Nylig dukket det opp flere avisoppslag om en alarmerende bølge av antisemittisme i Europa og tilsvarende i Norge. Det rapporteres om barn som forteller om frykt for trakassering. I tolv år har vi kunnet fortelle om det samme fenomenet. De fleste tilfellene som rapporteres til SMA gjelder mobbing av jødiske skolebarn i Oslo-området. Forholdene i Oslo-skolen ble for noen år siden undersøkt og bekreftet av Oslo kommune.
Bakgrunnen for de siste avisoppslagene er en undersøkelse av jødehat i ulike land som den amerikanske organisasjonen Anti-Defamation League, ADL, jevnlig utfører. For Norges vedkommende viser undersøkelsen at om lag 15 % av befolkningen (ca. 570.000) har antisemittiske oppfatninger. I Sverige og Danmark er tallene derimot 4 % og 9 %. ADLs rapport inneholder ingen nyheter om jødehatet i Norge. Undersøkelsen stemmer faktisk godt overens med de norske undersøkelsene som ble utført av Holocaust-senteret i 2012 og Utdanningsetaten i Oslo kommune i april 2011. Om lag 50 % av barna som deltok i den kommunale undersøkelsen rapporterte om bruk av ordet ”jøde” som skjellsord, og 33 % av de jødiske barna rapporterte om hets og trakassering. Nesten fire år senere har dette temaet rukket å bli en nyhet i Aftenposten.
Det som burde være nyheten i denne saken er ikke at ADL enda en gang kan dokumentere en stor forekomst av antisemittisme, tre og et halvt år etter at det ble dokumentert av Oslo kommune. Det som burde være nyheten er at norske myndigheter i de årene som er gått ikke har gjort det skapte grann for å motarbeide den voksende antisemittismen i samfunnet. Den siste bølgen av oppslag i Aftenposten og andre aviser reiste ikke engang et ønske eller en forhåpning om noe slikt. Avisoppslagene dreiet seg også denne gangen om å snakke om jødehatet uten hverken å påpeke eller å gjøre noe med jødehatets åpenbare norske kilder. Ingen av dem som i mediene bekymrer seg over antisemittismen i Norge retter oppmerksomhet mot opphavet til denne folkesykdommen. Og i denne sammenheng holder det ikke å fortelle om ting som skjedde for hundreder av år siden. Det er i dag de jødiske barna mobbes og skremmes av noe som foregår rundt oss her og nå.
Det er vel og bra med en brosjyre hvor interesserte lærere kan lese litt om antisemittismens historie, og kanskje hjalp det også litt å få penger til nye låser på en av synagogene, men fremdeles har stadig flere her i landet fått så negative holdninger til jødene, at et flertall av dem i Norge lever under skjult identitet. I NTBs bidrag til medieinformasjonen om norsk antisemittisme har man valgt å redusere antallet jøder i Norge til de 1300 som lever åpenlyst. Men vi kan fortelle NTB at Senter mot antisemittisme har langt flere norske jødiske husstandsabonnenter på vårt tidsskrift SMA-info enn det antallet jøder NTB opererer med. At det virkelige tallet er det mangedobbelte viser alvoret i den utviklingen man søker å avlede oppmerksomhet fra.
Hittil har både politikere og medier vært lite tilbøyelige til å sette spørsmålstegn ved årsakene til den markerte veksten av jødehat i Norge. Senter mot antisemittisme har ved flere anledninger etterlyst en grundig undersøkelse av det norske jødehatets nåværende kilder. Hverken HL-senteret eller andre aktører har hittil våget å rette søkelys mot denne problemstillingen. Dette er kanskje ikke særlig overraskende, for hvem er det her i landet som er uavhengig nok til å kunne ta på seg å undersøke bidragene til utbredelsen av jødehat fra politikere, offentlige tjenestemenn, journalister, medieredaktører, forlagssjefer, frivillige organisasjoner, innvandrere, akademikere og geistlige av alle slag? I Norge finnes det knapt noen som med troverdighet og profesjonell integritet ville kunne gjennomføre et slikt oppdrag. Det ville for lett kunne gå ut over levebrødet.
Uten dokumenterte fakta om kildene og de kanalene som brukes til antijødisk desinformasjon og agitasjon med identifikasjon av deres sosiale posisjon og ansvar, vil det ikke være mulig å forebygge utbredelsen av jødehatet som i Europa igjen er i ferd med å koste jødiske liv. I denne sammenheng har det ingen hensikt å søke å holde dannelsen av anti-israelske holdninger utenfor en undersøkelse.
Det er mer enn tilstrekkelig dokumentert at den intense politiske agitasjonen som gjennom mange år har vært rettet mot jødenes hjemland, Israel, er en av hovedårsakene til at antisemittismen vokser. I Norge, hvor det på høyeste nivå er tverrpolitisk enighet om å føre en aktiv utenrikspolitikk som forholder seg negativ til Israels selvforsvarskamp, er sannsynligheten stor for at slike holdninger hos landets øverste ledelse har en effekt på grasrotas oppfatninger av jødenes hjemland.
Tilsvarende gjelder det offisielle Norges støtte til både anti-israelsk og global terror gjennom finansiell og annen støtte til terrororganisasjoner som Hamas og Fatah. Det er ingenting som skiller Hamas, hverken ideologisk eller i atferd fra ”den islamske staten,” ISIL, som man på den annen side fører krig mot. Folk observerer at mens man reagerer mot en organisasjon som dreper vestlige journalister, yter man direkte støtte og har politisk samarbeid med organisasjoner som dreper jøder. Signalet om at dette er greit har en sterkt holdningsdannende effekt på mennesker. Denne schizofrene politikken som nå videreføres av den sittende regjeringen, må antas å bidra til å svekke opinionens evne til å skille klart mellom anti-israelske og antisemittiske oppfatninger, og tjener derved i praksis til å legitimere antisemittiske holdninger blant folk.
Tilsvarende virkninger må vi forvente av den vedvarende agitasjonen som kommer fra politiske partier og massemedier hvor rent oppspinn og agitatoriske påfunn med en anti-israelsk brodd oppnår en mediedekning som ikke står i forhold til sakens betydning. Men virkningen av medienes mangeårige, ensidige propaganda og feilinformasjon som med overlegg rettes mot Israel, kan ikke lenger underslås. Kringkastingsrådets enstemmige kritikk av NRKs reportasjevirksomhet i Gaza i sommer var et positiv tegn på at der er mange som forstår hva som er problemet, men er det noen som er i stand til å gjøre noe med det?
En jødisk familie fra Finland sendte oss nylig bilder fra læreboken, Norsk start (Cappelen Damm) som deres barn fikk på skolen. Det går klart frem av boken at formålet med den er like mye politisk indoktrinering av barn som norskopplæring. Men dette er ikke et unikt tilfelle. Direktør Tom Harald Jenssen i Cappelen Damm har lang tradisjon i å utgi antisemittisk litteratur beregnet på opplæring av barn, og våre politiske myndigheter har slett ikke noe imot det. Da går det som det går: Antisemittismen befestes i nye generasjoner, jøder lever anonymt og jødiske skolebarn lider.
Over alt hvor jødene snur seg oppdager de ondskapsfull desinformasjon og propaganda mot staten Israel og dermed mot seg selv. Selvsagt er dette utslag av et omseggripende jødehat. Selvsagt er dette grunnen til at jødiske barn kommer gråtende hjem fordi noen kalte dem ”jødesvin” og ”aper”.
”Hvis du går på skole med et stort muslimsk miljø, tror jeg ikke det første du gjør er å rekke opp hånden og fortelle om din jødiske avstamning,” sier en kilde til Aftenposten. Men det er feil å tro at det bare er på en skole med ”et stort muslimsk miljø” jøder vil kunne oppleve dette, selv om det der kan være ille nok.
Å gi seg til kjenne som jøde bør man i Norge heller ikke gjøre i et miljø med mange politikere, byråkrater, organisasjonsledere, forlagssjefer, redaktører, journalister, akademikere og biskoper. Hadde ikke muslimene hatt disse gruppenes tydelige støtte i sin negative holdning til jødene, ville det etter alt å dømme fremdeles vært mulig for jøder å leve i frihet og åpenhet i Norge.
