Overskriften er lånt fra et foredrag som i høst ble holdt av vitenskapsteoretikeren Stephen Meyer. Hans anliggende er problemene innenfor biologisk vitenskap med å få anerkjent alle konsekvensene av de senere tiders oppdagelser innenfor DNA-forskning og paleontologi (læren om tingenes eksistens, vesen og egenskaper). Dette er viktig for forståelsen av livets og artenes opprinnelse og utvikling, hvor det er et voksende behov for ny teori og erkjennelse.
Det er ikke bare innenfor de biologiske vitenskaper man sliter med problemet. Helt siden Kopernikus på 1500-tallet har motstanden mot ny vitenskapelig erkjennelse forsinket nye forståelsesformer, paradigmer, innenfor vitenskapen, noen ganger gjennom århundrer. Det vises ofte til hva et flertall av forskere mener om saken. Men et flertall av forskere har aldri tilveiebrakt ny vitenskapelig erkjennelse. Ny kunnskap har alltid vært skapt av noen få enkeltindivider som har fremsatt hypoteser og teorier som strider imot hva flertallet av forskere mener.
Slik beveger vitenskapene seg fremdeles svært langsomt fremover. Et paradigmeskifte innenfor vitenskapen kan være vanskelig for forskere som gjennom et langt liv har arbeidet, undervist og publisert på grunnlag av teorier som ikke lenger synes å være holdbare. Dette er en av årsakene til at endringer skjer langsomt.
Som det er innenfor naturvitenskapene, er det også på det politiske området. Gamle innarbeidete forestillinger, ofte bygget på ideologiske trossetninger og irrasjonell frykt, har siden oldtiden plaget og hindret det jødiske folks liv og utvikling. Det begynte med jødisk opposisjon mot romersk fremmedstyre og despoti, og var for ikke mange år siden nær ved å ende i masseutryddelse. Historien kan knapt vise til et verre eksempel på at ren overtro kan ha slike fatale konsekvenser både for de troende og for ofrene. I mange år trodde vi at den europeiske antisemittismen var slått tilbake som følge av overgrepene under Holocaust, men vi vet i dag at den gamle ondskapen har våknet igjen og lever i beste velgående her og nå.
Europeiske tradisjoner hvor jødehatet står sentralt, er igjen blitt selvfølgelige mange steder. I Belgia hvor EUs hovedstad ligger, er tradisjoner med opptog hvor jøder fremstilles som onde monstre igjen blitt en del av folkelig underholdning uten at det reageres nevneverdig. Dette årlige belgiske opptoget som i 2010 ble oppført på UNESCOs liste over vår kulturelle og humanitære arv, ble riktignok i år kritisert for sin overdådig negative fremstilling av flirende ortodokse jøder som viftet med pengesekker. En av figurene hadde en rotte på skulderen, og festdeltakerne danset til en sang om jødisk grådighet. Innslaget som bar navnet «Sabbatsår» inkluderte figurer kledd i tradisjonelle hasidiske klær. Organisatorene hevdet at innslaget var en protest mot økte levekostnader i EU. At EU-kommisjonen fordømte opptrinnet hadde ingen virkning. Det samme er nå under planlegging for neste års opptog.
Oppblomstringen av europeisk antisemittisme faller sammen med voksende fremmedkulturell innvandring hvor slike uttrykk kan oppfattes som selvfølgelige. Men den europeiske antisemittismen er ikke importert fra Midtøsten. Den er heller ikke et proletært uttrykk for Kirkens tradisjoner. Europas antisemittisme er rett og slett en vedvarende egenskap ved europeisk politisk kultur som gjennom århundrene har vært brukt til å avlede folks oppmerksomhet fra indre problemer i samfunnet ved å la aggresjonen gå ut over en forsvarsløs minoritet. Som Israels statsminister Netanyahu forklarte det:
”Det dreier seg om viljen til å hengi seg til bakvaskelse, – en vilje til å tro på falskneriet. Dette er det som skaper grunnlaget for antisemittismen, og det kommer ikke nedenfra i samfunnet. Det begynner med elitene. Og det er der antisemittismen må utfordres.”
Denne siden av saken omtales ikke av europeiske medier. Vi får høre at EU-politikere stiller seg kritiske til åpenlyse utslag av antisemittisme, men deres egne bidrag til å holde dette ondet levende i europeisk politisk kultur forbigås i taushet. Europas vedvarende negative holdning til den jødiske staten gjennom politiske restriksjoner på varehandel, finansiering av terrorisme og nedsettende omtale av israelsk nærvær i landet, bidrar sterkt til å legitimere tilbakekomsten av anti-jødiske holdninger i folkedypet, slik vi stadig ser eksempler på.
Europa snakker ikke sant når Israel anklages for «ulovlig okkupasjon,» «brudd på folkeretten», «apartheid» og «krigsforbrytelser.» Slik fremstilling av den jødiske staten bygger på usannhet og er en direkte årsak til at stadig flere europeere faller tilbake til tidligere tiders holdninger til det jødiske. Europas oppførsel overfor Israel i FN forsterker inntrykket av at denne politikken er bevisst og målrettet.
Norske myndigheter er en del av problemet. Vi har aldri forstått grunnlaget for norsk politikk på dette området hvor man sammen med EU systematisk, urimelig og usaklig klandrer Israel gjennom støtte til ondsinnete resolusjoner i FN, mens Israels svorne fiender oppvartes med pomp og virak til tross for at man vet at dette gir folk et falskt bilde av virkeligheten. Her er behovet stort for et nytt paradigme hvor politikken bygger på sannhet, og ikke på hva som i øyeblikket kan virke politisk lønnsomt overfor EU og i FN.
