Klesdesigner Siri Sveen Haaland stiller til paneldebatt på Teologisk fakultet i Oslo sammen med Guri Hjeltnes som er direktør ved HL-senteret, filmskaper Nina Grünfeld og rabbiner Lynn Feinberg, begge av jødisk opphav. Debatten ledes av postdoktor og stipendiat Vebjørn Horsfjord.
Bakgrunnen er medieoppslag og sterke reaksjoner i sosiale medier etter en kleskolleksjon med Holocaust som tema.
Til tross for tidspunktet, fredag klokka 18, tropper anslagsvis 50-60 interesserte mennesker opp for å høre på. Tilhørerne er en blanding av yngre studenter og noen mer voksne folk, noen åpenbart jødiske personer, samt en norsk kvinne med muslimske kleskoder.
– OK Å BRUKE HOLOCAUST I KUNST?
Ordstyrer Vebjørn Horsfjord åpner med et par spørsmål som han ønsker panelet skal komme innom i løpet av debatten: – Er det ok at man blander design og Holocaust? Hvilket rom er det i samfunnet for å behandle Holocaust i kunst og kultur? Hvilke forutsetninger må i så fall være til stede?
Horsfjord gir ordet til klesdesigneren Haaland. Hun forteller lavmælt og enkelt om hvordan hun startet opp med sin virksomhet «Black Rat Haaland» i 2012, ut fra en interesse for klesdesign og søm. Karrieren begynte med at hun sydde bunader.
Den slanke, blonde kvinnen fra Sveio på Vestlandet, enkelt kledd i svart bukse og genser, virker overbevisende når hun forteller hvordan hun lot seg inspirere og fascinere av Moritz Rabinowitz, som drev med salg av klær i Haugesund før krigen. Rabinowitz var den gangen byens eneste jøde, og gjorde det meget godt. Hun ønsket med denne kolleksjonen kort og godt å hedre hans minne. – Flere og flere later til å ha glemt historien om ham, også i hjembyen Haugesund, hevder hun.
Hun beskriver kleskolleksjonen «Rabinowitz» som «sterk og gjenkjennelig». Den lange, såkalte «London-frakken» som inspiratoren selv i sin tid gjorde suksess med, er ett av elementene Haaland har tatt inn i kolleksjonen. Likeledes bruken av grå ullbukser. En genser med grå og svarte striper skal minne om fangedrakt. Modellene hennes bærer kjeder med store Davids-stjerner rundt halsen, og stjerner er også festet på klærne, sammen med trekanter som skal henvise til trekanten alle fanger av nazistene måtte bære. For å symbolisere fangenumre, har noen av klærne nummerskilt. Her har Haaland brukt datoer som var viktige i Rabinowitz’ liv. Det hele er nokså mørkt og dystert, og er ment å skulle være det.
Om selve koblingen til merkenavnet sier hun at hun reflekterte over det tidlig i prosessen, men kom til at hun ikke kunne endre merkenavnet på grunn av én kolleksjon.
– HOLOCAUST KOMMER NÆRMERE
Panelet får så ordet, og Nina Grünfeld med sin jødiske bakgrunn forteller om sine reaksjoner på klesdesignet. Hun føler instinktivt at Holocaust, eller Shoah, som jødene kaller det nazistiske folkemordet, kommer veldig nær. Ninas far, nå avdøde psykiater Berthold Grünfeld, flyktet selv til Norge fra Sentral-Europa og overlevde redslene.
Hun forteller om det hun kaller manglende kunnskaper hos ungdommer når hun reiser rundt på skolene og forteller om Shoah. Mange ting har de aldri hørt om, og de utviser ifølge henne ofte nærmest sjokk og vantro når hun beretter om uhyrlighetene, som for eksempel om den beryktede dr. Mengele, som brukte jødiske fanger til sine medisinske raseeksperimenter, en «forskning» som for fangene var den rene tortur, og som ofte medførte døden.
Hensikten med å fortelle de unge om Holocaust er ikke å skremme, sier hun, men hun reiser rundt med et ønske om at de skal få vite, så det ikke skjer igjen.
Også rabbiner Lynn Feinberg forteller hvordan Holocaust er en del av hverdagen for mange jøder. Hennes egen far overlevde, men så å si hele resten av familien ble utryddet av nazistene.
Også hun reagerte momentant på kleskolleksjonen. Hun kjente det i magen. – Er dette legitimt? Er dette riktig måte å gjøre det på? Blir budskapet formidlet når det gjøres slik? Det er et kommersielt aspekt i bildet, er det akseptabelt? Og hva med «Black Rat», er denne koblingen grei? Spesielt dette siste rammet henne hardt, kan Feinberg fortelle.
Hun sier hun opplever kunsten som «smakløs» og beskriver hvordan mange jøder i Norge som har vokst opp med Holocaust har en masse bilder og beskrivelser i hodet om hva deres kjære har vært igjennom. Spesielt koblingen til fangedrakter opplever hun som problematisk. Samtidig undres hun på om tiden etter hvert kan være inne for å legge Holocaust bak seg.
Begge to gir likevel uttrykk for at også de opplever Haalands forklaring og engasjement for Rabinowitz som ekte.
– IKKE ALLE KAN LAGE KUNST AV HOLOCAUST
HL-senterets Guri Hjeltnes tenker litt høyt rundt fenomenet kunst relatert til Holocaust, og konkluderer med at det selvsagt er mulig å skape kunst som handler om forsøket på å tilintetgjøre samtlige jøder. Mange har da også gjort det, i form av poesi, bøker, filmer og musikk. På HL-senteret er det også installasjoner om emnet.
Opprinnelig var det koblingen mellom rotter og Holocaust som var vanskeligst for henne å akseptere, beretter hun. Hvis man søker på internett på de to emneordene «rotte» og «jøde» ser man at koblingen er gammel og mye brukt av antisemitter. Haaland gjør det klart at det er mediene som gjorde dette. For hennes del finnes det ingen slik kobling.
Hjeltnes forteller videre hvordan saken nærmest eksploderte i sosiale medier. Hun peker også på et punkt hun er uenig med Haaland: Rabinowitz er slett ikke glemt. Han er tvert imot en av de jøder som er husket og nevnt til stadighet.
Hun sier hun vil utfordre Haaland til å tenke litt på koblingen mellom henne selv og jødene. – Hvordan ville kleskolleksjonen ha blitt mottatt om du selv var jøde? Ville det blitt annerledes, og i så fall, hvorfor? Det er nokså klart at det er en stor forskjell på hva en jøde og en ikke-jøde kan tillate seg å fremstille eller lagt kunst av i denne sammenheng.
Haaland får ordet igjen, og hun forteller på oppfordring om lanseringen i New York. Ti modeller hadde presentert kolleksjonen på catwalken, og hun hadde fått stående applaus og en mengde positive tilbakemeldinger. Noen få hadde spurt om inspirasjonskilden hennes. Ingen hadde gjort noen uheldige koblinger til merkenavnet, og ingen hadde beskyldt henne for antisemittisme.
På spørsmål om hvordan hun ser på reaksjonene her i landet, forteller Haaland at de første reaksjonen kom allerede før klærne var vist frem til noen. Hun opplever det egentlig grunnløst, men synes samtidig at det er fint at det blir debatt om saken. Temaet er jo svært interessant, mener hun.
– DET VAR MEDIENE SOM SKAPTE DEN UHELDIGE KOBLINGEN
Panelet får så en ny runde, og retter noen velmente råd til klesdesigneren. Grünfeld ber henne droppe merkenavnet «Black Rat» fullstendig i sammenheng med kolleksjonen. Også de korte, spesielle frisyrene som modellene har, gir henne ubehagelige assosiasjoner, blant annet til «Hitler-jugend».
Feinberg foreslår at kolleksjonen presenteres som en utstilling satt i kontekst, ikke som klesdesign for salg. Hun sier hun har veldig liten lyst å møte folk i slikt antrekk, med Davids-stjerne, på gaten.
Det kommer etter hvert nokså tydelig frem at Haaland egentlig mistet kontrollen på det som skjedde med kolleksjonen etter at mediene grep tak i saken. Hennes utsagn ble nok korrekt gjengitt, ingen ting var direkte feil, men de klarte likevel å snu saken nærmest på hodet, ifølge henne selv. Det hun ønsket skulle være en hyllest til et jødisk Holocaust-offer, ble klippet og satt sammen med merkenavnet hennes.
Det pekes på at en profesjonell mediebedrift som NRK selvsagt vet hva de gjør når de lager slike koblinger, og at det selvsagt ikke er snakk om en «feil». Koblingen var uten tvil bevisst, og en beklagelse tar ikke bort alvoret ved handlingen. Man burde slett ikke ha kommet dit at man måtte beklage. De menneskene som sitter tilbake med tap av sine kjære og med minner om folkemordet, er sårbare for slike bevisste handlinger, og det er derfor dem som «eier» minnet om Holocaust. Disse må man ha empati med.
KRITIKK OG STØTTE
Flere av tilhørerne ytrer skepsis til hele kolleksjonen, og gir tydelig uttrykk for at de mener det er usmakelig og provoserende å skape seg et levebrød på Shoah. Ettersom «Black Rat» har en webshop er hensikten med kolleksjonen åpenbart kommersiell. Haaland ble også tillagt den hensikt nettopp å ha villet provosere, noe som i og for seg er greit, mente man, bare man er åpen på det.
Det kommer nokså tydelig frem at det hele handler mye om følelser, og at kolleksjonen oppleves veldig subjektivt. Det anes at det er sterke følelser under de høflige vendingene. Debattleder kommer nå med en henstilling om ikke å tillegge designeren andre hensikter enn det hun selv har gitt åpent uttrykk for.
Den norske konvertitten tar ordet etter disse innleggene, og mener nok å ville støtte Haaland. Hun synes det er prisverdig det klesdesigneren vil oppnå med kolleksjonen, og finner det usmakelig at hun skal bli «grillet» på denne måten. Grünfeld innvender at denne debatten har foregått i langt roligere former og har vært langt mer pragmatisk enn hva tilfellet var på Facebook, blant annet av barn av Holocaust-overlevende.
OPPSUMMERING
Panelet blir bedt om å oppsummere, og HL-direktøren sier nå egentlig det motsatte av Grünfeld, ettersom hun gir uttrykk for at de unge norske vet en masse om Holocaust. – De vet langt mer enn jeg gjorde da jeg selv gikk på skolen, hevder hun. Hjeltnes er derfor optimistisk med tanke på fremtiden. Hun påpeker, som flere andre har nevnt, den uheldige koblingen mellom merkenavnet Black Rat og kolleksjonen. At det ikke er noen sammenheng her burde vært kommunisert bedre fra Haalands side, mener hun. Avstanden mellom avsender og mottager av budskapet er for stor i en så følsom sak.
Hele panelet gir uttrykk for beundring for Haaland som kunstner, og for at kolleksjonen er flott, isolert sett.
Haaland selv sier hun er stolt av kolleksjonen, og at hun tror at også Rabinowitz selv ville vært stolt. Men samtidig er hun slett ikke ufølsom for kritikken, og tar den til seg.
Fra journalistens side opplevdes debatten som saklig og ryddig, ikke minst skyldes dette ordstyrer Horsfjords pragmatiske tilnærming og forståelse, både for Haaland som kunstner og for de følelsesladede reaksjonene som hadde kommet i forkant av møtet. Vi bevitnet en saklig og respektfull tilnærming av både fagfolk og personlig berørte, og fikk derfor høre både subjektive og mer generelle synspunkter. Helt fra starten av debatten, da designeren Haaland fikk presentere sine tanker, føltes det som om sympatien og forståelsen overfor henne umiddelbart økte. Hun selv fremsto som reflektert og ydmyk, men samtidig uten å vike når det gjaldt kolleksjonens uttrykk og hensikten bak den.
BAKGRUNN / FAKTA
Klesdesigner Siri Sveen Haaland lanserte klesmerket «Black Rat» (Svart Rotte) i 2012 etter at hun tidligere hadde drevet firmaet «Norwegian Rat» sammen med andre. Hun lanserte for kort tid siden en kleskolleksjon til minne om den jødiske forretningsmannen og kleshandleren Moritz Rabinowitz, som kom til Haugesund i 1911 og ble drept av nazistene i 1942. Denne kolleksjonen ble hun invitert til å vise frem på New York Fashion Week for kort tid siden.
Det vakte del til dels sterke reaksjoner da NRK lanserte nyheten under overskriften «Lager klær inspirert av rotter og Holocaust». Overskriften og koblingen ble siden fjernet av NRK, og de skriver nå at de beklager «feilen». Koblingen mellom jøder og rotter er et velkjent tema for jødehatere.
Kulturstatsråd Linda Hofstad Helleland gratulerte Haaland på Twitter, men trakk siden gratulasjonen da reaksjonene etter NRK-oppslaget begynte å bli kjent. Blant annet ble Hellelands tvitring delt i Israel, og skaffet henne en del negativ oppmerksomhet.
Holocaustsenterets direktør Guri Hjeltnes karakteriserte opprinnelig kleskolleksjonen som «usmakelig, ufølsomt og lite gjennomtenkt».
Med dette som bakgrunn arrangerte Teologisk Studentutvalg og Det teologiske fakultet en panelsamtale om saken.