Shabbat shalom alle sammen,

Denne uken feirer jødene verden over Hanukka, innvielsen av Tempelet i Jerusalem som ble befridd av makkabeerne i år 164 f.Kr. fra kong Antiokos IV Epifanes som reiste et Zeus-alter i tempelet og innførte blant annet ofring av svin for å nedverdige jødene.

I dag er Tempelhøyden fremdeles okkupert av andre, denne gangen av muslimer som mangler respekt og toleranse for andre religioner enn deres egen.  Her utviser jødene en toleranse som er typisk for deres kultur ved å la disse muslimene fortsette å okkupere og lage larm på jødenes helligste sted.  Denne formen for supersnillisme kan komme til å koste jødene dyrt dersom de ikke setter grenser.  I årens løp har muslimene vennet seg til å misbruke jødenes ettergivenhet til endog å kreve jødenes identitet og historie som sin egen.  Til dette får de full støtte av vestlige makter som i alle sammenhenger drives av svært kortsiktige interesser uten å tenke på at de selv kommer til å betale en høy pris i det lange løp.  Slik er det med dagens USA-president Obama som er bekymret for at jøder bygger hus i Judea, men som ikke har problemer med Irans lære om at «en bombe er nok for å ta jødene av dage.»

De av oss som følger de iranske mediene får imidlertid et helt annet bilde av atomavtalens innhold enn det våre politikere har latt seg lede til å tro.  Iranske myndigheter mener bestemt at Obama-administrasjonen lyver om innholdet i den «historiske» atomavtalen som det ble enighet om i november.  Det er nærliggende å forstå hele operasjonen som et viktig skritt fra USAs side mot å frigjøre seg fra gamle forpliktelser og forberede seg på en fremtid som forhenværende supermakt med et globalt ansvar.  Israel har for lengst begynt å orientere seg mot en alternativ geopolititikk.

Tomheten i den utopiske drømmen om «fred for vår tid» fikk vi allerede erfare for 75 år siden.  Igjen har jødene bare seg selv å stole på.  At jødene hverken kan stole på det aggressivt antisemittiske regimet i Iran eller på den utgående supermakten USAs politikk, bør ikke overaske noen av oss.  Men der finnes heldigvis andre interessante og interesserte samarbeidspartnere.

Vi ønsker dere en god helg.

Fra oss i SMA-redaksjonen

*******

 

Midtøstenpolitikk i Chamberlains ånd

For 75 år siden var den britiske statsminister Chamberlain en helt som lovet verden «fred for vår tid.»  Det som kom istedenfor fred var den mest brutale krig menneskeheten hadde opplevd.  Chamberlains fatale ettergivenhet var basert på en naiv tiltro til den mektige aggressoren som stadig krevde flere innrømmelser mens ofrene stadig ga etter.  Chamberlain manglet både kunnskap og historisk erfaring.  Han var opptatt av å kunne vise sine velgere umiddelbare resultater uten tanke på hva det kunne komme til å koste dem i fremtiden.  Derfor valgte han å gi etter for Hitlers krav i bytte mot hans autograf.

På mange måter ser vi en alarmerende parallell mellom Vestens Midtøsten-politikk og Chamberlains Tysklands-politikk.  Manglende kunnskap og iver etter å få til en kortsiktig løsning, har brakt Vesten til et punkt hvor de er blitt gisler for sin egen kortsiktighet.  Deres rause finansiering av terrororganisasjoner som PLO og Hamas har skapt en politisk lammende og fastlåst gisselsituasjon som ingen våger eller klarer å bryte ut av. Terroristene vil selvsagt aldri tenke på å slutte fred så lenge dette vil bety at den vestlige pengemaskinen stanser opp og terroristene må stå til ansvar.  Vesten holder konflikten i gang og søker å dekke sine utgifter ved våpensalg til terroristene.

President Obamas åpne støtte til Det muslimske brorskap, som i en periode hadde makten i Egypt, er også et eksempel på manglende kunnskap og en ubegripelig dårskap.  Deres maktovertagelse i Egypt førte til et ubeskrivelig blodbad og skremmende brudd på menneskerettigheter.  Det er ufattelig at vestlige land, inkludert Norge, kunne finne på å støtte et regime utgått fra Det muslimske brorskap som bl.a. er den ideologiske moderorganisasjonen til både Hamas og Al-Qaida.  Men akkurat så svake er faktisk vestlige politikere når de øyner en kortsiktig personlig gevinst.  Det er Chamberlain om igjen, og det er vi andre som til sist må ta konsekvensene.

Etter den fatale atomavtalen mellom Vesten og Iran tok det ikke lang tid før iranere kom ut med en motsatt versjon av det budskapet president Obama meddelte verden om den «historiske» avtalen som innebærer at Iran om seks måneder skal avstå fra å utvikle det atomvåpenet som de i en årrekke har lovet å bruke for å fjerne «den jødiske svulsten» fra den islamske verden.  Nå viser det seg allerede at Obama og Iran forstår avtalens innhold helt forskjellig, – så forskjellig at iranerne ikke nøler med å anklage Obama for å være en løgner.  I følge Iran er det som står i avtalen og som en kan lese på nettsidene til Det hvite hus, en egen tolkning som ikke har rot i virkeligheten.

Det springende punkt er her at dersom det skulle være det iranske regimet som lyver, er da Iran en seriøs og troverdig avtalepartner som Vesten bør satse sin sikkerhet på?

President Obamas avtale med Iran kan på mange måter sammenlignes med Neville Chamberlains avtale med Hitler.  I ettertid viste det seg at han burde ha vært skeptisk til Hitler.  Er vi i dag i stand å avgjøre hvem som er mest troverdige, Iran eller våre euforiske venner i USA og EU?  Det er dessverre ingenting som tyder på at vi har grunnlag for å stole på noen av dem.

Etter at Chamberlain skrev under München-avtalen, fikk han følgende kommentar fra Winston Churchill: «Du ble gitt et valg mellom vanære og krig.  Du valgte vanære og vil få krig.»

Etter 75 år hører vi erklæringer fra Obama som i ord og ånd er temmelig like Chamberlains budskap, men Vesten har ikke lenger en Churchill som kan gi politikerne forstand.

Da Obama overtok som president skiftet han ut tusener av ledere i embetsverket, slik systemet er i USA.  Noe liknende er ikke mulig i Norge hvor hele byråkratiet blir sittende ved et regjeringsskifte.  De siste åtte årene har svært mange maktposisjoner i sentralforvaltningen blitt besatt av de rødgrønne.  Den borgerlige koalisjonen har overtatt regjeringskontorene, men har de overtatt makten i landet?

Vi opplevde et talende eksempel på at våre nye statsråder fortsetter å lene seg på rødgrønne rådgivere og embetsmenn da vår utenriksminister besøkte Israel forleden.  Blant talepunktene som antakelig var kopiert etter Støre og Barth Eide, slo han fast at Norge deler den palestinske beskrivelsen av konflikten med Israel.

Den briefingen om konfliktens tema som ambassaden organiserte for vår utenriksminister, viser med all tydelighet at utenriksministeren har arvet et embetsverk som er påfallende fiendtlig til vertslandet, og som hensynsløst utsetter utenriksministeren for de groveste former for anti-israelsk propaganda.  Det skjedde særlig da Brende ble kjørt til et område i Øst-Jerusalem og gitt orienteringer om bosettingskonflikten av organisasjoner som B’Tselem og Peace Now.  Dette er organisasjoner som betales av utenlandske myndigheter for å undergrave Israels internasjonale omdømme og legitimitet.  Også Norge har engasjert seg i denne nedverdigende trafikken.

Dette er ikke første gangen utenriksdepartementets folk spiller rollen som privatpraktiserende utenrikspolitikere.  Det er et problem som legges merke til langt utenfor Norges grenser, hvor det åpent diskuteres blant annet hvordan Norges ambassadør til Israel skader Norges interesser med sine mange anti-israelske utspill.

Vår utenriksminister og vår nye regjering har nå inntatt regjeringskontorene.  Foran dem ligger den virkelig krevende oppgaven det er å overta makten fra et embetsverk som har gått seg til på rødgrønt vis.