Det eneste som nå mangler i medienes omtale av den tredje intifada er selve betegnelsen. Det meningsløse opprøret hadde allerede pågått i lang tid og skapt forventning om radikal politisk utvikling da Mahmoud Abbas utilslørt oppfordret til voldsbruk og terrorisme i kjølvannet av sin årlige tale til FN. I den talen advarte han Israel mot å fortsette med å kreve at Oslo-avtalene skal følges slik som avtalt. Blant hans appeller til de steinkastende arabiske ungdommene hørte vi nylig følgende: ”Vi ønsker velkommen hver eneste dråpe blod som spilles i Jerusalem. Dette er ekte blod, rent blod, blod på sin vei til Allah. …”
Men det var ikke bare fra Tempelhøyden han ville drive ut de ”vantro.” Han ville også ha dem ut av den kristne Gravkirken: ”… Al-Aqsa er vår og den hellige Gravkirken er vår – alt sammen er vårt – bare vårt. De har ingen rett til å skjende dem med sine skitne føtter, og vi vil ikke tillate dem å gjøre det. …” Dette er utsagn av en type som nå daglig høres gjennom palestinske medier, inkludert barne-tv hvor de aller minste får entusiastisk veiledning for sin oppgave når de blir voksne som skal være å drepe jøder.
Men Abbas er ikke alene om å hisse til opprør blant palestinske ungdommer. Også Norges NATO-allierte Tyrkia er med på dette. Den tyrkiske president Erdoğan holder sin beskyttende hånd over palestinske terroristledere som yter finansiell og agiterende støtte til Hamas-orienterte opprørere som er meget aktive i den pågående intifadaen i Jerusalem og på Vestbredden.
Samtidig med at Abbas i FN erklærer Oslo-prosessen for å være ute på et blindspor og oppfordrer til opprør og drap på israelske jøder, fortsetter Norge med rundhåndet økonomisk støtte til PLO-regimet. Samme dag som Abbas holdt sin famøse tale til FN, holdt utenriksminister Brende et nytt møte i giverlandsgruppa for de palestinske myndighetene. Mot denne dystre bakgrunnen uttalte Børge Brende: ”Giverne kan ikke svikte nå.”
Vi har forståelse for at det alltid vil være vanskelig for en politiker å innrømme at han har tatt feil, og at en forfeilet investering på mange milliarder har ført til svært alvorlige humanitære konsekvenser for store folkegrupper. Men på ett eller annet tidspunkt må også de ubehagelige fakta opp på bordet.
De bortkastede milliardene har nemlig ikke bare kommet et korrupt PLO-regime og deres terrorister til gode. I skyggen av disse rause bevilgningene som i hovedsak har kommet fra USA, EU og frittstående europeiske land som Norge, har det grodd opp en tett underskog av ”frivillige organisasjoner” som lever av å formidle ”humanitær bistand” til sine palestinske og israelske underleverandører som i sin tur kvitterer med å levere stoff til de ”rapportene” europeiske myndigheter har behov for når de skal kritisere Israel og begrunne sanksjoner og boikottiltak mot landet. Grunnlaget for ”den legitime kritikken av Israel” er derfor i stor grad materiale som de samme myndighetene har kjøpt med sine ukritiske bevilgninger. Resultatet er at denne politikken forlenger og forsterker lidelsene til den jevne palestiner, mens en voksende skare av organisasjoner lever godt av sine stadig voksende leveranser av Israel-kritikk.
Denne ”fredsindustrien” som sysselsetter titusener i Europa og Midtøsten, ville bli hardt rammet om Børge Brendes giverlandsgruppe skulle gjøre hva den burde, nemlig å avslutte den farsen den ennå prøver å holde i live. Også av den grunn er det lite sannsynlig at de milliardene som kunne ha kommet til nytte i arbeidet med å redde flyktninger fra Syria, vil bli trukket tilbake. Et talende uttrykk for denne situasjonen er de holdningene som kommer til uttrykk fra disse organisasjonene når det gjelder det palestinske oppvigleriet, intifadaen og alle de målrettede drapene på jøder som er en konsekvens. De fleste såkalte ”menneskerettighetsorganisasjoner” som pleier å være raske med å kritisere israelske myndigheter, er nå blitt tause vitner til de grufulle angrepene på sivile jøder.
I Norge markeres den tredje intifadaen med to bokutgivelser som føyer seg inn i det oppvigleriet vi ser i Midtøsten. Odd Karsten Tveits resirkulerte røverhistorier fra NRKs arkiv og Fredrik Græsviks infame og løgnaktige anklager mot den jødiske staten kom akkurat i tide til å dekorere det norske bakteppet for intifadaen. Vi må imidlertid vente oss mer av dette. For hele den norske venstresiden står det like mye prestisje på spill som det gjør for utenriksminister Brende.
Derfor er igjen NRKs Sidsel Wold kommet på banen med nye målrettede unøyaktigheter og desinformasjon. I morgennyhetene 15. oktober kunne hun fortelle sine tilhengere at nå hadde også det amerikanske Utenriksdepartementet slått fast at Israel bedriver terror: ”Israel var også tema i USAs Utenriksdepartement i dag,” fortalte hun. ”På spørsmål om begge sider begår terror var svaret ja.” Hun viste deretter en uttalelse fra en amerikansk pressetalsmann som påpekte at ”individer på begge sider … er skyldige i terrorhandlinger.” Han sa ingenting ufordelaktig om Israel. Slik fortsetter Wold uimotsagt å jukse seg til et anti-israelsk poeng.
Wolds meningsfelle, Mahmoud Abbas, gikk enda lenger og anklaget, i likhet med TV2s Fredrik Græsvik, Israel for å henrette barn. I en fjernsynsoverført tale oppfordret han på ny palestinske ungdommer til å fortsette intifadaen som nå går ut på å angripe og drepe tilfeldige sivile jøder med kniv. I talen fremsatte han en løgn om at Israel skal ha henrettet en 13 år gammel gutt. Hva han ikke nevnte var at denne gutten forsøkte å drepe en jøde med kniv, men løp på en bil da han etterpå ville stikke av. Gutten får nå behandling for skadene han påførte seg selv på et israelsk sykehus.
Det er flere som har påpekt likhetstrekk med innledningen til den forrige intifadaen. Men ingen ser ut til å innse hva som er den mest konsekvente årsaken til at de arabiske lederne kaster forhandlingskortene og går til krig: Dette skjer nemlig hver gang når Israel har gitt dem et imøtekommende forhandlings- og fredstilbud basert på Oslo-avtalene og som forutsetter at disse oppfylles til punkt og prikke av begge parter. Det er tragisk å se at heller ikke Oslo-avtalene fra arabisk side var ment å skulle tas på alvor. I stedet har de fått den betenkelige rollen som instrument for å holde konflikten gående uten utsikt til en pragmatisk fredsløsning til beste for begge folkegruppene.
Men om dette vil du neppe oppleve å få se en innrømmelse fra norske myndigheter. Det ville være et altfor stort prestisjetap for dem å erkjenne at dette spillet har vært en uopprettelig fiasko gjennom mer enn 20 år. Da får vi nok heller belage oss på å fortsette med å betale trygd og pensjon til det aldrende PLO-regimet som bedro oss alle og late som om der fremdeles er en fredsprosess.
