Av Bernard-Henri Lévy

Bernard-Henri Lévy er filosof, aktivist, filmskaper og forfatter av over 45 bøker, deriblant The Genius of Judaism, American Vertigo, Barbarism with a Human Face, Who Killed Daniel Pearl? og The Empire and the Five Kings.  Hans nyeste bok, Israel Alone, ble utgitt 10. september 2024.  Oversatt til engelsk fra fransk av Matthew Fishbane. Oversatt fra engelsk for SMA av Lars Toralf Storstrand.

Israel Acts Alone

 

Israels oppsiktsvekkende seire har åpnet nye veier til frihet i Midtøsten

Vi kjenner alle det paradoksaktige, men sanne sitatet av Lenin: «Det finnes tiår hvor ingenting hender, og det finnes uker hvor årtier hender.»

Det er akkurat det som har skjedd og som fortsatt skjer i Midtøsten og andre steder, med de eksplosive personsøkerne den 17. september, Hezb’allahs nederlag i Libanon den 29. september og dagen etterpå, da israelske bakkestyrker rykket inn i Sør-Libanon.

En hær av terrorister som var mektigere enn al-Qaida og IS til sammen, er nå permanent svekket og for øyeblikket satt ut av spill.

Det iranske regimet, som Hezb’allah var fortroppene for, juvelen i kronen, eller for å fortsette den bolsjevikiske metaforen, dets mest verdifulle kapital, er svekket av et nederlag som kom i kjølvannet av bombingen av ambassadekomplekset i Syria, henrettelsen av Hamas-leder Ismael Haniyeh i sentrum av Teheran, og den mislykkede generaloffensiven mot Israel den 17. april. For første gang på nesten et halvt århundre ser det ut til at regimet endelig er på defensiven, skjørt og vaklende som det er.

Havnene i Hodeidah og Ras Issa i Vest-Jemen ble angrepet av en skvadron jagerfly etter at houthiene, en annen av ayatollahens marionetter, gjorde den feilen å angripe Ben-Gurion-flyplassen, etter at statsministeren nettopp hadde landet der …

Avkolonisering av Libanon…

Ja, Libanon, Adonis og Gibrans strålende rike, som forbløffet Nerval, Lamartine og Chateaubriand og lenge var et eksempel på en kosmopolitisk og tolerant stat, ble deretter redusert til å være en koloni under Iran, en brikke i landets imperialistiske strategi og, på grunn av det, en feilslått stat. Nå løsner skrustikken, og det libanesiske folket kan, om de ønsker det, ta skjebnen tilbake i egne hender …

Israel puster …

Iranske kvinner smiler …

Det som er igjen av demokrater i Syria husker at Hezb’allah sto i de fremste rekkene da Bashar Assad massakrerte hundretusener av sine egne, akkompagnert av gledesutbrudd i Idlib.

Familiene til de 58 franske fallskjermsoldatene og de 241 amerikanske marinejegerne som ble drept i de to selvmordsangrepene med lastebilbomber i 1983, de overlevende etter angrepene i 1986 i Paris, mot kjøpesenteret Tati, Renault-puben, politistasjonen, regionaltoget RER, høyhastighetstoget TGV fra Paris til Lyon, og så videre, mener nok som president Biden at rettferdigheten er skjedd fyllest …

Kort fortalt: Den frie verden, den virkelige, den som strekker seg fra New York, Paris og Roma til folkemengdene som, fra Teheran til Ankara og fra Moskva til Beijing og Kabul, ikke finner seg i å leve under idiotiske og blodige diktaturer, kan nå puste litt lettere og se tegnene på mulig endring.

Selvsagt er ingenting avgjort ennå.

Hezb’allah har fortsatt titusenvis av raketter rettet mot Israel.

Siden historien, som Marx sa, må forbli i det samme metaforiske register, med mer fantasi enn mennesker, har de «fem kongene», Iran, Russland, Den islamske internasjonale, Tyrkia og Kina, ingen mangel på resurser, så langt derifra.

Men israelerne har gitt oss en leksjon i besluttsomhet og mot.

De gjorde det motsatte av hva de europeiske og amerikanske heiagjengene for München-avtalen gjentok som om det var en plate med hakk i: «De-eskalere! De-eskalere!» I samsvar med teoriene om rettferdig krig, finnes det tross alt, ifølge von Clausewitz, situasjoner i verden der opptrapping dessverre er nødvendig og det eneste alternativet.

Og israelerne minnet verden om at det fins øyeblikk i historien der deres (Israels) overlevelse står på spill, der hele folk (Libanon, Syria, Jemen, irakiske og syriske kurdere) blir tatt som gisler og truet, der fienden (tidligere Nazi-Tyskland, i dag Den islamske republikken Iran) tar kompromiss-strategien som en invitasjon til å slå til enda hardere – øyeblikk der en av de sterke handlingene feigingene kaller «opptrapping», kan snu tidevannet, redigere maktkartet og redde liv.

IDF handler på egenhånd fordi det er nettopp det som er situasjonen i dag.

Men i motsetning til hva lenestolsstrateger gjentar overalt, de som kritiserer et «Israel som nå er ute av kontroll» —  Israel handler med definerte mål og uten hybris.

Israel knekker den operative kapasiteten til en stat i en stat som har terrorisert verden. De gjør dette, som alltid, samtidig som de forsøker å gjøre alt de kan for å skåne uskyldige sivile.

Som vi alle vet etter de store imperienes fall, og i den senere tid Sovjetunionens fall, frykter diktatorer ikke bare nederlag, men også den ytre ydmykelsen som gjør at de står avkledd overfor sin egen indre opposisjon – slik at Israel godt kan være i ferd med å oppfylle Vestens republikkers store drøm, moderate arabiske land, og dessuten drømmen til demokratiets heltinner som nå i to år modig har paradert i Teheran med ropene «Kvinne, liv, frihet».

Av disse grunner har Israel i to år vært til stede i Teheran til ropene «Kvinne, liv, frihet».

Av disse grunner må Israels allierte snarest omgruppere seg for å støtte landet, ikke bare i forsvar, men også til å seire.