Vi ble i grunnen ikke særlig overrasket da Sveriges utenriksminister Margot Wallström uten forbehold antydet et israelsk medansvar for terroren i Paris. På spørsmål om hvor bekymret hun er for radikaliseringen av ungdommer i Sverige som kjemper for ISIL, svarte hun bl.a.: ”Det er åpenbart at vi har grunn til å være bekymret, ikke bare i Sverige, men over hele verden fordi så mange blir radikalisert. Her bringes vi igjen tilbake til situasjoner som i Midtøsten hvor ikke minst palestinerne ser at det ikke er en fremtid: – ”Vi må enten akseptere en desperat situasjon eller ty til vold.”” Da utenriksminister Wallstrøm fikk høre at mange jøder syntes ille om hennes uttalelse, svarte hun kort: ”Jødene driver kampanje mot meg.”
Margot Wallstrøm representerer, foruten sin egen paranoide antisemittisme, på mange måter også den virkelighetsflukt som i dag er karakteristisk for mange europeiske politikere og intellektuelle, og som dominerer mediebildet: Virkeligheten er blitt for vanskelig å se i øynene. Representanter for ”det nye vi” som skulle integreres i et flerkulturelt fellesskap preget av inkluderende politikk, forsoning, fred, toleranse, kjærlighet, godhet og omsorg, vil ikke vedkjenne seg våre kulturelle og politiske verdier eller vårt religiøse og sosiale etos. De hopper av i tusener.
Det er derfor ikke først og fremst ISIL i Syria og Irak som vender seg mot oss med terror og vold: Det er vårt eget ”nye vi,” – moderate muslimer som har fått medlemskapet i vårt velferdssamfunn gratis på toppen av sin middelklassestatus. Det er ikke bare maten og renholdet det klages på: De forakter noe av det mest sentrale vi står for, – vår kultur, vår etikk, vår frihet, vår rettsstat og vårt demokrati. Alt dette vil de ha en slutt på, og virkemiddelet er terror som vi knapt har sett maken til siden Middelalderen. Det var altså ikke den islamske staten som nylig drepte mer enn 130 mennesker i Paris og Marseilles. Det var annen generasjon av våre egne moderate muslimske innvandrere som meldte seg til jihad, hellig krig, mot europeisk og jødisk kultur. De hadde lenge planlagt samordnete angrep mot franske og jødiske mål og hadde over sine hjemlands sosialbudsjetter skaffet til veie rikelig med midler til underhold, transport, våpen, ammunisjon og sprengstoff.
Hovedmotivet for terroren var teologisk og antisemittisk. Konsertlokalet Bataclan der de fleste av ofrene ble myrdet, har vært mål for jihadistene i en årrekke fordi det var et pro-israelsk teater eid av jøder. Hvordan kunne det ha seg at etterretningsorganene ikke greide å forutse og forhindre dette angrepet? Typisk nok er det ingen som er holdt ansvarlig for dårlig beredskap. Mediene har vært intenst opptatt av å tilsløre og tåkelegge realiteter i denne saken. Moderate muslimer i hopetall intervjues og forteller at de er like mye ofre for terroren. Ingen stiller spørsmål om hvorfor europeiske muslimer som er født og oppvokst iblant oss, velger å angripe oss med terror fordi vi ikke er muslimer.
Mediene er mest opptatte av å bygge opp om islams internasjonale omdømme. Den brutale måten de behandler kritiske røster på må kunne oppfattes som like psykisk voldelig som den som utføres av de jihadistene de forsvarer. Det foregår en teologisk begrunnet terror og heksejakt rettet mot individer som våger å koble dagens jihad i Europa til ortodoks islam. Selv norske muslimer som gir uttrykk for et kritisk syn på islam og feilslått integreringspolitikk, utestenges fra offentlig debatt. Den flerkulturelle politikkens åpenbare fiasko må for enhver pris forties og fornektes. Politikere, redaktører, journalister og skribenter som har tatt grundig feil, bruker sine evner til å tegne et bilde av ”fienden,” ISIL, som rett og slett ikke er helt sant.
Det ”moderate islams” omdømme er nå viktigere enn rettferdighet for ofrene og deres familier. Derfor går mediekampanjen ut på å skape en kunstig forestilling om at det egentlig er ISIL alene som står bak terroren i Europa. Faktum er at terrorbølgen i Europa i stor grad er utført av europeiske muslimer som frem til gjerningsøyeblikket gikk for å være fredsommelige tilhengere av fredens, toleransens og kjærlighetens religion, men som ”på uforklarlig vis” må ha ombestemt seg. Og når politiet banker på døren, velger en 26 år gammel franskfødt muslimsk kvinne heller å sprenge seg selv i luften enn å åpne døren. Hvordan kan det ha seg at våre moderate muslimer som går på våre skoler og universiteter sammen med våre barn, plutselig velger å bli blodige mordere? Kan det ikke være at det er noe vi har oversett eller en flause vi ikke tør innrømme?
Det faktum at ingen av terroristene passer inn i marxistiske forestillinger om et undertrykket, desillusjonert og fattig proletariat, slik norske politikere og medier har villet ha det til, burde nå få folk til å våkne. Terroristene er europeiske borgere med vestlige rettigheter og utdannelse, som likevel velger å myrde andre europeiske borgere kun fordi de ikke er muslimer som dem. Våger man å stille spørsmål ved hvorfor europeiske muslimer velger terror fremfor et fredelig liv, risikerer man å bli stemplet som rasist. At jøder nesten daglig blir angrepet og myrdet er noe som hittil er blitt tolerert med vikarierende argumenter. Men nå, når det ikke bare er jøder som myrdes, bør vi kanskje våge å spørre hva det er i et fredelig Europa som appellerer til innvandring og bosetting av muslimer som avskyr Europa?
Samtidig som terroren øker i Europa, foregår det en historisk demografisk endring som i mediene er tabubelagt. Om lag 10.000 muslimer innvandrer daglig til Europa (ca. 3,5 millioner hvert år). Samtidig pågår det en økende eksodus av europeere. Det drives hets mot dem som våger å peke på fakta. Stadig flere seriøse intellektuelle og forskere velger taushet fremfor å bli ofre for politisk korrekt tyranni og problemer på jobben. Alle er opptatt av å anklage ISIL for terroren. Den franske presidenten, François Hollande, var raskt ute med å erklære krig mot ISIL. Noen går lenger i sin desperasjon og anklager ISIL for å være en sionistisk organisasjon. Palestina-arabere var blant de første som i likhet med den svenske utenriksministeren anklaget Israel for stå bak terroren i Paris.
Men hvem er det blant de norske mediedebattantene som har kompetanse til å definere hva som er teologisk korrekt islam? Lederen for ISIL, (selveste kalifen) dr. Abu Bakr al-Baghdadi, har doktorgrad i islamsk teologi fra et av Midtøstens fremste universiteter (Baghdad-universitetet). Dette får ikke norske medier til å stille spørsmål. NRK-journalistene heiser i stedet opp ekstreme islamister som Fahad Qureshi fra islamNet og den unge shiamuslimske ”samfunnsdebattanten” Faten Mahdi Al-Hussaini som ”eksperter” sammen med Norges første dømte terrorist Lars Gule, eller den politisk korrekte forfatteren Åsne Seierstad, redaktør Vebjørn Selbekk og forsker Cathrine Moe Thorleifsson. Fra dem får vi høre at doktor Baghdadis oppfatning av islam er misforstått og ingenting har med islam å gjøre. Det samme får vi høre fra en selvoppnevnt ”teologisk ekspert” som utenriksminister Børge Brende.
NRK-eksperten Fahad Qureshi er for eksempel islamisten som inviterte foredragsholdere som støtter terroraksjoner mot ikke-muslimer, dødsstraff for homofile, steining for utroskap, islamisering av Vesten og som mener at jøder er fiender av Allah og etterkommere av aper og griser. Uansett greier disse menneskene å anklage jødene for sine egne forbrytelser, og utallige nordmenn biter på. Bare på en kveld var det fire terrorangrep i Israel. Den nevnes knapt av norske medier.
Vesten må slutte med å lure seg selv med at det finnes «akseptabel» jihad (mot jøder) og «uakseptabel» jihad (mot ikke jøder). Vi må slutte med slike hyklerske reaksjoner som vår utenriksminister Børge Brende har kommet med. Det var ingen grunn for ham til å være «sjokkert» over det som skjer, samtidig som han fortsetter å støtte jihad-organisasjoner i Midtøsten politisk. Nordmenn må også slutte med å bruke minnemarkeringer for Krystallnatten og Holocaust til å fremme et antisemittisk budskap, slik man nylig opplevde i Haugesund. Slik oppførsel støtter jihad.
Tiden er inne til å ta bladet fra munnen og snakke åpent om islamsk terror uten unnskyldende omskrivninger og antisemittiske avsporinger. Skal muslimene leve i fred noe sted, må de selv vise i praksis at de motsetter seg og offentlig bekjemper jihadistenes forherligelse av brutal vold og ikke gjemmer seg bak ”ekspertenes” hykleri og skjønnmaling av terrorismens ideologi og feigt overlater striden til andre.
