Norske medier holder det gående med sine stadige utfall mot Israel og det jødiske folk. Vi ser fremdeles ingen tegn til en mer balansert dekning av det som skjer i den del av verden. Det er og blir Israel som er viktig for dem og som fanger oppmerksomheten.
Det er kanskje derfor det har vært så stille i de norske mediene om det gryende opprøret som denne våren har pågått på Gazastripen. Med liten sjanse for å komme fra det med livet i behold har mennesker i Gaza tatt til gatene i åpen protest mot det brutale Hamas-regimet som har befestet sitt jerngrep på den sterkt plagete befolkningen. Politikken til Hamas er å skape så mye synlig nød som mulig fordi de vet at vestlige medier viderebringer bildene med anklager om at dette er konsekvenser av Israels «okkupasjon og blokade.» Og her i landet er det mange som tror på slikt. Det generer sympati og pengestrømmer.
Men det er ikke bare de gamle mediene som deltar i denne propagandakrigen på vegne av terrororganisasjoner som Hamas. Også frivillige organisasjoner som har en direkte økonomisk interesse knyttet til konflikten, bidrar til at norsk offentlighet får et skjevt og usant bilde av forholdene. I Norge finner vi eksempler i offentlig støttede organisasjoner som Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpen. De mange frivillige organisasjonene som er knyttet til den arabisk-israelske konflikten opererer med budsjetter på til sammen milliarder av kroner og engasjerer og lønner titusener av ansatte. De utøver reell politisk innflytelse også i sine hjemland.
I Europa bruker de mediene til å vekke oppmerksomhet og få myndigheter til å bevilge mer penger til de organisasjoner som forsyner de selvstyrte områdene med humanitære tjenester. Flyktninghjelpen har eksempelvis i inneværende år et budsjett for de palestinske områdene på 85 millioner kroner. En annen slik organisasjon er Norsk Folkehjelp, NF, som fra ulike myndighetskilder årlig mottar store beløp til slike formål. I fjor måtte NF imidlertid tilbakebetale to millioner dollar som organisasjonen urettmessig hadde mottatt fra den amerikanske utviklingshjelpen USAID som ikke godtar bistand til mottakere som er terrorlistet. NF har gjennom årene mottatt milliardbeløp bare fra USA.
Men fra Norge har NF ingen problemer med å få finansiert sin støtte til Hamas-regimet i Gaza. I inneværende periode har Norsk Folkehjelp mottatt flere titalls millioner fra norske myndigheter for å samarbeide både med velkjente terrorgrupper som Folkefronten for frigjøring av Palestina, PFLP og andre grupperinger som tilhører boikottbevegelsen BDS.
I Stortinget forsikret utenriksministeren i fjor bl.a. at «… Norge støtter ikke frivillige organisasjoner som oppfordrer til vold eller som fremmer hatefulle ytringer, rasisme eller antisemittisme. … Det er heller ikke i tråd med norsk politikk å støtte frivillige organisasjoner som har som sitt hovedformål å fremme boikott av Israel. Regjeringen har strammet inn forvaltningspraksis på dette området de siste årene.» Har den det?
Norsk Folkehjelp og de LO-organisasjonene som står bak, er selv en del av BDS-bevegelsen som Regjeringen sier den ikke vil støtte. Spørsmålet må derfor være om norske myndigheter vil holde sine løfter om ikke å gi støtte til boikotterne, eller gjøre som de amerikanske, – å kreve tilbakebetalt støttebeløp som er brukt i strid med Regjeringens uttalte politikk? Erfaringsmessig er det liten grunn til å tro det.
De frivillige organisasjonenes politiske virksomhet i Midtøsten skiller seg nemlig svært lite fra den politikken som norske myndigheter selv viser at de støtter, for eksempel gjennom stemmegivning i FNs organer hvor det hvert år fremmes en mengde resolusjoner som er urimelig ensidig kritiske til den jødiske staten. Det vil derfor være naturlig at de frivillige organisasjonene føler at de har politisk støtte fra norske myndigheter for sin virksomhet.
Det er nå gått mer enn 25 år siden norske myndigheter tok initiativ til å få organisert fredsforhandlinger mellom israelske myndigheter og Palestina-arabiske organisasjoner. Fremdeles har Norge en ledende rolle når det gjelder å samle internasjonal pengestøtte til «et institusjonelt og økonomisk grunnlag for en fremtidig palestinsk statsdannelse,» slik utenriksministeren nylig formulerte det under sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget. Til tross for at hun innrømmer at det ikke finnes noen reell fredsprosess, mener utenriksministeren likevel at støtten er «… et vesentlig bidrag i vårt langvarige engasjement for å bidra til fred mellom israelerne og palestinerne.» Kan det stemme?
Den norske støtten til de frivillige organisasjonenes virksomhet i området er også blant de tiltak som er ment å skulle bidra til disse edle målsettingene. Men realiteten er at de innsamlede og bevilgede midlene i sin helhet går til formål som har en stikk motsatt virkning. Årsaken til at det ikke finnes noen reell fredsprosess, er at hverken PLO eller Hamas har den minste interesse av fred med Israel. De har programfestet det motsatte.
De palestinske myndighetene har for lengst oppdaget at det er konflikten som skaper pengestrømmer både direkte fra vestlige og andre myndigheter og gjennom vestlige bevilgninger til de utallige frivillige organisasjonene, kalt «fredsindustrien» som har engasjert seg i området. Ingen av disse har vist seg tilbøyelige til å ville bidra til holdninger og atferd som er nødvendig for at «to folk skal leve side om side i fred og sikkerhet.» Det brukes svært mye penger på å produsere «rapporter» som ikke kan oppfattes som annet enn politisk oppvigleri som tjener til å holde konflikten gående. Det er derfor det ikke finnes noen reell fredsprosess i Midtøsten.
Det er synd for de få modige demonstrantene i Gaza som ikke får oppleve at vestlige myndigheter og organisasjoner med en humanitær dagsorden vil støtte dem i deres opprør mot den umenneskelige brutaliteten fra Hamas og korrupsjonen innenfor PLO-regimet. De hadde fortjent en helt annen arabisk vår.
