Mens kampen om folkemeningen og velgernes gunst raser på begge sider av Atlanterhavet, opplever jødene enda en gang å være den felles syndebukken de alltid har vært når politikere skal rettferdiggjøre sine feil og mangler overfor sine respektive folk. Det slår aldri feil. Antisemittismen i sine utallige former er like forutsigbar som politisk dumhet. Nedenfor gir vi eksempler på den vanlige metodikken som man bruker for å gi Israel skylden for alt som er galt.
Best fungerer kritikken når den fremføres med det som kan mobiliseres lokalt av tilgjengelig akademisk og vitenskapelig tyngde. Vi har jo lett for å tro at når fremtredende akademikere offentlig står frem og publiserer sine hypoteser om den jødiske statens feil og forbrytelser, ligger det en viss akademisk og vitenskapelig tyngde bak publikasjonen. Den skal jo sammen med alt annet som er utforsket og skrevet, telle med når akademia skal vurdere kandidatens skikkethet til professorater og andre vitenskapelig høyverdige verv.
Vi har denne uken særlig merket oss måten som direktøren ved Fridtjof Nansens Institutt, Iver B. Neumann, har formulert forståelsen av konfliktene i verden og især dem som utspiller seg i Midtøsten. Den aktuelle kronikken er publisert på nettsiden «forskersonen.no» som tilhører nettavisen «forskning.no» som er etablert av Norsk Forskningsråd. Nettavisen sier selv at «Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger.» Ikke desto mindre må en slik publikasjon anses for å bære det akademiske kvalitetsstempelet som Norsk Forskningsråd representerer.
Direktør Neumanns hovedbudskap i artikkelen er at USA er i ferd med å gjøre en verdenshistorisk blunder: «Siden andre verdenskrig har USA vært statssystemets hegemon. Den posisjonen brukte de til å bygge opp en liberal verdensorden tuftet på kapitalisme, frihandel og demokrati. Nå utfordres ordenen fra Kina og dets medsammensvorne og fra USA selv.» Artikkelen inneholder en rekke overdrivelser, spesielt den rolle han tildeler Israel som grunnen til USAs ‘fall’ som hegemon. Så enkelt er det ikke, og det vet Neumann helt sikkert. Dette er ren synsing fra hans side. Kina – USA som spenningsforhold, oppstod lenge før dagens konflikt mellom Hamas og Israel.
Bekymringen gjelder en antatt fremvekst av «isolasjonister» i USA: «De siste årene har det vokst frem en ganske stor gruppe isolasjonister, spesielt innen det republikanske partiet. Omkvedet fra senator Vance og andre som ham er at USA bør bruke sine penger på å bygge USA, ikke på å bygge verdensorden. Donald Trump har en solid rem av denne huden. Om han skulle bli valgt til president nok en gang, er det en mulighet, selv om sterke krefter vil det annerledes, for at USA trapper ned sitt internasjonale nærvær og dermed åpner opp for kinesisk dominans.»
Den verdenshistoriske blunderen han mener USA er i ferd med å begå, består i at landet ikke lenger fremstår som noe godt eksempel på det demokratiet de selv holder frem som en modell for verden. I Ukraina støtter USA en alliert mot en angrepsmakt som har okkupert dets territorium, mens de i Israel gjør det stikk motsatte: «Til tross for at Israel fører en angrepskrig på okkupert territorium, til tross for at Israel setter folkeretten til side og begår uhyrlige krigsforbrytelser og til tross for verdenssamfunnets fordømmelse av denne politikken blant annet gjennom The International Court of Justice, fortsetter USA å støtte Israels morderiske regime,» hevder direktør Neumann. Hans konklusjon på dette punkt, som fremstår som hele formålet med denne kronikken, er at «USA er i ferd med å gjøre en historisk feil. Støtten til et autoritært, noen mener folkemorderisk, Israel koster dem mye kapital i kampen om verdenshegemoniet.»
Vi er ikke ukjent med påstanden om at Israel fører angrepskrig på okkupert territorium. Dette er en oppfatning som har ligget til grunn for araberstaters og terroristorganisasjoners situasjonsforståelse i trekvart århundre. Folk flest vet at det ikke var Israel som gikk til angrep den 7. oktober i fjor og heller ikke den 15. mai 1948. Vi velger å tro at direktør Neumann også vet både dette og at det israelske sivilsamfunn i denne omgang har vært under vedvarende beskytning fra terror-organisasjoner i snart et år. Noe skjedde imidlertid med den regionale konfliktforståelsen under Donald Trumps år som USAs president. Vi er ikke enige med direktør Neumann i at den endringen i forholdet mellom Israel og flere arabiske land som skjedde i og med Abraham-avtalene var en «verdenshistorisk blunder.» Hans påstand virker nedverdigende.
Direktøren taler usant når han påstår at Israel setter folkeretten til side og begår uhyrlige krigsforbrytelser. Ikke noe sted har han dokumentert en slik uhyrlig påstand. Neumann setter hele sin institusjons renomme på spill når han ikke har annet å si om Israels politiske ledelse enn at den er et autoritært og «morderiske regime.» Vi må sette et spørsmålstegn ved den akademiske seriøsitet ved en forsker som ikke later til å ha annet belegg for sin konfliktforståelse enn hva han måtte ha hørt i norske og internasjonale tabloidmedier. Vi er urolige over det vi leser, spesielt fordi det kanskje er grunn til å anta at forfatteren har en tilhørerskare som med slik påvirkning kan stå i fare for å ta opp i seg antisemittisk tankegods.
Direktør Neumann burde gå hen og lære de internasjonalt vedtatte lovene for krigføring. Spesielt bør han se på forskjellen mellom angrepskrig og forsvarskrig. Dessuten bør han plassere skylden for drepte sivile på rett sted: nemlig hos dem som bruker dem som skjold, og ikke hos Israel som prøver å redde flest mulig liv og likevel oppnå sine militære mål. Dessuten bør han se nøye på definisjonen for folkemord, og dermed plassere den anklagen på rett sted. Til slutt: Når begynte et forutinntatt verdenssamfunns ensidige fordømmelse av et forhold å konstituere folkerett? Folkerett er jus, ikke synsing. Neumanns bidrag plasserer ham ikke innen det vi ville kalle for seriøs forskning.
