Av John O. Pande

Helt fra jeg tilbrakte noen uker i en palestinsk flyktningeleir i 1968, har jeg strevd med å forstå konflikten i Midtøsten. Nylig har jeg fått bøker som gjør at noen brikker synes å falle på plass:

1. Den svenske sykepleieren og misjonæren Hilda Andersson kom til Palestina i 1924, og bodde i nærheten av en araberlandsby på Oljeberget til hun ble skutt på vei hjem fra kirken 25.4.1948. Dette var 2,5 uker før staten Israel ble proklamert.

Hun lærte seg arabisk, hadde et godt forhold til araberne, og var øyenvitne til nesten hele mandattiden, fra Folkeforbundet gav jødene rett til et hjemland (stat) i det hellige land, og til like før Storbritannia forlot landet i mai 1948. Hun skrev brev og reportasjer som ble til to nesten like bøker: «Kampen om det heliga landet”, Förlaget Filadelfia, og ”Palestina – våren 1948” (den siste boken fins i nytt opplag). Det som gjør bøkene så spesielle, er at de faktisk begge ble utgitt i 1948 mens krigen pågikk, før «fasiten» var kjent, og før det ble bortforklaringer og myter.

Hun beskrev hvordan arabere i Midtøsten ble holdt nede i fattigdom, uvitenhet, analfabetisme og slavelignende forhold under rike landeiere (effendier). Det var jødiske pionerer som skaffet utvikling, fikk kontroll på malaria og utviklet landbruket.

Hun avslørte stormaktenes dobbeltspill for å sikre seg vennskap med araberne og tilgang på olje. Utad forsikret Storbritannia at de ville gjennomføre FNs mandat. I virkeligheten motarbeidet de opprettelsen av en jødisk stat. Våren 1948 var det lovløse tilstander og fullt kaos. Britene oppmuntret den arabiske motstand mot FNs vedtak ved å utruste araberne og avvæpne jødene. De lot 5000 arabiske milits komme over fra landene i øst. Elektrisitet forsvant, telefon virket ikke, post var upålitelig. Det var mangel på olje og mat. Forsyninger fra Jordan eller fra kysten ble stanset og røvet av arabisk milits. Hermetikk fra britenes matlager ble overlatt til araberne. I jødiske Jerusalem var det krise.

Fra arabisk lederskap ble det oppfordret til å «drepe jødene og deres hjelpere». Det var stadig skyting og drap, og livsfarlig å ferdes ute. Fra sitt hjem hørte Hilda skytingen da en konvoi til det hebraiske hospitalet på Oljeberget ble angrepet uten at mandatregjeringens politi og soldater grep inn. 85 jødiske leger, sykepleiere og pasienter ble drept.

Over alt var det væpnede arabere som kontrollerte alt og alle. Av Muktaren på Oljeberget fikk Hilda imidlertid et pass på arabisk, med stempel og tommelavtrykk. Det skulle gi beskyttelse.

Store militære styrker fra nabolandene sto klare til å gå inn, og alle visste at det ville bli krig. Menneskelig sett var situasjonen håpløs for jødene.

*

Hilda hadde sin kristne tro og sin Bibel: «Hun var kommet til Det hellige land for å se hvorledes Gud oppfyller sine løfter til sitt folk — Min kjærlighet til Bibelens land og folk har brakt meg hit». Hun undret seg over hvorfor det ble så vanskelig, men tenkte at det var fødselsveer i forbindelse med jødefolkets hjemkomst. De måtte gjennom prosessen med å rydde stein og tornekratt, og deretter forsvare det med våpen. Og ikke minst undret hun seg over at arabiske kristne gjorde felles sak med muslimene.

De andre skandinavene forlot landet, men ved en misforståelse kom hun ikke med flyet. Det tok hun som et tegn på at hun skulle forbli på sin post.

*

I et etterord til den norske utgaven beskrives det hvordan araberstatene gikk til angrep umiddelbart etter at den britiske høykommissær forlot landet 14. mai. Heltemodige, offervillige, mangelfullt utrustede jødiske ungdommer greide å forsinke fremrykkingen så mye at det jødiske lederskap fikk organisere landets forsvar.

Britenes hemmelige plan var at den godt utrustede Jordanske legion, ledet av 200 britiske offiserer og rådgivere, skulle rykke frem fra øst, og at Abdulla av Jordan skulle innsettes som konge i Jerusalem. Britene kjempet faktisk sammen med araberne mot jødene!!

Jødene greide imidlertid i løpet av en natt å erobre den strategisk viktige Haifa havn, for derved å få inn immigranter og forsyninger. Araberne hadde anslått jødenes styrker til 10 000, og flyktet i panikk. I virkeligheten var de bare 400!

Jødene kjempet desperat mot Den Jordanske Legion, for å forsvare og forsyne Jerusalem. Araberne greide å innta den gamle delen av Jerusalem med de hellige steder. Jødene ble jaget ut, og alle synagoger og minner om jødenes tusenårige nærvær ble forsøkt ødelagt. Den nye delen av Jerusalem med 100 000 jøder greide mirakuløst å holde stand.

Britene forsto etter hvert at deres arabiske parti var i ferd med å tape spillet og at jødene var blitt undervurdert. Etter først en våpenhvile og en våpenhvile til ble det klart at jødenes styrker hadde konsolidert seg og begynte å drive araberne tilbake. Resten er historie, men det er nok ukjent for mange hvor kritisk «fødselen» var for Israel!

2. Palestinske flyktningers særstilling

FN har to organisasjoner for å hjelpe flyktninger:

• UNHCR som hjelper folk til å komme ut av deres flyktningstatus,
• UNRWA, opprettet kun for palestinere.

Av ca 40 millioner flyktninger i kjølvannet av 2. verdenskrig, er vel palestinerne de eneste som fortsatt har flyktningstatus. Resultatet fremgår tydelig av nedenstående tabell.

 

Tall for palestinske flyktninger ifølge FN, er hentet fra:

Adi Schwartz og Einat Wilf, ”Krigen for å vende tilbake», om «Hvordan Vesten har hindret fred ved å mate palestinernes drømmer».

Mens andre flyktninger, inkludert ca en million jøder fordrevet fra arabiske land, for lengst er integrert, misbrukes de palestinske flyktningene i kampen mot Israel, ved at de i stor grad nektes integrering i den arabiske verden, samtidig som de forespeiles å få vende tilbake til «Palestina».

 

3. Hilda Anderssons øyenvitneskildring av forholdene umiddelbart før Israels opprettelse er viktig for å kunne forstå konflikten i «Det Hellige Land». Det er historieløst å hevde at det var jødene som kom og «drev palestinerne fra deres hjem og fratok dem deres rettigheter», jf. bispemøtets uttalelse. Det er virkelig synd på «palestinerne», men hovedansvaret for den sørgelige situasjonen ligger på stormaktene og det arabiske lederskap.

Porsgrunn, 10.11.2020

John O. Pande

Pensjonert ingeniør

Hilda Anderssons bok kan kjøpes fra NorgeIdag eller fra Den norske bokbyen.