Dette året ble innledet blant annet med at Norge fikk en flertallsregjering.  Etter forhandlinger fikk Krf en formulering inn i erklæringen fra Granavolden om at man fra nå av skal legge til grunn «en balansert holdning» til Midtøsten-konflikten.  Vi har snart brukt et år på å lete etter balansepunktet i de holdningene som stadig kommer til uttrykk når Regjeringen uttaler seg eller gir støtte til resolusjoner om denne konflikten, men vi har fremdeles vanskelig for å oppdage det.  Dette gjelder både Regjeringens uttalelser om denne konflikten i Stortinget og de mange resolusjoner Regjeringen gir sin stemme til eller unnlater å stemme imot i forskjellige FN-organer.

Slik vi observerer det er norsk Midtøsten-politikk akkurat like ubalansert, partisk, usaklig og diskriminerende nå som den tidligere har vært.  Vi finner ikke igjen i det materialet vi studerer uttalelser eller handlinger fra Regjeringens side som kan krediteres Krfs ønske om en balansert holdning til noe som helst i Midtøsten.  Derimot finner vi stadig at det rettes uriktige anklager mot Israel for forhold som ingen andre land anklages for.

Vi mener å ha registrert en vedvarende ubalanse og konstaterer at på dette punktet fikk ikke Krf oppfylt sitt ønske for regjeringssamarbeidet.  Det var kanskje også å vente mer enn hva man kan forlange av en Regjering som ved tiltredelsen arvet et problem som heller ikke forgjengeren fant, og kanskje til og med ikke ønsket, en løsning på.

I FN er den årlige hat-kampanjen mot den jødiske staten i gang.  Det er anmeldt 20 resolusjoner som fordømmer Israel og alt hva landet står for.  Ingen av dem omtaler realiteter i landet, men er sterkt opptatt av påståtte og innbilte feil, mangler og forbrytelser som dette landet gjennom enda et år skal ha gjort seg skyldig i.  Nå finnes det flere land i verden hvor det faktisk skjer ting som er på kant med lov og rett.  Foruten Israel har FN funnet frem til seks andre stater i verden som fortjener fordømmelse i form av resolusjoner: Iran, Syria, Nord-Korea, Russland, Myanmar og USA (for embargoen mot Cuba).  Til sammen er disse landene tilgodesett med 6 resolusjoner, – altså én til hver.

EU og Norge ventes å ville støtte 15 av de 20 anti-israelske resolusjonene.  I realiteten støtter EU og Norge alle disse resolusjonene ved å avstå fra å stemme på noen av de minst vesentlige.  I FN er det nemlig bare stemmene for og imot en resolusjon som teller.  De som avstår får ingen betydning for utfallet, for det bestemmes av et flertall av medlemsland ledet av de 56 islamske statene og deres allierte i den tredje verden.  Å avstå fra å stemme (som Norge unntaksvis gjør) styrker derfor flertallet for de anti-israelske resolusjonene.  Man bør dessuten merke seg at å unnlate å stemme imot en åpenbar løgn i FN ikke er vesensforskjellig fra det å akseptere den.  Når dette utelukkende skjer overfor den jødiske staten Israel, er det dessuten en antisemittisk handling.

Når de 20 fordømmelsene av Israel er trygt vedtatt, merker vi oss at hverken Norge eller EU har tatt til orde for en eneste fordømmelse av land hvor massive brudd på menneskerettigheter er en dagligdags foreteelse, som Kina, Venezuela, Saudi Arabia, Hviterussland, Cuba, Tyrkia, Pakistan, Vietnam eller Algerie, bare for å nevne noen få.

Dette bringer oss tilbake til spørsmålet om den balanserte holdningen til konfliktene i Midtøsten.  Blant de resolusjonstekstene som Norge årlig har støttet, finner vi for eksempel følgende bekymringsmelding: «Gir uttrykk for sin alvorlige bekymring også for den vidtfavnende ødeleggelsen forårsaket av Israel, okkupasjonsmakten, av livsviktig infrastruktur, inkludert vannledninger, avløpsnett og elektrisitetsnett i det okkuperte palestinske territoriet, især på Gazastripen …»

Det Norge og EU her støtter er en blank løgn.  Det finnes ikke et eneste dokumentert eksempel på at Israel har begått slike handlinger som ville beløpe seg til krigsforbrytelser om påstandene i disse FN-resolusjonene bare hadde et snev av sannhet.  Det hele minner oss om uttalelser som daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre kom med under et besøk i Gaza etter kampene der i 2009: «… jeg har sett det lille som er av industri som er målrettet ødelagt og jeg har sett den amerikanske skolen som ble bombet flatt. … De omfattende ødeleggelsene av fabrikker, drivhus og avlinger vitner om en systematisk strategi fra Israels side. … Det vitner om at den israelske hæren har ønsket å etterlate et veldig klart budskap til befolkningen i Gaza, om konsekvensene av rakettvirksomheten. Det er et militært svar som går langt ut over å ramme militær infrastruktur.»

Dette var også løgn.  Det Støre her anklaget Israel for å gjøre på Gazastripen var forbrytelser av et slag som nazister ble dømt til døden for av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg.  Han nevnte ikke et ord om den omfattende bruken av levende skjold og militær bruk av sivile anlegg som ble gjort av Hamas og som fremdeles karakteriserer deres «krigføring» mot Israel.

Vi finner ikke det vi hadde forventet av «balanserte holdninger» i norsk Midtøsten-politikk, enten den utspiller seg i FN eller på Stortinget.  Det er et lite fremskritt at Stortingets flertall har valgt å påklage bruken av norsk bistand til palestinerne for å produsere antisemittiske skolebøker som forherliger vold og terror.  Men det er 15 år siden vi første gang dokumenterte denne praksisen overfor Stortinget.  Fremdeles leder Norge innsamlingen av milliarder som går til terrorformål.  Det er ikke mindre alvorlig.

Vi er blitt deltakere i EUs langvarige politiske beleiring av den jødiske staten som antakelig bygger på et håp om å unngå eller redusere islamsk terror i Europa.  Vi er overbevist om at denne politikken både har vært og fortsatt vil bli mislykket, akkurat som det politiske spillet omkring en «tostatsløsning.»  Dette er en erkjennelse som også er i ferd med å trenge inn i flere EU-land.  Under avstemningene i FN om de anti-israelske resolusjonene er det nå stadig flere land som bryter med EU-linjen og stemmer imot resolusjonene. Hele 11 EU-land stemte imot en av resolusjonene nylig.  Det er et godt tegn, men motet til å gjøre det har ikke nådd Norge.

Vi ser ingen annen vei ut av det uføret vi har påført oss selv, enn å gjøre som USA: Erkjenn og innrøm realitetene og handle deretter.  Men for å gjøre det må også Stortinget våkne og fortsatt handle i pakt med sitt konstitusjonelle ansvar.  Man er ikke ferdig med problemet om man bare har klaget på skolebøkene.  Regjeringen har så langt vist den samme svakhet som EU.  Det vil ikke bringe oss nærmere fred i Midtøsten.