På nettsiden til Helsenorge leser vi at det å ha schizofreni betyr at du i perioder har vrangforestillinger eller hallusinerer. Du kan miste kontakten med virkeligheten. Tilstanden kan være skremmende og vanskelig å leve med. Denne definisjonen ligger ikke langt unna den følelsen vi i sommer har fått når vi har forsøkt å følge med i noe av det som foregår blant lederskapet i Den europeiske union, EU.
Nå er det ikke helt uvanlig å mistenke politiske ledere for å hallusinere, og noen ganger kan politiske vrangforestillinger virke mer fornuftige enn de vedtakene som fattes, men det bekymrer oss når politisk villfarelse kan få slike konsekvenser at de kan sette nasjoners eksistens på spill.
Vi ble derfor beroliget i mars i år da hele 32 medlemmer av Europaparlamentet i brev til Kommisjonens formann Ursula von der Leyen krevde endringer i de palestinske myndighetenes skolebøker som forutsetning for støtte. De krevde derfor at bevilgninger til de palestinske selvstyremyndighetene bare måtte skje dersom disse myndighetene tar alvorlig den kritikken som var dokumentert og reist vedrørende problemene med de palestinske skolebøkene som gir barna opplæring i jødehat og fiendtlighet mot den jødiske staten Israel. «Palestinske barn blir fortsatt misbrukt når de blir opplært til å hate. Å be de palestinske selvstyremyndighetene om å endre disse bøkene, er ikke en belastning, men noe som er en selvsagt plikt som det ikke skal forhandles om,» heter det i brevet.
Bakgrunnen var at det tyske Georg Eckert-instituttet på oppdrag fra EU hadde lagt frem en rapport i september 2021 hvor en gjennomgang av 156 skolebøker og 16 lærerveiledninger som var i bruk mellom 2027 og 2019 avslørte at selv om enkelte lærebøker var i overensstemmelse med UNESCOs standard, så var det andre som inneholder «oppvigleri til hat og antisemittiske elementer.» I tillegg ble de palestinske myndighetene i en resolusjon med tverrpolitisk støtte sterkt kritisert av EUs budsjettkontrollkomité for det samme forholdet. Kravet fra EUs egne politikere er at denne finansieringen av palestinsk oppvigleri og antisemittisme må opphøre.
Optimismen steg kraftig da Israel i sommer da Kommisjonens formann, Ursula von der Leyen selv besøkte Israel og sammen med Israel og Egypt undertegnet en for EU svært viktig avtale om fremtidige stabile leveranser av naturgass fra de nyoppdagede gassfeltene i det østlige Middelhavet. Besøket skapte også en følelse av at det kanskje til og med var mulig å bevege EU til å innse at de er på villspor i sin urimelige kritikk av Israel som de stadig fremsetter både direkte og ved å støtte fiendtlige FN-resolusjoner.
EU-lederen benyttet også anledningen til å avlegge et besøk i Holocaust-museet, Yad Vashem og ga uttrykk for sitt personlige syn om at «EU og Israel er forpliktet til å være venner og allierte. Fordi Europas historie er det jødiske folks historie. Vårt demokrati blomstrer dersom jødisk liv også blomstrer. Jeg er forpliktet til å bekjempe antisemittismen og fremme jødisk liv i EU.» Det legges merke til i Israel når en tysk leder sier noe slikt offentlig.
Under sin reise for å skaffe EU og Tyskland hårdt tiltrengt naturgass fra Israel, besøkte Von der Leyen også de palestinske selvstyremyndighetene i Rām Allāh. Hva som ble avtalt der fikk vi ikke vite, men nylig slapp nyheten ut at EUs ledelse, på tross av gjentagne protester og innsigelser fra Europaparlamentet, nå har gjenopptatt finansieringen av PLO-regimet, i første omgang med 145 millioner euro, tilsvarende omkring 1,5 milliarder kroner uten at en eneste lærebok for palestinske skolebarn er blitt endret, slik kravet fra Europaparlamentet var.
Det anslås at EU, under ledelse av Ursula von der Leyen, i løpet av de neste to årene vil ha forsynt de palestinske myndighetene med 1,15 milliarder euro. Når vi vet at disse pengene også finansierer terrorkrigen mot den jødiske staten og antisemittisk agitasjon mot det jødiske folk, og at dette er velkjent innenfor EUs ledelse, er det betimelig å spørre om det europeiske lederskapet har mistet kontakten med virkeligheten, eller om dette er deres måte å takke for energisamarbeidet på? I så fall er tilstanden fortsatt skremmende og vanskelig å leve med, slik definisjonen lyder.
