«Det har blitt sagt at fornektelse er den siste fasen av folkemord.  Etter den fysiske utslettelsen av et folk og deres materielle kultur, er minnet alt som blir igjen, og det blir angrepet som det siste offeret.  Fullstendig utslettelse av et folk krever forvisning av erindring og kvelning av erindring.  Forfalskning, bedrag og halvsannheter reduserer det som fantes, det som kunne ha vært, eller kanskje det som ikke var i det hele tatt.  …  Ved å endre eller slette fortiden produseres en nåtid, og en fremtid projiseres uten bekymring for historisk integritet.  Utslettelsesprosessen fremmes og fullføres dermed gjennom fornektelse.» (Richard G. Hovannisian)

 

Barth Eide som fredsmegler

Denne uken ble Senter mot antisemittisme bombardert med e-post fra nordmenn som reagerte sterkt på Espen Barth Eides reise til Israel.  Mange lurte på hvorfor i alle dager Israel tillot ham å sette fot på hellig jord som han er erklært fiende av.  Noen oppfattet hans deltagelse i konferansen mot antisemittisme i regi av International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA), som kynisk.  Det var UD som sørget for at vår kong Harald ikke fikk lov til å kondolere jødene etter oktobermassakren, den verste pogrom utført mot jødene siden Holocaust.  Og nå skal han altså delta i en konferanse mot antisemittisme?  Vi i Senter mot antisemittisme tenkte derimot at konferansehallen burde fylles av nettopp slike folk.  Det er viktig å la dem høre den smertefulle sannheten som er diametralt motsatt det de selv proklamerer.

I Israel ble Barth Eide behandlet som den persona non grata de har erklært ham for å være.  Alle nektet å møte ham, og det eneste han brakte med seg tilbake til Norge, var et bilde med statsråd Sa’ar, som Barth Eide snek seg til og som han satte på sin X-konto.

At Barth Eide med dette mener å toe sine hender harmonerer ikke helt med de alvorlige og usanne påstandene om Israel som han kom med dagen før reisen, der han atter anklaget Israel for all verdens ondskap: «Bryter alle prinsipper for menneskelighet».

Espen Barth Eide er et godt eksempel på en person som lukker øynene for fakta når de kolliderer med det falske narrativet som han selv fremmer.  Han klarer ikke å løsrive seg fra den tomme illusjonen om en tostatsløsning som selv han ikke trodde på for 10 år siden.  Israel derimot har vært villig til å ta risikoen med enda en ny fiendtlig arabisk stat til nabo, mens islamistene har takket nei gang på gang med oktobermassakren som takk for sist.

Det er ikke til å stikke under en stol at Vesten nå allierer seg med Hamas som et siste forsøk på å fjerne Israel.  Barth Eide er bare en liten brikke i denne krigen.  De som står i fronten for denne krigen, er Storbritannia, Frankrike og deler av EU.  Nå skal de arrangere en konferanse i verdens antisemittiske høyborg, FN, som på saudiarabisk-fransk initiativ skal holdes i New York fra 17. til 20. juni.  Der skal de prøve å få sitt politiske verktøy til å virke: en tostatsløsning som hverken jødene eller araberne kommer til å akseptere.

Når den vestlige kampen mot staten Israel er så intens som nå, er det betimelig å spørre hva disse politikere forsøker å lede befolkningens oppmerksomhet bort fra.  Hvorfor er den såkalte tostatsløsningen viktigere for Vesten enn for PLO, Hamas og andre islamister?

Storbritannia og Frankrike som koloniherrer  

Det er verd å merke seg at nettopp Storbritannia og Frankrike, to land med en meget brutal fortid hva angår okkupasjon, folkemord og misbruk av andre kontinenters befolkning, nå anklager Israel for sine egne synder.  Vi kan ikke nevne alle de grusomhetene som ble utført av det britiske imperiet.  Til det trenger vi en hel bok.  Vi kan eksempelvis nevne de titusenvis av kvinner og barn som de satte i konsentrasjonsleire under boerkrigen (1899–1902).  Vi har aldri fått vite nøyaktig hvor mange titusener av boere og afrikanere som britiske soldater massakrerte i løpet av en kort periode.

En av de mest grusomme massakrene som britene utførte i sin blodige og barbariske historie, er Jallianwala Bagh massakren i Amritsar, India, 13. april 1919.  Brigadegeneral Reginald Dyer, som sto for massakren, ble hedret som helt av det britiske folk og ble tildelt en uvanlig stor pengegave for sin tid.

Folkemordet i Kenya under Mau Mau-opprøret (1951–1960) førte til at et ukjent antall tusener (estimater varierer fra 20 000 til 100 000) ble torturert, voldtatt og henrettet av britiske soldater – noe som minner om Hamas’ bestialske forbrytelser utført mot jødene under oktoberpogromen.

Under britiske kontroll døde omlag 12–29 millioner indiske ofre av sult.  Bare i 1943 sultet om lag 4 millioner mennesker i Bengal (dagens Bangladesh) under britenes likegyldighet.

Listen over britiske forbrytelser mot andre folkeslag er som sagt lang, men bør studeres av dem som vil forstå dagens Englands kamp mot staten Israel.  Det kan også bidra til å forstå Vestens aksept for Hamas’ forbrytelser mot jødene.

Det samme kan vi si om Frankrike, som også har etterlatt seg blodige, historiske fotspor.  Det brutale folkemordet som Frankrike utførte i Algerie, i tidsrommet frem til 1962, er fremdeles et sterkt minne om hva slike såkalte demokratier kan gjøre mot medmennesker.

Fremdeles er det 14 steder i verden som England okkuperer, men som har blitt omdøpt til «britiske territorier».  Det samme kan vi si om Frankrike, som okkuperer 13 steder rundt omkring i verden, langt fra landets fysiske grenser, kalt «franske territorier».  Det er jo påfallende at nettopp disse to okkupasjonsmaktene i dag står for kampen mot en angivelig okkupasjon av en palestinsk stat som aldri  har eksistert.

Dagens forhold mellom Frankrike og Israel har blitt betydelig forverret som følge av den planlagte konferansen om tostatsløsningen.  Frankrikes president Emmanuel Macron har sammen med utenriksminister Jean-Noël Barrot gjentatte ganger gjort det klart at de er forpliktet til å anerkjenne en palestinsk stat.  Men de har aldri forklart hvorfor de er forpliktet til det.  Hvorfor mener de at det Midtøsten som de selv har vært med å ødelegge ved sin hensynsløse kolonialistiske okkupasjon, sitt folkemord, sine intriger og den gale måten som de delte området på i ulike land – uten å ta hensyn til lokale urfolksrettigheter – trenger enda en arabisk stat som skal ledes av terrorister side om side med Israels kjerneland?

Israels reaksjon på Macrons støtte til Hamas er ikke til å misforstå:

«President Macrons korstog mot den jødiske staten fortsetter.  Fakta interesserer ikke Macron.  Det er ingen humanitær blokade.  Det er en åpenbar løgn. …  

Denne direkte hjelpen til befolkningen i Gaza – utenom Hamas – endrer allerede situasjonen på bakken og har potensial til å skade terroristene alvorlig og forkorte krigen. … 

Men i stedet for å legge press på jihadistterroristene, ønsker Macron å belønne dem med en palestinsk stat. Utvilsomt vil deres nasjonaldag være 7. oktober. …»

 

Den endelige løsning på Vestens problemer

Det er all grunn til å tro at Vesten, med sine kolonialistiske makter som England og Frankrike, nå forsøker å ofre Israel i et håp om å kunne lede befolkningens oppmerksomhet bort fra deres egne politiske mistak, fra den stadig økende volden islamister bedriver i Europa, bort fra den stadig økende sosiale uro og fattigdom, og bort fra den enorme immigrasjonen av flyktninger som stadig presser på deres inngangsdører.  Iran, med sine omlag 90 millioner innbyggere, har i dag vann til kun omlag halvparten av dem.  Egypt med sine 115 millioner innbyggere har også stor vannmangel, mye fattigdom og mye uro.  Og situasjonen er ikke mye bedre i andre steder.  Dette betyr at verden – og især Europa – må forberede seg på en økende masseimmigrasjon i tiden som kommer.

Dagens kunnskapsløse kamp mot Israel er et resultat av at politikerne fornekter virkeligheten.  Istedenfor å jobbe for en mer rettferdig verden for alle så kjemper de mot Israel.  Istedenfor å legge press på Hamas og sørge for at både Israel- og Gazas befolkning kan bli reddet og kan leve sammen i fred, fortsetter de å selge illusjoner.

Gazas befolkning vet at den dagen Hamas legger sine våpen ned og befrir gislene, er krigen fra Israels side øyeblikkelig over.  Likeledes vet Midtøstens og andre lands befolkning at de aldri kan stole på vestlige politikere som alltid har støttet udemokratiske regimer, diktaturer og terrororganisasjoner.  Et bedre liv kan de nå få ved å flytte til Europa, der de etter loven kan bli beskyttet, med mulighet til å skaffe seg og sine kjære både vann og trygghet, i god avstand fra diktatorene og terroristene som Vesten støtter.

Løsningen på Vestens alvorlige problemer ligger ikke i å sikre en vedvarende krig mellom Hamas og Israel.  Den dagen Vesten slutter med politikken som er på kollisjonskurs med virkeligheten og begynner å snakke sant, kan vi håpe på en bedre fremtid for oss alle.