ødelegge det jødiske folks nasjonalstat. I Norge omfatter denne hat-bevegelsen foruten Oslo-bispens Palestinakomite, blant andre også mulla Krekar, Norges kommunistiske parti og den nazistiske organisasjonen Vigrid.
Vi tror at mye av den irrasjonelle atferden vi ser i de norske elitene skyldes en blanding av uvitenhet og frykt for omgivelsene. Norge er et lite land med sterkt ensrettede riksmedier. Forfatteren Aksel Sandemose som kom hit fra det kulturelt friere Danmark, så dette og ga oss Janteloven som forklaring på det norske bygdedyrets atferd. Det kan være vanskelig for mennesker i ledende stillinger her i landet å stikke seg ut med frie og selvstendige meninger.
Kulturen i «Trangvik» kan skape behov for tilpasning til lokale hovedstrømninger. Det kan muligens forklare litt av den ideologiske serviliteten vi observerer hos noen av våre ledere. Men det kan ikke forklare det elementet av ondskap som kommer til syne når mennesker i ansvarsfulle stillinger igjen maner frem århundregamle vrangforestillinger om jødene ved innledningen til et valgår. Vi hadde håpet at man i Norge en gang å skulle være ferdig med det gamle antisemittiske grumset.
