Av advokat Nils Thomas Svendsen

I dag er det ifølge Geneva Academy mer enn 110 væpnede konflikter i verden. FNs generalforsamling har i perioden 2012-2024 fattet 318 resolusjoner om disse konfliktene. Av disse er 241 mot Israel, og resterende 77 imot de øvrige land i verden. FNs general forsamling har altså fordømt Israel i over 75% av alle sine vedtak i en tid med folkemordet på Jezediene, Syria krigen (620 000 døde, 12 millioner fordrevet), Jemen krigen (400 000 døde, 4,5 millioner fordrevet), Ukraina krigen (1 million døde, 4 millioner fordrevet), Sudan krigen (150 000 døde, 14 millioner fordrevet), Tigray krigen (600 000 døde, 3 millioner fordrevet) for å nevne noen.

Da er det ikke overraskende at det internasjonale rettssystemet ikke har noen troverdighet når det kommer til Israel.

FNs general forsamling har gang på gang sendt ledende spørsmål med konklusjonen i spørsmålet til Den internasjonale domstolen (ICJ) for såkalte rådgivende uttalelser, som gang på gang nekter Israel den samme folkerett som resten av verden følger. Den internasjonale straffedomstolens (ICC) arrestordre på statsminister Netanyahu, er bare den siste i en lang rekke juridiske krumspring for usaklig forskjellsbehandling av Israel.

Det er ikke slik at «Vesten» er dobbeltmoralsk når enkelte vestlige land støtter Israels rett til selvforsvar samtidig som de fordømmer Russlands krigshandlinger i Ukraina. Det er motsatt. Det er palestinaaktivistene som er dobbeltmoralske, herunder Norge og norske NGOer, som notorisk fordømmer Israels forsvarskrig, holder Israel til en annen standard enn alle andre land, og holder Israel ansvarlig for konsekvensene av terroristene i Hamas sine handlinger og strategier.

Immunitet

Alle statsledere nyter ifølge folkeretten, personlig immunitet mot nasjonale domstoler i andre stater for alle handlinger. Den eneste måten en internasjonal domstol kan få jurisdiksjon på er enten via en traktat, dvs en internasjonal avtale der en stat frivillig frasier seg immunitet, eller via territoriell jurisdiksjon, dvs at staten som har jurisdiksjon over territoriet delegerer sin jurisdiksjon til domstolen.

Jurisdiksjon via traktat

En slik traktat er Roma-vedtektene. Signaturstatene har her frivillig frasagt seg immunitet og delegert strafferettslig jurisdiksjon til ICJ og ICC. Israel er ikke en part i Roma-vedtektene. Kun dersom FNs sikkerhetsråd henviser en situasjon til ICC på bakgrunn av FN-paktens kapittel VII, kan Israel bli inkludert. Dette er ikke tilfellet her.

Derfor har FNs generalforsamling heller funnet opp konseptet «rådgivende juridiske vurderinger». Dette er ikke-bindende uttalelser der de ber ICJ finner opp juridiske regler som bare gjelder for Israel, slik at de kan komme rundt folkerettens bestemmelser, og således likevel fordømme Israel og late som om dette er gjeldende folkerett. Slik har ICJ og ICC oppfunnet særregler slik at Palestina kan bli en stat, særregler for at Palestina har et territorium og særregler for at De palestinske selvstyremyndighetene (PA) er en regjering og særregler for at Israel er underlagt traktater de ikke har signert.

For la oss gå gjennom hva folkeretten faktisk sier.

Territoriell jurisdiksjon

Palestina oppfyller ikke folkerettens kriterier få å anses som en stat. Kriteriene for hva som kan regnes som en stat er veldig klare i folkeretten, og de er også kodifisert i Montevideo-konvensjonen. I konvensjonens artikkel 1 beskrives fire forutsetninger for en stats medlemskap i det internasjonale statssystemet: 1) permanent befolkning, 2) et avgrenset territorium, 3) en regjering og 4) kapasitet til å inngå forbindelser med andre stater.

Palestina oppfyller ingen av disse kriteriene, ikke minst kravet om territorium. Det er en veldig klar internasjonal lov som fastsetter grensene til stater når de oppnår uavhengighet, og den kalles «uti possidetis juris» og den tilsier at en ny stat tar på seg grensene som eksisterte da den erklærte uavhengighet. Denne regelen brukes nettopp for å forhindre slik utenlandsk intervensjon vi ser fra FN, araberstatene og Norge, ved å eliminere enhver omstridt terra nullius, eller ingenmannsland, som fremmede makter kan gjøre krav på, eller for å forhindre tvister som kan dukke opp med muligheten for å trekke grensene til nye stater på nytt etter deres uavhengighet. Den ble brukt i Sør-Amerika, Afrika og Midtøsten da de tidligere imperiene ble styrtet eller hvor FN-mandatene tok slutt, og den ble brukt da Sovjetunionen kollapset.

Uten noen avtale er dette regelen i internasjonal sedvanerett, også kalt folkerett. Israel var den eneste staten som kom ut av Palestina-mandatet, og Israel arvet automatisk grensene til det gjenværende FN-mandatet som dets internasjonale anerkjenner grenser. Det inkluderer øst-Jerusalem, Judea og Samaria og Gaza.

Ingen okkupasjon

Dagen etter Israel erklærte uavhengighet i 1948, gikk Egypt, Transjordan, Syria og ekspedisjonsstyrker fra Irak til angrep på Israel. Krigen endte i 1949 med en våpenhvileavtale der Transjordan okkuperte vest-Jerusalem og Judea og Samaria (som de omdøpte til Vestbredden), mens Egypt okkuperte Gaza. I 1967 startet seksdagerskrigen etter at Egypt blokkerte den maritime passasjen til Eilat fra israelske skip. Israel advarte Egypt om at dette var en krigshandling, og etter at Egypt blokkerte havnen igjen, angrep Israel Egypt. Israel vant krigen og tok tilbake sine territorier i Gaza, Jerusalem og det som nå ble kalt Vestbredden, akkurat som det var i 1948.

Hver påfølgende internasjonale avtale, våpenhvileavtalen i 1949, fredsavtalen med Egypt og fredsavtalen med Jordan, refererer alle tilbake til de administrative linjene i det palestinske mandatet. Det er de eneste grensene som gjelder. Det har aldri vært en internasjonal avtale om å endre disse grensene siden Israels uavhengighet.

Samme lov som da Ukraina fikk sin uavhengighet gjelder. Det er derfor den generelle konsensus at Krim tilhører Ukraina, og at Russland okkuperer Krim. Hvis Ukraina gjenvinner Krim fra Russland, akkurat som Israel gjenvant Vestbredden fra Jordan, ville noen anklage Ukraina for å okkupere Krim? Selvfølgelig ikke. Israel okkuperer hverken Gaza eller Vestbredden.

Det betyr ikke at dette foregriper hvordan enhver fremtidig avtale mellom partene kan se ut. Partene står fritt til å trekke hvilke grenser de velger, hvis begge er enige. Men dette er den faktiske internasjonale loven på Israels grenser, som FN-organer og Norge notorisk nekter å forholde seg til.

Oslo avtalen

Det er PA som hevder de er en del av Roma-vedtektene. Men i følge Oslo-avtalen, en internasjonal avtale mellom Israel og PA, ble Vestbredden delt i tre områder, A, B og C. Område A ble utpekt for at PA skulle ha både sivil- og sikkerhetskontroll. Område B ble delt i at PA fikk sivil kontroll og Israel fikk sikkerhetskontroll, og område C var totalt under Israels kontroll. PA har altså kun delvis kontroll over Vestbredden og Gaza. PA mistet kontroll over Gaza i 2006, da Hamas vant valget og kastet ut PA. Det ble aldri i Oslo-avtalen avtalt en opprettelse av et palestinsk territorium eller palestinsk stat. Det fremgår videre av Oslo-avtalen at PA er utelukket fra å utøve enhver kriminal jurisdiksjon over israelere. PA har altså under enhver omstendighet ingen strafferettslig jurisdiksjon over israelere som de kan delegere til ICC.

Komplementaritet

ICC bryter også sine egne vedtekter da Roma-vedtektene bygger på reglene om komplementaritet. Det krever at domstolen opptrer på en utfyllende måte til statenes jurisdiksjon, ikke at de erstatte den. Når en stat er villig og i stand til å etterforske og prøve eventuelle troverdige påstander selv, har den rett til å gjøre det. Israel etterforsker en serie tilfeller av påståtte krigsforbrytelser utført av deres militære, og historien har vist at israelske domstoler er lang mer villige til å holde landets soldater til en høy standard enn noe annet vestlig land.

Konklusjon

Konklusjonen er at ICC ikke har noen jurisdiksjon over krigen i Gaza, israelske soldater eller Israels regjering. Når FNs general forsamling, Norge og andre land notorisk driver med juridiske krigføring mot Israel, så undergraver de folkeretten og den internasjonale rettsorden. For det er ikke sikkert FN nøyer seg med å bare være antisemitter. Hvem vet hvilket land eller folk de utpeker neste gang. Er det «hvithet» som er det neste?