Også denne julen opplevde jøder å bli anklaget for grove forbrytelser. Ikke bare er vi barnemordere, nå er vi også kannibaler! Begge disse «fredelige» førjulsbudskap kom fra Vatikanstaten. Denne gangen var det paven som ved to anledninger anklaget Israel for å myrde barn. Man kan lure på hvordan paven, leder for en kirke med verdenshistoriens største pedofilinettverk, med et ukjent antall barn som ofre, våger å si noe om jødene som på toppen av det hele er løgn.
Den andre anklagen som kom, var fra Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for de såkalte «palestinske territoriene». Regjeringen i Israel har anklaget henne for å spre jødehat og omsider offisielt nektet henne innreise til landet. Atter en gang skapte hun oppstyr – denne gangen ved å sitere en spalte publisert i den venstreradikale avisen Haaretz. Ifølge den hadde IDF angrepet et fire år gammelt arabisk barn. En bruker svarte med følgende antisemittiske reaksjon:
«Det er ikke overraskende når det kommer fra jøder. Jødene er i stand til å spise menneskekjøtt.»
Som svar til ham skrev Albanese tilbake:
«Vennligst ikke beskyld det jødiske folk som sådant for det Israel gjør. Mange, inkludert Holocaust-overlevende, fortsetter å stå opp mot Israels forbrytelser mot palestinerne.»
Albanese er den første menneskerettighetsrapportøren i FNs historie som er blitt fordømt for antisemittisme av både Frankrike og Tyskland. FN ble presset til å åpne sak mot henne da det ble dokumentert at hun ulovlig hadde mottatt finansiering fra pro-Hamas-grupper for å reise til Australia og New Zealand, hvor hun skulle påvirke et større pensjonsfond til å boikotte Israel. Reisen hadde en prislapp på om lag 20 000 amerikanske dollar.
Det som skremmer mest i begge tilfeller, er den globale tausheten og aksepten for denne formen for vulgær antisemittisme, som kommer fra flere fronter mens oktobermassakrens ofre ignoreres. Også vårt eget Storting er taust. Samtidig som 101 terrorofre og deres familier har fremmet et søksmål mot UNRWA og deres tidligere og nåværende ledere, inkludert sittende leder Philippe Lazzarini, fant Norge det betimelig å invitere sistnevnte for å overlevere en gave på 100 millioner kroner, som kom i tillegg til 275 millioner kroner som Norge allerede tidligere i år hadde utbetalt.
Tidligere har vi skrevet om at den norske politiske ledelsen ved utenriksminister Espen Barth Eide og statsminister Jonas Gahr Støre konsekvent har valgt en konfrontasjonsstrategi mot staten Israel. Det seneste angrepet på jødene var en resolusjon fremmet av Norge, som ble ratifisert torsdag 19.12.2024 og var tilsvar til at Israel hadde vedtatt å forby FN-organisasjonen UNRWA. Også med dette fikk Norge bidra til FN-klubbens antisemittiske aktiviteter for året 2024, som utgjør totalt 17 ikke-bindende resolusjoner mot Israel – i forhold til totalt 6 fordelt på resten av verden til sammen!
28. september 2024 godkjente Knesset med et flertall på 92 mot 10 to lovforslag som definerer Israels forhold til UNRWA. Den første loven forbyr UNRWA-aktiviteter på Israels suverene territorium, inkludert i Øst-Jerusalem. Den andre loven kansellerer 1967-avtalen mellom Israel og UNRWA, som tillot organisasjonens aktiviteter i Judea, Samaria og Gaza, og som forbød offisielle kontakter mellom Israel og UNRWA. Norge og de øvrige nordiske landene var som forventet raskt ute med å utrykke sin «bekymring»:
«UNRWA ville faktisk ikke lenger være i stand til å utøve sine kjerneoppgaver som fastsatt i FNs generalforsamlings resolusjon 302 (IV) av 8. desember 1949, det vil si «å gjennomføre … direkte hjelpe- og arbeidsprogrammer» for millioner av palestinske flyktninger som bor i disse områdene. Det er fra denne og påfølgende FN-resolusjoner at UNRWAs mandat er avledet, og som dets overordnede organ er det bare Generalforsamlingen som kan definere UNRWA-mandatet.»
Det disse fredselskerne unnlot å nevne, er at UNRWA kun arbeider med arabere fra mandatområdet, i henhold til den spesielle FN-resolusjon nummer 302, som har som mål å opprettholde flyktningsituasjonen, i motsetning til FNs høykommissær for flyktninger, som jobber for alle flyktninger i verden unntatt palestina-arabere, men med det motsatte målet for øye: å løse flyktningproblemet. Det er jo virkelig et paradoks at flyktningstatusen går i arv kun hos palestina-arabere og ingen reagerer på det; det finnes ingen andre eksempler på dette. Vi må derfor få lov å spørre:
- Hvorfor har FN to ulike organ for flyktninger og hvorfor har disse to FN-organisasjonene ulike definisjoner av flyktninger, og diametralt motsatte målsetninger, med mindre hensikten er å undergrave Israels eksistens?
- Hvis hensikten er å hjelpe flyktninger og andre hjelpetrengende, hvorfor støtter Norge UNRWA som er infiltrert av Hamas?
- Hva er det egentlig grunnen til at Norge støtter denne åpenbare svindelen med milliarder av skattekroner år ut og år inn?
Nå når det finnes overveldende dokumentasjon på UNRWAs støtte til og aktive deltakelse i terror, prøves UNRWAs påståtte diplomatiske immunitet for en amerikansk føderal domstol etter et søksmål anlagt av ofrene for massakren 7. oktober 2023. Blant de saksøkte er også den norske diplomaten Leni Stenseth (ambassadør emeritus til Libanon). Dersom utfallet blir at UNRWA holdes strafferettslig og sivilt ansvarlig for deltakelse i oktoberpogromen, kan det tenkes at også Norge i neste runde faktisk kan holdes medansvarlig for å støtte terroren økonomisk, og det kan bli lettere for jødiske ofre og deres familier å saksøke Norge direkte. FN, som er det desidert mest antisemittiske organ i verden og som bruker sin globale innflytelse til å bekjempe den lille jødestaten Israel, står nå også helt åpent frem med en egen terrormetastase, UNRWA. Det er dette Norges politikere støttet med millioner av skattekroner tre måneder etter oktoberpogromen – uten noe som helst mandat til det fra den norske befolkning.
UNRWA ble opprettet i desember 1949 via FNs generalforsamlingsresolusjon 302 (IV). Dette skjedde året før Høykommissæren for flyktninger, som ble opprettet av Folkeforbundet og som har eksistert siden 1921 (da med Dr. Fridtjof Nansen som første Høykommissær, 1921–1927), ble til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i desember 1950. Dette kan være med på å forklare hvorfor teksten i Artikkel 17 i resolusjonen ikke gir UNRWA immunitet; den kun oppfordrer stater til å yte UNRWA de samme rettigheter og immuniteter som er gitt FNs nødhjelpsbyrå som ble etablert i november 1948:
«17. Anmoder de berørte regjeringene til å bistå FNs hjelpe- og arbeidsbyrå (UNRWA) for palestinske flyktninger i det nære Østen med samme privilegier, immunitet, unntak og fasiliteter som er gitt FNs nødhjelp for palestinske flyktninger, sammen med alle andre privilegier, immuniteter, unntak og fasiliteter som er nødvendige for å utføre deres funksjoner.»
Ordet anmoder må forstås dithen at immuniteten i dette tilfelle ikke er automatisk, og derfor har terrorofrene god anledning til å få UNRWA domfelt for deltagelse i terrorvirksomhet. En tilsvarende formulering finnes ikke i en del av andre resolusjoner som ble vedtatt i samme periode, som eksempelvis generalforsamlingens resolusjon 428 (V) av 14.desember 1950 eller resolusjon 410 (V), som opprettet FNs rehabiliteringsbyrå for Korea. Det faktum at både Egypt, Jordan og Libanon hver for seg undertegnet en særavtale med UNRWA på 50-tallet, tyder på at det var allment akseptert og kjent at organisasjonen ikke hadde immunitet da den ble etablert.
Da Israel senere underskrev en uformell forståelse med UNRWA etter Seksdagerskrigen, som ble nedfelt i brevvekslingen mellom den israelske ambassadør Michael Comay og generalkommissær Lawrence Michelmore (som etter dem senere ble kalt Comay-Michelmore-avtalen), og som ga UNRWA rett til å operere i Judea, Samaria og Gaza-stripen etter Seksdagerskrigen, var Israel nøye med å presisere at avtalen var midlertidig og ved behov kunne oppheves eller kanselleres av staten Israel eller UNRWA:
«Dette brevet og Deres skriftlige aksept kommer av Israels regjering og av UNRWA til å bli betraktet som en foreløpig avtale som forblir gjeldende inntil den erstattes eller kanselleres.»
Comay-Michelmore-avtalen viser altså til en midlertidig uformell forståelse, fremforhandlet i 1967 mellom Israel og FNs organisasjon for tilsyn med våpenhviler (UNTSO), som i sin tid ble ledet av general Odd Bull i egenskap av stabssjef.
Odd Bulls fratreden fra stillingen som stabssjef for UNTSO ble kommentert i følgende ordelag av Jerusalem Post:
«General Bull har gjort seg fortjent til vår respekt for sin integritet, ærlighet og objektivitet. Hans avslappede personlighet, tidligere sjef for det norske luftforsvaret … var i stand til raskt å gjenopprette tilliten og utvikle effektive arbeidsrelasjoner med den israelske hæren og utenriksdepartementet. … Han holdt seg konsekvent unna rampelyset og nektet intervjuer med presse og fjernsyn. … De arabiske statene kunne aldri mønstre den samme entusiasmen for general Bull som for hans forgjengere, men til tross for Israels takknemlighet for hans arbeid hørte man aldri at de hadde innvendinger mot noen av hans anstrengelser eller at de klaget over hans holdninger. Israel beklager å måtte ta farvel med denne atypiske representanten for De Forente Nasjoner. … Israelerne ønsker general Bull et velfortjent otium og er sikre på at han kommer til å bli husket med takknemlighet og anerkjennelse.»
Den tidens politikere kunne man stole på.
Siden da har UNRWA blitt et av de største FN-programmene, med over 30 000 ansatte som opererer i Jordan, Libanon, Syria, Judea og Samaria og på Gazastripen. Det er fortsatt det eneste FN-organet hvis operasjonsområde ikke er globalt, men regionalt, etablert som sagt eksklusivt for palestina-arabere med en egen flyktningdefinisjon. UNRWA er også unikt i den forstand at den yter tjenester som normalt utføres av statlige myndigheter. Dermed har organisasjonen en klart problematisk politisk profil. Den er med andre ord blitt etablert for å undergrave Israels suverenitet ved å vedlikeholde og forsterke flyktningsituasjonen.
I tillegg til at UNRWA med årene har involvert seg dypt i Midtøsten-politikken, ble dens symbiotiske samliv med terrororganisasjonen Hamas stadig tydeligere, spesielt etter oktobermassakren i 2023. Allerede i 2004 innrømmet UNRWAs generalkommissær, danske Peter Hansen, at medlemmer av Hamas kunne stå på UNRWAs lønningslister. Men dét fant han ikke særlig problematisk:
«Åh, jeg er overbevist om at det fins Hamas-medlemmer på UNRWAs lønningslister, men jeg ser ikke på det som noen forbrytelse.»
Finansiering av terrorisme eller å begå terrorhandlinger er som kjent ikke med i FNs formålsparagraf. Som prof. Anne Bayefsky skriver var det flere land som suspenderte bistandsmidlene som ble overført til UNRWA etter at Israel fremla bevis for at UNRWA-ansatte deltok i oktobermassakren. Det ble da FNs generalsekretær, António Guterres, tvunget til å utnevne «en uavhengig granskningskomite» og han valgte den tidligere franske utenriksministeren, Catherine Colonna, som sammen med – ikke overraskende – tre skandinaviske forskningsinstitutter: Raoul Wallenberg Institute fra Sverige, Christian Michelsen Institute fra Norge og Dansk Institutt for Menneskerettigheter skulle granske dette. Like lite overraskende var komiteens hovedkonklusjon at «israelske myndigheter har ennå ikke fremlagt bevis for sine påstander om at FN-ansatte er involvert i terrororganisasjoner».
Basert på nye avsløringer har Israel sendt UNRWAs generalkommissær, Philippe Lazzarini, en detaljert oversikt over 100 UNRWA-arbeidere som er Hamas- og Islamsk Jihad-tilknyttede terrorister, og lagt til at navnene bare er en del av en «mer omfattende liste» over byråets arbeidere tilknyttet disse terroristorganisasjonene. Rapporten dokumenterer også den utbredte bruken av militære Hamas-terrorister på UNRWAs anlegg:
«Over 30 UNRWA-anlegg i Gaza har blitt funnet å inneholde terrorinfrastruktur som tunnelsjakter, noe som er bekymringsfullt og som gjenspeiler dypt og muligens systematisk misbruk av disse fasilitetenes status til terrorformål.»
Israel har altså kommet med omfattende dokumentasjon på UNRWAs tilknytning til terror og deltakelse i oktobermassakren – uten at dette har påvirket Norges økonomiske raushet ovenfor FN og UNRWA. Etter at rapporten kom, skyndte mange UNRWA-giverland seg med å oppheve finansieringen, men Norge forble derimot trofaste mot UNRWA og FN hele veien. Espen Barth Eides fortsatte ønske om å gi norsk støtte til UNRWA, til tross for omfattende dokumentasjon på UNRWAs tilknytning til terror, er derfor egnet til å forundre. Selv Sverige har forstått alvoret og valgt å flytte sin humanitære bistand til Gaza over til andre organisasjoner, slik Israel gjør.
Vi er overbevist om at «dialogen» med diplomatisk og økonomisk støtte til terrororganisasjoner, som Utenriksdepartementet – uansett regjering – fortsetter med, er direkte skadelig, ikke bare for Norges internasjonale omdømme på sikt, men også for ethvert håp om fred i Midtøsten. En «fredsprosess» som benyttes til å spre jødehat og terror, bør ikke støttes av Norge.
Finansieringen av terrorisme mot Israels sivilbefolkning skjer dessverre i stor grad gjennom «humanitær bistand» fra vestlige land til frivillige organisasjoner som opererer i det palestinske «sivilsamfunnet». Norge deltar aktivt i denne finansieringen. Til tross for kjennskap til problemet, fortsetter norske og europeiske myndigheter å støtte slike «humanitære» organisasjoner med milliardbeløp.
Norge og Europa tør av politiske grunner ikke å innrømme at de med dette bryter med alle inngåtte internasjonale avtaler om å bekjempe finansiering av terror. Denne feigheten må den jødiske befolkningen i Israel betale dyrt for. Også norske jøder rammes av terrorismen som fører til forsterket antisemittisme her til lands.
Når vi ser på nøden i verden, er det mye å gripe fatt i – også i Gaza. Dessverre har bistanden som gis befolkningen i Gaza via UNRWA, over flere tiår, hverken løst flyktningstatusen eller fattigdommen. De som virkelig bryr seg om de fattige i Gaza, må innse at UNRWAs mandat ikke bare må oppheves, men overføres til FNs generelle flyktningearbeidsorganisasjoner. Vi kan ikke fortsette med diskriminerende forfordelingspolitikk som skiller en folkegruppe fra andre.
Bistanden, som altfor lenge har blitt misbrukt i en kynisk kamp mot staten Israel siden 1948 må for fremtiden i økende grad gå direkte til de fattige. Vi må ikke la antisemittene tvinge oss til å tro at nød fins kun der man kan misbruke det mot jødene, slik som i Gaza, når millioner er drept og millioner er tvunget på flukt mange steder i verden, av nettopp de antisemittiske regimene som bestemmer hvor skapet skal stå i FN. Hvorfor støtter Norge UNRWA når man meget vel vet at hjelpen ikke kommer fram til dem som virkelig trenger den? Det finnes jo bedre og mer målrettede måter hvor hjelpen virkelig kan gjøre nytte for seg.
Hvorfor innbiller den norske regjeringen seg at denne politikken er gunstig for dem? Må Norge bli domfelt for terrorstøtten før Stortinget våkner?
