Den lange redegjørelsen om Midtøsten utenriksministeren ga overfor Stortinget 24. oktober, avklarte en del av den problematiske utviklingen vi har sett det siste året i Norges forhold til Israel, men den skapte ingen forhåpning eller optimisme på israelsk side.  Der forsterket den en bekymring som har vokst gjennom det siste året, og som foreløpig har kulminert i en svekkelse av det diplomatiske forholdet mellom Norge og Israel.  Vi skal ikke utelukke muligheten for at en konstruktiv politisk dialog kan bli gjenopprettet, men utenriksministerens tale til Stortinget pekte ikke i den retning.

Bakteppet for de nåværende norske myndigheters fornyede engasjement i Midtøstens konflikter er en klart uttrykt oppfatning av at det er Israel som sitter med ansvar og skyld for at regionen er belastet med krig og humanitær katastrofe.  Det er ikke sant at det er Israel som handler i strid med folkeretten og at de katastrofale militære terrorangrepene landet vedvarende har vært utsatt for gjennom det siste året, er en konsekvens av landets politikk og atferd gjennom flere tiår.  Men du får ikke politikere til å innrømme at de har gjort en tabbe.

Vi merker oss hva utenriksminister Espen Barth Eide påstår og vi legger merke til hvem han allierer seg med når han peker på det han tror kunne være løsninger på konfliktene, men vi er overbevist om at han tar grundig feil.  La oss trekke en hovedkonklusjon med det samme: En realpolitisk konsekvens av Barth Eides idéer om en løsning på Israels konflikt med den arabiske og islamske verden, vil i et forholdsvis kortvarig fremtidshistorisk perspektiv innebære den jødiske statens utslettelse og opphør.  En av årsakene til dette er at norske myndigheter med Barth Eide i spissen ikke viser seg å være i stand til å innse hva Israels og landets jødiske befolkning faktisk står overfor i sitt nærområde.

Konflikten dreier seg ikke om retten til landområder; konflikten er ikke territoriell.  Utenriksministeren tar feil når han forteller Stortinget at «… konflikten mellom Israel og Palestina er i bunn og grunn en historie om kontroll over landområder.»  De palestinske selvstyremyndighetene har gjentatte ganger blitt tilbudt mer territorium enn hva til og med Norge synes å ville gi dem i dag, men de har  alltid og konsekvent avvist ethvert tilbud.  De sier og skriver at de vil «frigjøre Palestina fra elven til havet,» noe som man til og med i Norge vet innebærer utslettelse av den jødiske staten.

Konflikten dreier seg ikke om retten til selvbestemmelse for noen folkegruppe.  Retten til selvbestemmelse er ikke fastsatt av Den internasjonale domstol, slik utenriksministeren påsto overfor Stortinget.  Den fremgår av folkerettens dokumenter, så som Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter.  Det var blant annet denne rettigheten Oslo-avtalene tok sikte på å innfri for de palestinsk-arabiske folkegruppene.  Avtalene sier ikke et ord om en «tostatsløsning» som de heller ikke hadde som mål.  Det er intet krav i folkeretten om at retten til selvbestemmelse må realiseres gjennom en statsdannelse.  Fra norsk side skaper man ugrunnet forvirring og konflikt ved å hevde noe slikt.

Vi kan ikke forstå at hensikten hans kan ha vært noe annet enn å skape usikkerhet og forvirring når han hevder at «… mer enn noe annet dreier dette seg om å bygge Palestina som stat.  En stat som er levedyktig, helhetlig og demokratisk.  En stat som sikrer palestinernes soleklare rett til å bestemme over egne liv og egen framtid. En stat som kan leve side om side med Israel, i fred og sikkerhet.»  Det finnes ingen blant de palestinske selvstyremyndighetene som går inn for noe slikt.  Tvert om: De er hele tiden tydelige på at deres mål er å ødelegge Israel med ethvert middel.  De «moderate» kreftene han påstår skal kunne ta ledelsen i de selvstyrte områdene og skape fred med Israel, finnes bare i hans egen fantasi.  Å villede Stortinget med slike forestillinger burde tas opp som egen sak.

Utenriksministeren stiller seg kritisk til og fordømmer Israels forsvar av egen befolkning mot et årelangt militært angrep, men han viker tilbake for å ta et klart oppgjør med Irans krigføring mot Israel og sier at «… Iran må endre adferd.  Men vi kan ikke bare bruke pisk.  Da risikerer vi å låse en situasjon som ikke tjener våre interesser.»  Han er godt informert om at det iranske regimet bistår terror-gruppene med det formål å slette Israel fra kartet.  Dette er forhold som Norge ikke bør feie under teppet i sin streben etter å legge ansvaret for konflikten på Israel.

Det norske samarbeidet med Saudi Arabia som Stortinget ble orientert om, er også svært problematisk.  Når det fortelles at dette er basert på den arabiske fredsplanen fra 2002, burde det også ha blitt fortalt hva denne går ut på.  I 2002 hadde daværende kronprins Abdullah av Saudi Arabia et behov for å avlede oppmerksomheten fra sin medvirkning til angrepet mot USA 11. september året før, og styrke samarbeidet innenfor den arabiske verden.  Da lanserte han Den arabiske fredsplanen som kort fortalt går ut på at Israel skal kapitulere og trekke seg tilbake til våpenhvilelinjene fra 1949.  Som «belønning» skal da Israel høste anerkjennelse fra den arabiske verden og oppnå fred fra land som aldri har overholdt en fredsavtale i mer enn 10 år.  At Norge slutter seg til noe slikt, avslører et dyptgripende fravær av innsikt i den arabiske verdens organisasjon, mentalitet og historie.

Vi vet ikke hvordan Stortinget oppfatter ønske og krav om «våpenhvile» i den pågående krigen.  I praksis kan dette ikke ha noen annen effekt enn at de krigførende terror-organisasjonene får en ny anledning til å ruste opp og fornye angrepene mot det israelske sivilsamfunnet.  Men Regjeringen mener å vite at dette er et bra forslag når den sier at «… vi vil gjøre det vi kan for å bidra til våpenhviler, så snart som mulig, både i Gaza og i Libanon.  Krigen og drepingen må ta slutt.  Det må slutte nå.  Partene må de-eskalere og la diplomatiet, ikke våpnene, tale.»

Hvis Regjeringens redegjørelse overfor Stortinget er et eksempel på hva man vil la «diplomatiet» foreta seg, er vi redd for at krigen og konflikten vil bli svært langvarig.  Det kan ikke bortforklares at Norges forhold til Israel, i likhet med FNs og EUs, fremstår som fiendtlig.  Det låter direkte truende når utenriksministeren sier at  «Israel må velge retning.  Enten å leve etter de demokratiske verdiene frihet, rettferdighet og likhet for alle, slik Israels uavhengighetserklæring slo fast i 1948, og som også nettopp refererte til FNs delingsplan, eller risikere ytterligere kritikk og isolasjon for vedvarende okkupasjon og brutal framferd mot palestinerne.» 

Ikke mindre truende blir han når han sier at «… når styrkeforholdet mellom Israel og Palestina utjevnes, kan også den palestinske staten forhandle med den israelske staten fra en sterkere og mer likeverdig posisjon, den dagen forhandlinger skal gjenopptas.»  Den dagen Israels fiender har skapt en «palestinsk» stat med Israels styrke, er det ingen grunn til å tro at det vil foregå forhandlinger av noe slag.  Utenriksministeren avslører her at han har mistet kontakten med Midtøstens realiteter.  Vi burde kunne forvente at noen i Stortinget tar mot til seg og protesterer på det de blir forelagt.

Regjeringens standpunkt til konfliktene i Midtøsten har ikke en fredsløsning innebygget i seg.  Det er en politikk som enhver jøde kjenner igjen fra en tusenårig historie: Når deres fiender står overfor et problem de selv har skapt, legger de skyld og ansvar på jødene.  Det var dette Stortinget fikk oppleve 24. oktober.  Resultatet blir igjen langvarige og blodige pogromer slik vi nå ser eksempel på i Midtøsten, sammen med selvrettferdige bortforklaringer fra våre politikere.

På utenriksministerens – som er av Israel er erklært som person non grata –  retoriske spørsmål, «… hva mer kan Norge – og andre land – gjøre når noen ikke ønsker en slik løsning nå?,»  har vi ett svar: Hold dere hjemme og ta dere av landets egne problemer.  Hvorfor gå inn i en konflikt som dere ikke forstår og ikke har noen fredelig løsning på?