Israel er kommet for å bli. Likevel vet vi at flere araberstater i Midtøsten har forsøkt å utrydde den jødiske lilleputtstaten. Dagen etter at staten Israel ble erklært, angrep syv av dem – og tapte. I kriger etterpå har man villet spre død og ødeleggelse over jødene, – og likevel på underlig vis endt opp med store tap.
ISRAEL VIL HA FRED
Egypt tapte hele Sinai, og måtte inngå en bindende fredsavtale for å få tilbake halvøyen. Da araberne planla å angripe jødelandet i 1967, ble de stående tilbake med nokså lang nese, – Israel sitter fremdeles i 2012 på områder de hadde. Noen strategisk avgjørende områder, som Golanhøydene, vil aldri bli levert tilbake til krigshisserne, men andre områder har Israel tilbudt dem tilbake. Kun én betingelse har de stilt: en bindende, og varig fredsavtale.
Slik er status, og slik fortsetter det. Araberne hater Israel, de angriper dem, og taper. De taper livene sine, de taper livene til mange av sine kjære, – krig er krig, og starter du en krig inne fra en barnehage, og motstanderen må forsvare seg, går det ut over barna. Enhver forstår det når det gjelder alle andre. Men når det gjelder Israel – jødeland – er det plutselig så vanskelig. Skulle noen sitte passiv og ta imot angrep mot sine kjære, – mot sine barn – bare fordi motstanderen totalt mangler moral?
Den tidligere sjefen i Mossad, Danny Yatom, ble mandag intervjuet i Israel Radio om det som israelerne er opptatt av for tiden, den fienden som overgår det meste de har opplevd siden 1948, et ultrareligiøst, ytterst antisemittisk prestestyrt Iran, som strever for å skaffe seg atomvåpen, med den uttalte hensikt å utradere Israel. Yatom informerte i intervjuet om mottiltakene Iran vil komme til å gjøre dersom Israel angriper i den hensikt å forhindre dem i å få atomvåpen.
STORE VÅPENLAGRE
Yatom advarte mot å presentere bildet som apokalyptisk, som en del aktører vil ha det til. Riktignok har Iran noen hundre missiler som kan nå Israel, og det vil bli en fryktelig pris å betale om de utruster disse med kjemiske eller kjernefysiske stridshoder.
Men den virkelig store utfordringen, sa Yatom, er de titusener av raketter som Hizbollah og Hamas har i lagrene sine i Libanon og Gaza. Hovedlærdommen etter den andre Libanon-krigen i 2006, er at «vi må stoppe rakettangrepene, både fra nord og fra sør, så fort som overhodet mulig.»
STOR STYRKE
For å gjøre dette, vil Israel måtte «handle med stor styrke mot infrastrukturen i Libanon og i Gaza. Og det er mulig at den prisen Libanon og Gaza må betale vil bli grusom. Vi er nødt til å, eller vil sannsynligvis måtte gjøre det, ødelegge deler av Libanon, og deler av Gaza, slik at våre innbyggere ikke må lide og bli drept.»
Vi tror ikke Libanon og Gaza tar dette budskapet. Israel har ikke ødelagt noe land enda, til tross for massive angrep mot dem. Men de har gitt svært tydelige budskap til angriperne at det går en grense et sted.
IKKE LENGER TAPEREN
Holocaust er forbi. Jøder er ikke lenger folk som er henvist til å leve som annenrangs borgere rundt om i verden, og deres godtroenhet overfor dem som ville utrydde dem er slutt. Det er ikke slik lenger som mange ønsket det var, at de kan hundses og plages uten at det får følger. Nå får det følger. Israel er en svært sterk militærmakt nå, så sterk at et slag tilbake vil være ødeleggende.
KONSEKVENSER
Libanons lefling med Hizbollah, og Gaza-arabernes hyllest av terrororganisasjonen Hamas kan få følger de ikke har drømt om.
Ikke av ondskap eller noe ønske om ulykke. For jødestaten er det et være eller ikke være for de seks millioner jøder som lever der i dag, og for den drøye millionen arabere og andre folkeslag som lever innen deres grenser.
TYDELIG SPRÅK
Hva er Yatoms egentlige budskap, om ikke et rungende «la oss i fred!»?
Det uendelig vakre Libanon har mye å tjene på å ta budskapet hans innover seg.
Jerusalem Post: «Kanskje vi må ødelegge deler av Libanon for å stoppe rakettene.»
