Trondheim har i mange år vært et arnested for anti-israelsk agitasjon i Norge. Ved universitetet, NTNU, har det grodd fast et miljø med røtter tilbake til den venstreekstreme bevegelsen SUF-ml som allerede på 1960-tallet opererte som talerør for og formidler av Moskva-inspirert jødehat. Av mangel på politisk oppdatering er enkelte av datidens venstreradikalere fremdeles aktive når det gjelder å fremme Sovjetunionens interesser i Midtøsten-politikken. Resultatet er at den formen for antisemittisme som baserer seg på eksklusiv kritikk av alt som har med Israel å gjøre fremdeles er levende i Norge, og ikke minst i Trondheim.
Boikott av Israel som tema i norsk lokalpolitikk fikk vind i seilene allerede i 2005 da den rødgrønne finansminister Kristin Halvorsen tok til orde for en slik politikk, og fylkestinget i Sør-Trøndelag lydig fulgte opp med boikottvedtak. Den gang hadde vi en utenriksminister som selv hadde ambisjoner om å bære det konstitusjonelle ansvaret for norsk utenrikspolitikk, og som på diplomatisk vis karakteriserte finansministerens utspill som ”uheldig.”
Fylkestinget i Sør-Trøndelag ble av Simon Wiesenthals senter den gang beskrevet som ”fascister med sympatier mot Quisling og nazistene.” Videre ble vedtaket beskrevet som ”rasistisk, nazistisk og stalinistisk.” Den amerikanske organisasjonen Anti-Defamation League mente at ”boikottvedtaket er det fremste tegnet på at norsk opinion er antisemittisk.”
Både stalinismen og antisemittismen er fremtredende også i det boikottvedtaket Trondheim bystyre fattet 17. november. Det fremgår av vedtaket at det er utformet i samarbeid med det venstreekstreme miljøet ved NTNU. I tillegg til boikotten ble det også vedtatt at kommunen ber NTNU foreta en selvstendig etisk vurdering av sitt samarbeid med det israelske tekniske universitetet Technion som har invitert norske forskere til samarbeid, noe Regjeringen støtter og en studentgruppe ved NTNU motarbeider, nå sist med boikottvedtak i bystyret.
Vår oppfatning av vedtaket i Trondheim bystyre skiller seg ikke fra oppfatningen av vedtaket i fylkestinget for 11 år siden. Det er i denne sammenheng viktig å forstå at vedtaket i realpolitisk forstand slett ikke dreier seg om boikott av varer og tjenester, men har til hensikt å fyre opp under den anti-israelske agitasjonen som siden 1960-tallet har vært et varemerke for ultraortodokse venstreekstremister og som har som konsekvens at mennesker som ikke har stort annen informasjon om Israel og Midtøsten enn de får av venstreorienterte medier, skal få eller få bekreftet og forsterket en personlig aversjon mot alt som er jødisk. Agitasjonen fra den internasjonale boikottbevegelsen, BDS, som miljøet i Trondheim er en del av, har ingen annen konsekvens enn økt forekomst av antisemittiske utsagn og handlinger i samfunnet. Derfor har boikottaksjonen deres heller ikke annet formål fra aktivistenes side.
Blant de mange falske anklagene som rettes mot Israel og som støttes av et flertall av politikere i Trondheim finner vi:
- Israel driver en praksis med å hente opp vann fra palestinsk grunn, for deretter å selge vannet tilbake til palestinerne
- Israel er en stat som bryter folkeretten og som begår overtramp mot menneskerettene.
- Staten ble opprettet gjennom etnisk rensing, så disse bruddene går helt tilbake til dens opprinnelse.
- Man begår tortur av barn omtrent daglig.
- Norske universiteter bør ikke bidra til å legitimere en slik apartheidstat.
Det mest alvorlige ved slik agitasjon fra norske offentlige instanser, det være seg fra rikspolitikere, universiteter eller kommunestyrer, er at det bidrar til å svekke muligheten for fred og velstand for den palestinske befolkningen. Et av hovedproblemene i den arabisk-israelske konflikten er at den palestinske befolkningen overøses av slike løgner gjennom sine egne massemedier. Når de så opplever at denne propagandaen videreformidles og støttes i land som Norge, samtidig som norske myndigheter erklærer at de ønsker å øke den finansielle bistanden til de palestinske myndighetene, blir de overbevist om at deres vegring mot å gå inn i reelle fredsforhandlinger er en vellykket strategi som de så blir oppmuntret til å fortsette med.
Flertallet i Trondheim bystyre er åpenbart blitt villedet av boikottagitasjonen fra en radikal studentgruppe, og dette politiske feilskjæret svekker både lokalpolitikernes og Norges omdømme fordi det legges merke til også internasjonalt. Israels ambassadør til Norge, Raphael Schutz uttaler om vedtaket at det ”ikke bidrar til et miljø hvor fred kan oppnås. Det å jobbe for boikott framfor dialog, øker nivået av fiendtlighet og mistro mellom israelere og palestinere.” Vi føler oss dessverre sikre på at initiativtakerne til vedtaket også forsto dette.
