«Propagandisten anklager ikke fienden for en hvilken som helst ugjerning; han anklager ham for sin egen intensjon om å begå en forbrytelse, nemlig den han selv har begått eller planlegger å begå.»
Samfunnsforskeren Jacques Ellul i sin bok:
Propaganda: Dannelsen av menneskers holdninger.
Nok en uke med historiske begivenheter ligger bak oss. Noen av dem har ikke bare endret Midtøsten dramatisk, men kan ha konsekvenser for hele verden. Norges Midtøsten-politikk synes likevel å være den samme uansett hva det kan komme til å koste Norge. Løsningen er fortsatt å kaste stadig mer penger etter noe som aldri har fungert. Det kan virke som om Norges politikere og deres medier holder seg trofast til drømmen om en såkalt «palestinsk» stat, tross oktobermassakren og til tross for at araberne selv har aldri akseptert en palestinsk stat som ikke inkluderer hele Israel.
For Israel betyr Norges Midtøsten-politikk forsvinnende lite. For Norge kan følgene bli en mer usikker økonomisk fremtid og stadig økende grad av terroristinspirert vold under dekke av «Palestinaaktivisme» med økende grad av jødehat i bakgrunnen. Begge er i ferd med å bli stuerene og den nye normalen.
Det mangeårige behovet for å bevokte den jødiske barnehagen i Oslo døgnet rundt, skyldes ikke frykt for at disse barna kan gå ut og angripe noen. Det er fordi man vet at den dagen barna slippes fri slik som andre norske barn, kan de risikere å bli angrepet av noen «fredselskere». Man kan si noe tilsvarende om Israels kamp mot Hamas og dets støttespillere: den dagen israelerne ikke er bevoktet av IDF er deres dager talte. Vi fikk en forsmak 7. oktober 2023.
I disse dager skrives historie i Det hvite hus av dagens internasjonale ledere og deres muslimske allierte mens våre politikere sover i timen. Trumps administrasjon viser en imponerende handlingskraft på flere fronter.
Når det gjelder Israel står USA sammen med Israel på flere fronter slik som kampen mot Hamas, houthiene og FN/EU. Her kan vi blant annet nevne granskingen av USAIDs ulovlige politiske aktivitet i Israel og deres økonomiske støtte til Kaplanopptøyene. USAs sanksjoner mot Francesca Albanese er enda et enestående trekk i USAs kamp mot antisemittismen i FN. Trumps krystallklare advarsel til Iran levner ingen tvil om at dagens USA kjemper for en fredeligere verden for oss alle.
USA står også med Israel når det gjelder utvidelse av Abraham-avtalene som kan komme til å bytte ut den terroren Oslo-avtalene bragte til regionen med fred. Klarer Trump å overtale Saudi-Arabia til å undertegne avtalen, kommer mange land til å følge etter. Dette vil utvilsomt endre Midtøsten til det ugjenkjennelige.
I motsetning til Vestens fornektelse av virkeligheten og fiendskap mot Israel er det stadig flere stemmer i regionen som ønsker å slutte fred med Israel. Et eksempel er den offisielle henvendelsen fra flere klanledere i Hebronområdet som ber Israel om hjelp til å komme seg ut av PAs klør. Initiativet går på å opprette «Emiratet Hebron», anerkjenne Israel som jødisk stat og slutte seg til normaliseringsavtalene. Motstanden mot initiativet kommer ikke kun til uttrykk i verbal kritikk fra terrororganisasjonene. Onsdag denne uken ble bilen til sjeik Wadi al-Jabari, initiativtaker til «Hebron-emiratet», stukket i brann i landsbyen Isawiya i Øst-Jerusalem.
Klanlederne i Hebron vet at deres liv står i fare og at noen av dem kommer til å bli likvidert av PA og Hamas. Likevel velger de å stå frem med fredsforslaget. Klanlederne representerer en del av de om lag 700.000 arabere som bor i området. De er oppdelt i ulike klaner, i mange tilfeller etter klanens opprinnelsesland. Selvsagt er ikke alle klanledere i området med på den offisielle henvendelsen, men dette er en indikasjon på dagens syn på Israel blant arabere lokalt.
Nå som Iran og en god del av dens terrortentakler enn så lenge er ute av bildet, kan vi håpe på at flere i regionen ser verdien av å akseptere landet Israel og skape fred landene imellom. Allerede nå har Hizbollah i Libanon store problemer, i Syria forgår det kamper mot både iranske og tyrkiske militser som prøver å få kontroll over deler av landet, og Israel har nå god kontroll over terroren derfra.
Israel står som sagt nå hovedsakelig i en forsvarskamp mot houtiene, Hamas og Vesten. Houtiene har, i motsetning til Hamas, formelt ingen venner i EU. De er dog indirekte støttet av FN, men har fienden Saudi- Arabia som nabo, noe som gjør at både USA og Israel disponerer dets luftrom til å angripe terroristene.
Hamas derimot har fortsatt Tyrkia, Qatar, FN og EU som sine allierte. Det holder gislene som deres livsforsikring og de prøver daglig å kidnappe flere gisler som de kan misbruke til å forlenge denne krigen. Samtidig som statsminister Benjamin Netanyahu for tredje gang er invitert til Det hvite hus for om mulig å komme fram til enda en smertefull avtale mellom Hamas og staten Israel, har Hamasterroristene kun denne måneden tre ganger prøvd å kidnappe soldater, siste forsøk skjedde onsdag denne uken. En soldat ble drept under angrepet, og hans lik ble forsøkt kidnappet før terroristene omsider ble skutt. En normal verden ville ha samlet seg og krevd en slutt på denne bestialske galskapen, men ikke når det er Israel det går ut over.
Den urbane krigen som Israel fører i Gaza er dessuten kompleks og kan ikke sammenlignes med kirurgisk presise luftangrep på Iran, Hizbollah eller Jemen. Bruk av bakkestyrker for i den grad det er mulig å skåne de sivile og de israelske gislene som Hamas bruker som levende skjold, har hittil kostet Israel en formidabel pris i form av mange falne soldater og en langvarig krig, men også mange uskyldige siviles liv. Denne krigen kunne ha stoppet allerede den 8. oktober 2023 om Hamas hadde akseptert Israels krav om å sette gislene fri og legge ned sine våpen. Så hvorfor legger ikke våre politikere, EU og FN press på Hamas?
Dessverre de gjør det motsatte. En av de store kampene mot Israel som foregår i dag, er FN og EUs forsøk på å tvinge USA og Israel til å gi Hamas tilbake kontrollen over den såkalte humanitære hjelpen. Hamas vet at de avhenger av den humanitære hjelpen som de i mange år kunne stjele og selge til Gazas befolkning. De enorme mengder bistandspenger fra blant annet Norge og EU, ble også omdirigert for å bygge opp Gaza som en terrorbase med et formidabelt tunnelnettverk.
FNs OCHA (The United Nations Office for the Coordination of Humanitarian Affairs) og nettverket av ulike organisasjoner som opererer innenfor OCHA under påskuddet «humanitær bistand», utgjør et av de sentrale organene i kampen mot Israel gjennom formidling av falske påstander og propaganda som så sirkuleres videre og skaper mer jødehat lokalt og internasjonalt.
Det er verdt å merke seg at mens hovedmålet for bistanden rundt om i verden der OCHA opererer, er definert som å «redde liv», er målet i Judea, Samaria og Gaza å «beskytte rettighetene til palestinere som lever under okkupasjon». Det tette samarbeidet mellom ulike FN-organisasjoner og Hamas er godt illustrert i prosjektet «Kontanthjelp». Som en del av dette prosjektet samarbeider Norsk Flyktningehjelp om å koordinere listene over «de trengende» som skal motta pengene fra det såkalte «Ministeriet for sosial utvikling i Gaza» (MoSD). Det kontrolleres av Hamas og drives av den høytstående Hamas-tjenestemannen Ghazi Hamad.
FN-organisasjoner og de såkalte humanitære organisasjoner samt de landene som finansierer dette, har ikke klaget på misbruk av pengene, på Hamas’ terrorvirksomhet i Gaza, heller ikke på tunneloppbygningen som de må ha visst om. Den selektive moralen våkner kun når man kan vende den mot Israel.
Formålet til Hamas, houtiene, FN og deler av EU forblir dermed dessverre det samme: undergraving av Israels rett til å eksistere. Det som stod i veien var Israels formidable seier mot Iran og dets terrorforgreninger, USAs angrep på Irans kjernevåpen og USAs press mot krig og for fred. Mange arabiske ledere forstår dette og har begynt å innstille seg på et nytt Midtøsten uten Iran, uten terror og med Israel som økonomisk partner.
Får vi en oljerørledning fra Saudi Arabia helt fram til Israelskysten, kommer verdens økonomi til å se helt annerledes ut, Norges inkludert. Våre politikere derimot sliter med å omstille seg. De klarer ikke å fange opp de politiske og økonomiske endringene som er underveis og som kan påvirke hver og en av oss.
