Det ble en gang sagt at om du forteller en stor løgn og gjentar den mange ganger, så vil den bli trodd av mange. Det er få som har opplevd dette mer konkret og vedvarende enn det jødiske folk. I dag finner vi de mest groteske eksemplene på denne politiske propagandateknikken i verdens omgang med den jødiske staten Israel. I mange tiår har Israel vært utpekt som det internasjonale samfunns mobbeoffer i FN, men også i europeiske land og ganske særlig i EUs organer er den verbale trakasseringen av jødenes nasjonalstat blitt sedvane.
Det har en historisk forklaring, men også dyptgripende skadevirkninger som mange kanskje ikke er klar over. Den systematiske fiendtlige omtalen og behandlingen av Israel hvor det direkte eller implisitt kreves en atferd av israelske myndigheter som ikke forventes eller kreves av noen annen demokratisk nasjon, er per definisjon antisemittisk. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på dette.
Israel er også det land i verden som oftest og mest alvorlig er gjenstand for terrorhandlinger. Selv om landets myndigheter har utviklet et effektivt forsvar mot terrorisme, skjer det angrep nesten hver dag, og ofte med tap av menneskeliv. Terroren omtales i mediene, men det er noe som mangler i omtalen, – vi hører lite om hva som er drivkreftene bak terrorismen: Hva er det som egentlig holder denne atferden i live? På samme måte som vi ser at forekomsten av antisemittisk atferd registreres og måles i omfattende undersøkelser, har vi savnet forklaring på hvorfor så mange lar seg rive med av slike destruktive fordommer og absurde vrangforestillinger. Hva er det i samfunnet vårt som inspirerer mange mennesker til å gi uttrykk for hatefulle fordommer mot en folkegruppe?
Etter å ha fulgt med og observert dette fenomenet gjennom mange år, har vi dannet oss oppfatninger om det. Når store grupper av mennesker i et samfunn slutter seg til vrangforestillinger og fordommer om mennesker, skjer det ikke tilfeldig. Svært mange gjør dette fordi de oppfatter at deres personlige forbilder og representanter blant samfunnets lederskap har slike holdninger og gir uttrykk for dem gjennom den politikken som kommer til uttrykk fra myndighetenes side. Atferd som per definisjon har trekk av antisemittisme blir for dem et uttrykk for noe som er legitimert av samfunnets eliter gjennom deres politikk og utsagn, og som derfor oppfattes som politisk korrekt og godkjent. Drivkraften bak utbredelsen av antisemittiske fordommer er derfor i stor grad holdninger til aktuelle hendelser og problemer slik de kommer til uttrykk fra samfunnets øverste ledelse.
Også når det gjelder forekomsten av terrorisme kan vi ut fra erfaring påpeke klare drivkrefter som holder aktiviteten levende. Ideologiske og religiøse forhold kan ligge bak, slik vi i mange år så flere eksempler på i Tyskland og Italia hvor kommunistiske terrorgrupper var svært aktive i de årene de kunne støtte seg på ressurser fra Øst-Europa og Sovjetunionen. Med Østblokkens sammenbrudd forsvant de.
I Midtøsten er terror-organisasjonene nærmest allestedsnærværende og svært aktive. Drivkreftene skiller seg ikke vesentlig fra det som drev de europeiske. Grunnlaget for deres virksomhet er i hovedsak to forhold: Den internasjonale løgnen om Israels okkupasjon av KGBs oppfinnelse, landet «Palestina» i kombinasjon med rikelig tilgang på finansiering fra utlandet. Om disse to forutsetningene ble borte, ville terroren mot Israels befolkning forsvinne like effektivt som Bader-Meinhof og Røde Arme-fraksjonen.
På 1970-tallet ble Europa utsatt for alvorlig terror fra arabiske organisasjoner med politisk støtte fra de olje-produserende OPEC-landene. Det førte til forhandlinger mellom PLO og EEC som ledet til at de ni EEC-landene aksepterte PLO som representant for «det palestinske folk,» og erklærte Israels frigjøring av Øst-Jerusalem, Judea og Samaria som en «okkupasjon av palestinske territorier» og jødisk bosetting i disse områdene som ulovlig og «et hinder for fred.»
Denne løgnen som ble fremsatt i EECs Venezia-erklæring, ble så gjentatt i en vedvarende rekke av FN-resolusjoner og i politiske vedtak i EU. Fra 1980 ble denne politikken også et grunnlag for norsk Midtøsten-politikk, noe Regjeringen har bekreftet overfor Stortinget helt til det siste. Det finnes ikke grunnlag i folkeretten til å reise anklager mot Israel om «ulovlig okkupasjon» og «folkerettsstridige bosettinger.» Dette vet våre myndigheter, men de har sammen med EU malt seg inn i et politisk hjørne som det vil ha en pris å komme ut av. Å innrømme at Norge og EU bidrar til å holde terroren gående med penger og politiske løgner, er ikke akkurat hva politikere vil være mest tilbøyelige til.
Når en slik politikk likevel støttes av norske myndigheter, ser vi det som en konsekvens av at EEC/EF/EU i sin tid ble tvunget til å innta et slikt standpunkt, og at det derfor var politisk opportunt for Norge å slutte seg til den politikken. Norge har imidlertid ingenting å tjene på å følge en politikk som er basert på store og gjentatte løgner. At dette skjer, er ikke bare nedverdigende for Norge som stat og internasjonal aktør, – det er også medvirkende til å vedlikeholde og forsterke anti-israelske og antisemittiske holdninger, vrangforestillinger og fordommer hos deler av det norske folk.
