FNs behandling av Israel rammer ikke bare jødene. Den rammer hele verden. Før eller siden må man innse det mange er allerede klar over, men er redde for å si, at FN er et farlig organ som må nedlegges om man virkelig ønsker fred og rettferdighet som gjelder alle. FN må ikke støttes med milliarder av norske skattekroner som blir formidlet av noen få politikere år inn og år ut, uten at den norske befolkningen noen gang ble spurt. Hvor lenge skal denne galskapen fortsette før de ansvarlige våkner og sier at nok er nok?
Vi har ved en rekke anledninger påpekt den absolutt urimelige og til tider direkte fiendtlige behandlingen Israel er gjenstand for i FNs organer og som er tungt støttet av norske politikere uansett politisk side og uansett regjering. Vi har ingen problemer med å forstå hva som skjer, eller hvorfor denne vedvarende hetsen mot et av medlemslandene har kunnet pågå i mange tiår. Det vi har vanskelig for å forstå, er hvorfor norske politikere har engasjert seg så aktivt i den politiske bekjempelsen av det jødiske folks nasjonalstat, det eneste sted på jorden jøder i dag kan leve i rimelig trygghet til tross for at landet deres er under militært angrep fra et fiendtlig nabolag.
De mange anklagene som i år har vært reist mot Israel ved FNs internasjonale domstol i Haag om folkemord, okkupasjon og krigsforbrytelser, snur alle sammen virkeligheten på hodet. Som Senter mot antisemittisme (SMA) har redegjort for ved flere anledninger både i mange av SMAs ukentlige lederartikler på nettet og i vårt blad SMA-info, har det internasjonale samfunn med FN i spissen, valgt å bruke alle tilgjengelige fora i FN-organisasjonen for å ramme det ene medlemmet som selv er offer for de forbrytelsene det anklages for. Hvert år vedtar denne organisasjonen flere anklager mot Israel enn mot alle andre stater i verden til sammen. Dette har pågått, ofte med direkte støtte fra Norge, helt siden Sovjetunionen, støttet av sine mange allierte, ble den ledende fienden av Israel i FN-systemet.
Den internasjonale domstolen i Haag, ICJ har behandlet en anmodning fra FNs Hovedforsamling fra 30. desember 2022 om å utarbeide en rådgivende uttalelse om «israelsk praksis som påvirker menneskerettighetene til det palestinske folk i det okkuperte palestinske territoriet, inkludert Øst-Jerusalem.» En slik uttalelse fra ICJ er ikke bindende for FNs medlemsland, og den er ikke en dom. Som det er gjort grundig rede for i SMA-info nr. 2 2024, side 18-20, bygger den på en premiss som juridisk sett er det rene vrøvl. De aktuelle områdene er hverken «palestinske» eller okkuperte i henhold til internasjonal rett. Uttalelsen er en rent politisk meningsytring fra medlemmenes side. Men slike politiske dokumenter som utnytter den prestisjen som ICJ måtte ha, har betydning når den brukes politisk av myndigheter og medier til å skape oppfatninger og holdninger til den jødiske staten blant folk flest. FN er således et viktig internasjonalt arnested for dannelsen og spredningen av antisemittisk tankegods.
Fra norsk side nøyde man seg ikke med å stemme for dette angrepet på Israel i FN. Man sendte to embetsmenn til Haag den 23. februar i år for å lese opp en støtteerklæring til FN-resolusjonen som i likhet med FNs resolusjon overhode ikke drøfter spørsmålet om det i det hele tatt finnes folkerettslig grunnlag for å omtale Israels nærvær i de aktuelle områdene som en okkupasjon slik det begrepet er å forstå i gjeldende folkerett. I stedet forsøkte man å påberope seg FNs delingsforslag i Resolusjon 181 fra 1947, som ikke engang ble forsøkt satt ut i livet, som en slags rettferdiggjørelse av et krav om tostatsløsning.
Opptrinnet var pinlig og uprofesjonelt og plasserer norske myndigheter i den samme skammekroken som FN og ICJ, hvis president, Nawaf Salam, i sin tid som Libanons FN-delegat var med på å vedta et hundretalls anti-israelske resolusjoner. Norske myndigheter bør derfor anses for å være like inhabile som de i behandlingen av Israel i internasjonale fora. Vi er fullt klar over at det ikke bare er den politiske ledelsen som blamerer seg politisk og faglig. Vi regner med som sikkert at embetsverket innestår for all den historiske, politiske og juridiske vranglæren som ble presentert for ICJ i februar.
Men saken er ikke over og det finnes ikke noe teppe skandalen kan feies under. I Haag har det uavhengige ekspertorganet Thinc som består av en stor forsamling av verdens ledende fagfolk på internasjonal traktatrett, grepet fatt i denne saken og er i ferd med å rive den i fillebiter i de utredningene som nå utarbeides og publiseres. Det finnes ikke noen ulovlig israelsk okkupasjon av såkalt «palestinsk territorium» og ingen ulovlig israelsk bosetting. Israelsk nærvær innenfor egne statsgrenser er uproblematisk og har ingenting med annektering å gjøre. Oslo-avtalene var folkerettslig bindende vedtak om å realisere en lokalbefolknings rett til selvbestemmelse, men dette krever ikke opprettelse av en palestinsk stat. Og det var ikke Israel som hindret en permanent løsning gjennom frie forhandlinger, det var og fremdeles er terrororganisasjonene PLO og Hamas.
Den fatale uttalelsen fra ICJ var ikke enstemmig. Blant dem som kom fra det med heder var ICJs visepresident, Julia Sebutinde, fra Uganda, som leverte kraftfulle avvisninger av flertallets angrep på Israel på samtlige punkter i uttalelsen. Det var modig og hederlig gjort av henne i betraktning av den risikoen hun tar i det politiske miljøet hun arbeider i.
I en utredning som publiseres nå i september karakteriseres ICJs rådgivende uttalelse som Norge bidro til, som fatalt mangelfull, feilaktig og falsk. Den karakteristikken rammer også bidraget fra Utenriksdepartementets politiske ledelse og embetsverk. Her må vi skyte inn at det nesten må vurderes som sensasjonelt at embetsverket på en alvorlig og avslørende måte kan ha ført sin politiske ledelse bak lyset ved å innbille statsråden at han har en god sak når han gyver løs på Israel med kritikk av boligbygging og krav om tostatsløsning.
Norsk Midtøsten-politikk er, i likhet med det som skjer i FN, fatalt feilaktig, noe vi har påtalt gjennom mange år. Dette må den lille jødiske minoriteten i Norge betale en pris for. Det er en internasjonal tragedie at den organisasjonen som skulle representere menneskeheten med de mest opphøyde verdier, har forfalt til det ugjenkjennelige. Hvorfor norske myndigheter er blitt med på dette, er uforståelig.
Er det mulig å håpe på at forskjellsbehandlingen av Israel, industrien av løgner, kort sagt antisemittismen som råder i Vesten i dag, noen gang vil ta slutt? Terroristen Jassir Arafat fikk en fredspris som ble tolket som en takk for mange års terrorisme mot jødene. Nå strever vår utenriksminister Espen Barth Eide med å få til et land som gave til Hamas som kan tolkes som en takk for oktoberpogromen på jødene.
Men en viktig fredspris er ennå ikke utdelt: Den som greier å overbevise verden om at dagens FN må avvikles, støtte til terror må stanses og at det dannes en ny organisasjon som vil følge de prinsipper dagens FN ble bygd på og som den ikke følger i dag, et FN som støtter fred og rettferdighet for ALLE.
