Vi registrerer at NRK-Urix daglig fortsetter å legge ut sin reklamefilm for bagatellisering av terror. Terroren blir forklart som noe vi egentlig ikke behøver å bry oss særlig mye om. For å si det med logikken til Gry Blekastad Almås: ”Det er mer enn hundre ganger mer sannsynlig at du blir påkjørt og drept av en NRK-ansatt enn av en terrorist.” Det er uklart hva som er motivet bak disse sendingene fra NRK, men de avslører at statskanalen har en politisk agenda som ikke er journalistisk begrunnet.
Forvirringen i mediene nådde et nytt høydepunkt da USAs president Donald Trump presenterte sine politiske visjoner for den amerikanske kongressen den 28. februar. Presidenten høstet stor anerkjennelse for sin tale både fra Kongressen, velgerne og mediene, inkludert medier som klart har opptrådt fiendtlig mot ham og som forsøker å ødelegge hans omdømme.
Det nye i bildet er at dette var hans første anledning til virkelig å forklare i ro og fred hva han ønsker å gjennomføre til beste for USAs befolkning. Det som ikke var noe nytt var at ingenting av det han sa var annerledes enn de visjoner han har hatt og gitt uttrykk for hele tiden. Forskjellen er at disse tingene har ikke mediene vært opptatte av før nå. Forflytningen av debatten fra person til sak skapte et vendepunkt. Mediene fikk anledning til å være opptatt av noe annet sin egen hysteriske avsky for personen, og de la merke til at han faktisk hadde noe fornuftig å si. Den oppdagelsen hadde allerede aksjebørsene fått med seg, noe som gjenspeiles i en rekordartet optimisme og investeringsvilje i finansmarkeder og næringsliv i USA. Dette var et av Trumps hovedmål i valgkampen.
Et annet område hvor president Trump allerede har levert, men hvor norske medier er tilbakeholdne med informasjon, gjelder USAs forhold til Israel. Her er det mye å ta fatt i etter åtte år med Obama. Det første USAs FN-ambassadør, Nikki Haley, gjorde i sin nye stilling var å rette en flengende forsvarstale overfor pressen for USAs allierte jødiske stats rett til rettferdig behandling i FN. Hun lovet at USA ikke lenger vil se mellom fingrene på Sikkerhetsrådets ensidige, usaklige og fiendtlige behandling av Israel. Hun presenterte klart og tydelig et lenge etterlengtet vendepunkt i USAs utenrikspolitikk, akkurat slik president Trump har lovet.
Det neste vendepunktet opplevde vi nylig i FNs Menneskerettighetsråd, hvor man til og med gjennom tiår har operert med et eget fast punkt på dagsorden hvor vestlige land, inkludert Norge, hvert år har samlet seg om å rette flengende, usaklig, usann og nedverdigende kritikk mot den jødiske staten. Det har dreid seg om resolusjoner avfattet av noen av de mest groteske diktaturer og forbryterstater i verden med bred støtte fra Europa og Norge (som var medlem og aktivt medvirkende fra 2009 til 2012). Norge utmerket seg flere ganger i Menneskerettighetsrådet ved å avstå fra å stemme imot resolusjoner som åpenbart bygde på falske anklager mot Israel.
Budskapet fra USAs president er nå at han ikke vil finne seg i den besettelsen med Israel som er blitt et av rådets mest iøynefallende arbeidsoppgaver. Han vil vurdere å trekke tilbake landets finansielle støtte til rådets arbeid. USAs utsending til rådet, Erin Barclay, uttalte i et innlegg i rådet at USA er bekymret over rådets vedvarende urettferdige og ubalanserte fokus på ett demokratisk land, Israel. Hun henviste til de grove bruddene på menneskerettigheter som nå pågår i Midtøsten og land som Nord-Korea og Iran og kalte rådets besettelse med Israel en trussel mot rådets troverdighet.
Dette er noen få av de løfter Donald Trump ga i valgkampen og som han allerede har levert på. Og det er ikke ubetydelige saker, spesielt ikke for Norge hvor Regjeringen gjennom mange år har gått til det ytterste for å føye seg etter flertallsstemningen i FN, uten å synes å ville reflektere over hvem som står bak de mange titalls fordømmende resolusjoner som årlig vedtas med aktiv eller passiv støtte fra den norske FN-delegasjonen. Den politiske realiteten i Norges FN-profil har gjennom år fått preg av å være en massiv overføring av norsk utenrikspolitisk selvråderett til FNs organer uten at dette har vært gjenstand for parlamentarisk behandling i Norge. Å avstå fra å stemme imot en åpenbar løgn er ikke en politisk nøytral handling og blir heller ikke oppfattet slik i det internasjonale samfunn.
Et resultat av denne politikken ser vi spor av for eksempel i Norges Midtøsten-politikk, hvor en tidligere klarhet i forhold til den regionale rettstilstanden og de folkerettslige instrumenter som regulerer dem er blitt utvannet og utydeliggjort i Utenriksdepartementets presentasjon av dem, eller endog forfalsket. Utenriksdepartementet har over tid på en uttalt måte valgt å anse politiske resolusjoner og meningsytringer fra FNs organer, og spesielt fra Sikkerhetsrådet, som bindende for vår utenrikspolitikk. Det skjer i en grad som antakelig ingen andre medlemsland aksepterer for sitt vedkommende.
Dette, sammen med utenriksministerens uttalte skepsis til USAs nye ledelse, skaper utfordringer for Norge og vår internasjonale anseelse som vi ikke har råd til å leve med. Vi forstår at utenriksministeren forsøker å reparere forholdet til den amerikanske regjeringen, men det vil kreves en langt tydeligere snuoperasjon om han også skal komme på linje med vår hovedallierte i Midtøsten-politikken og i FN hvor det politiske spriket er blitt iøynefallende. Det heter at det er ingen skam å snu, noe vi sterkt oppfordrer Regjeringen og utenriksministeren til å vurdere før vi altfor åpenlyst havner på feil side i verdenspolitikken.
