En ufattelig tragedie fant sted i Pittsburgh, Pennsylvania, under feiringen av shabbat i en synagoge.  Det ble raskt klart at massakren på den jødiske menigheten hadde et antisemittisk motiv.  Ugjerningsmannen hatet jøder og kritiserte Donald Trump for å stå bak «jødisk infisering» av samfunnet.  Dette skjedde noen dager før 80 års-markeringen av Krystallnatten 9. november 1938 som innledet Holocaust.

I ettertid har mediene vært fulle av spekulasjoner om hvordan en slik handling kan forklares i et land som USA hvor respekten for den jødiske minoriteten er sterk.  Det tok ikke lang tid før mange av dem, også med støtte fra jøder som sogner til den politiske venstresiden, rettet søkelyset mot president Donald Trump som syndebukken.  Argumentet er at Trump med sin kritikk av mediene skaper radikalisering.  Man innser ikke muligheten for at medienes daglige og årelange og til dels hatefulle kritikk av presidenten kan føre til radikalisering.

Vi ble ikke overrasket over den vendingen i saken.  Det har gått automatikk i anklagene mot Donald Trump.  Det finnes knapt en ulykke han ikke kan ha forårsaket med sin «retorikk,» og vi kan ikke fri oss fra å legge merke til at denne automatikken i anklagene mot ham har noe til felles med den automatikken anklagene mot jødene og jødehatet har vært styrt av gjennom århundrene.  Donald Trump er en historisk nykommer som offer for hatet som har rammet verdens jøder gjennom årtusener.  Men automatikken når det gjelder å utpeke syndebukken ser ut til å være den samme.  Han er jo dessuten «jødisk infisert.»

Det er heller ikke overraskende at en synagoge og de som sokner til den angripes med våpen.  Det har skjedd svært mange ganger de siste årene, også i Sverige, Danmark og Norge.  Den nye krystallnatten strekker seg over mange år og ser ikke ut til å ta slutt.  Det som skiller den fra den forrige er at de nazistene som angriper jødene og deres gudshus har fått følge av islamister.  Tross mange forsøk, har vi ikke greid å finne den egentlige forskjellen mellom disse ondskapsfulle bevegelsene når det gjelder hatet mot jødene.  Likheten er åpenbar: De bekjenner seg til et uforsonlig jødehat som ikke tillater dem å leve i et normalt flerkulturelt samfunn.  Et muslimsk styrt flerkulturelt samfunn finnes ikke lenger.

Det første islam og nasjonalsosialismen har til felles er at de hver for seg utgjør en enerådende monokultur som ikke kan integreres i andre menneskelige samfunn.  Det neste de har til felles er at de har utpekt jødene som sin og verdens hovedfiende, – et ondsinnet konspiratorium som det er deres hovedoppgave å frelse verden fra.  Det som mangler er verdens evne til å gi disse bevegelsene og deres dogmer en diagnose.

Norske medier unnslår seg ikke fra medvirkning i denne radikaliserende hat-kampanjen.  I NRK er Urix-redaksjonen aktiv når det gjelder å insinuere at det først og fremst er Donald Trump som med sin retorikk skaper den striden som i dag herjer i det amerikanske samfunn.  I likhet med de amerikanske mediene har heller ikke NRK problemer med å finne både jøder og andre som mer enn gjerne anklager Trump for å fyre opp under ekstremismen.

Forestillingen om at radikaliseringen knyttes til høyreekstremisme finner vi også igjen i det norske forskningsmiljøet, som nokså samstemt med mediene fremholder radikale og nazi-orienterte grupper som roten til en voksende ekstremisme også i Norge.  Men kan helt marginale utgrupper som Vigrid og «Den nordiske motstandsbevegelsen» som i høyden teller noen dusin forhutlede individer uten nevneverdig kontakt med verden omkring seg, representere en fare for radikalisering av samfunnet, eller må vi se en helt annen vei for å finne noe som kan forklare den utviklingen?  For vi er ikke i tvil om at radikal antisemittisme igjen er i ferd med å feste grepet også i Norge.

Stemmer det som forskerne sier at det er de såkalte «høyreekstreme» som er blitt så mektige og innflytelsesrike at de nå er i stand til å dreie samfunnsutviklingen i sin retning?  Eller kan det være at forekomsten av disse gruppene ute i de ytterste frynsene av samfunnet, brukes som et påskudd for å dreie oppmerksomhet bort fra noen som virkelig er i stand til å skape radikaliserte holdninger i brede samfunnslag, nemlig de venstrepopulistiske og til dels ytterliggående radikalerne på den politiske venstresiden som i dag øver en dominerende innflytelse over holdningene i samfunnet gjennom massemediene?

Det vi observerer gir grunn til bekymring.  Også fra myndighetenes side skjer det en fordreining av oppmerksomheten på dette området.  Forleden offentliggjorde Likestillings- og diskrimineringsombudet en rapport som belyser de skadevirkningene hatytringer og hatkriminalitet har for det norske samfunn.  Det er en årlig tilsynsrapport som ombudet avgir til FNs rasediskrimineringskomité. 

Likestillingsombudet er særlig opptatt av at marginalisering av grupper, særlig muslimer, fører til en «oss og dem»-tankegang, en skepsis til innvandrere og til deres etterkommere, og kan gjøre arbeidet med integrering og inkludering vanskeligere.  Rapporten ofrer så vidt noen linjer på antisemittismen og retter en pekefinger mot politikerne: «Det er særlig grunn til å være på vakt overfor polariserende retorikk fra offentlige personer som besitter maktposisjoner.  Slik retorikk kan underbygge polariserende holdninger i befolkningen, …» heter det blant annet.   I rapporten påpekes det bl.a. at «… arbeidet mot hatefulle ytringer fordrer at politikere er bevisste på hvordan de selv ordlegger seg og hvordan innleggene deres kan påvirke innholdet og tonen i debatten.»

Dersom en slik anbefaling også skal gjelde bekjempelse av den voksende antisemittismen i samfunnet, vil det være svært viktig at både politikere, organisasjoner og medier oppfordres til å slutte med stadig å karakterisere den jødiske staten Israel i giftige, nedverdigende og hatefulle vendinger, slik de har hatt for vane gjennom årtier.  Urettmessig og udokumentert å beskylde den jødiske staten for «apartheid,» «brudd på folkeretten,» «ulovlig okkupasjon,» «ulovlige bosettinger» og «krigsforbrytelser,» er nettopp en slik form for udokumentert, polariserende og hatefull retorikk som Likestillingsombudet advarer mot. 

Det er lett å se ut fra HL-senterets undersøkelser av antisemittismen i Norge at disse holdningene i stor grad er formidlet, ikke bare av politikere, men kanskje først og fremst av mediene. Vi håper Likestillingsombudet med sin rapport når frem til både redaksjonene og det politiske miljø i sitt eget nærområde.