Araberne har som kjent problemer med Israel på flere plan. Arabisk kultur er én. Den krigerske tradisjonen gjør dem ikke begeistret for andre enn seg selv. Selv det holder hardt, den arabiske verden kan knapt sies å være fredelig.
Dernest har Islam et innebygget jødehat. De fleste arabere er muslimer, og Muhammeds liv tas som et eksempel til etterfølgelse. Områder som en gang har vært muslimske, kan vanskelig aksepteres som ikke-muslimske. Man snakker om eiendomsrett som om det var en evigvarende sak, og muslimer blander sin gudsforståelse i saken. I islam finnes ikke noe skille mellom gudsfrykt og juss, – religion og lovverk er en og samme sak.
Til sist har vi det rent politiske. Jødene fikk landet den 14. mai 1948 etter vår tidsregning, og avtalene er juridisk gyldige og bindende. San Remo-konferansen i 1920 tok spesielt opp at «Anerkjennelse er herved gitt til det jødiske folks historiske tilknytning til Palestina.» Videre krevde artikkel 6 i mandatet at «Storbritannia skulle fremme jødisk immigrasjon til Palestina og fremme tett bosetting av landet, inkludert statlig land og udyrket ødeland som ikke behøvdes for offentlige formål».
Til tross for den arabiske propagandamaskinen og arabernes støttespillere i vestlig politikk, står disse samt en rekke andre bestemmelser fast. Skulle jødene rette seg etter andre, i særdeleshet arabernes, politiske meninger, hadde landet for lengst opphørt å eksistere. Man hevder ofte at ting er «omdiskutert» når det gjelder Israels kontroll over Samaria og Judea, men «omdiskutert» betyr ikke «juridisk ugyldig.» Dette skal man ha klart for seg.
For araberne er dagen i dag, den 15. mai, slikt sett en dårlig dag. Palestina-araberne kaller dagen for «Nakba-dagen» – katastrofedagen. Den engelske datoen regnes som opprinnelsesdagen for det moderne Israel. Israel ble gjenopprettet ved blant annet en uavhengighetserklæring i 1948.
I morges begynte Palestina-araberne «feiringen.» Mens man i siviliserte land gjerne fyrer av ufarlig fyrverkeri, er det langt fra ufarlige saker som kommer herfra. I dag tidlig startet terrorister i det nordlige Gaza sin feiring med å skyte en potensielt dødelig rakett, av typen Kassam, mot Israel. Raketten eksploderte imidlertid i et åpent område, og ingen skade ble registrert.
Sikkerhetsstyrkene i Israel har vært i høy beredskap i dag. I fjor var det infiltrasjon av syrere over grensen ved Golan, dette har man i år sørget for å forhindre. Også langs grensene til Libanon og Egypt er det utplassert soldater for å forhindre opptøyer og bråk.
Forøvrig kunne et mer balansert syn på saken åpnet arabernes øyne for at dannelsen av staten Israel slett ikke var en dårlig dag, og slett ikke en katastrofe, heller ikke for araberne. De araberne som bor i Israel vil ikke tilbake til den arabiske staten de kom fra, til det har de det for godt i Israel. Men også araberne i de palestinske områdene nyter godt av Israels tilstedeværelse. Vi snakker om tilgang til medisinsk hjelp, israelerne har etablert mobilnettverk i områdene, ørkenen dyrkes opp til fruktbar jord, og en mengde positive aktiviteter er med og bidrar til en bedre levestandard også for dem som er fiendtlig innstilt til Israel. Ett eksempel er strømmen til Gaza, som Palestina-araberne ikke betaler for, men som likevel leveres.
IsraelNationalNews.com
Mer om Israel og Folkeretten
