Det har i mange år versert et dogme på den «Palestina-vennlige» venstresiden om at Norge tidlig på 1990-tallet ble lurt i en felle av Israel, noe som resulterte i at norske myndigheter nærmest på bevisst falske premisser tok på seg rollen som fredsmekler mellom Israel og den Palestina-arabiske organisasjonen PLO hvor Yasser Arafats gamle terrorist-organisasjon spilte en ledende rolle.
Det er flere grunner til å minne om dette nå fordi spekulasjonene omkring hva som skjedde under Oslo-forhandlingene siste året har blomstret opp igjen både i form av et amerikansk dokumentarisk teaterstykke om forhandlingsspillet, som også har gått på Det norske teater i Oslo, samt at en jødisk skribent, bosatt i Ramallah nylig har gjentatt og forsterket Hilde Henriksen Waages kritikk av Oslo-forhandlingene norske medier.
Allerede for 15 år siden utarbeidet forsker ved Fredsforskningsinstituttet, PRIO, Hilde Henriksen Waage, en rapport hvor hun ga en helt annen versjon av Oslo-forhandlingene mellom israelske myndigheter og Yasser Arafats organisasjon PLO enn det bildet av fredsnasjonen Norge som vi var presentert for av politikere og medier på 1990-tallet etter at partene hadde mottatt Nobels fredspris for inngåelsen av de to såkalte Oslo-avtalene i 1993 og 1995.
Med sin sensasjonspregete rapport rev Henriksen Waage i stykker glansbildet av fredsforhandlingene ved å påstå at Norges rolle i forhandlingsprosessen slett ikke var så gloriøs som mediene ville ha det til. Norge var blitt lurt av israelerne til å opptre som tilrettelegger for forhandlingene. Israel, som ifølge Henriksen Waage var den sterke part i spillet, brukte Norge som redskap i forhandlingene. Alle de norske deltakerne i prosessen, og ikke minst utenriksminister Johan Jørgen Holst, lot seg villig bruke av israelerne. Nordmennene opptrådte mest som løpegutter for israelerne, skrev hun.
En av hovedkonklusjonene i Henriksen Waages teori var at et lite land som Norge ikke kan ventes å spille en nøytral rolle i en slik konflikt mellom en sterk og en svak part. Landet vil automatisk la seg styre av den sterkeste parten fordi det ikke kan sette makt bak kravene.
Det dilemmaet Henriksen Waage fremholdt som avgjørende for Norges valg av å gå fra å være fredsnasjon til å bli løpegutt, var problemet med at Norge (les Arbeiderpartiet) på dette tidspunkt ikke lenger var en så trofast Israel-venn som i Haakon Lies dager. «Hvis Norge ville være med videre i prosessen, kunne vi ikke lenger kritisere Israel. … Alternativet var å reise hjem. Israel satte opp spillereglene. Norges rolle kokte ned til å overtale palestinerne til å godta Israel krav,» sa Hilde Henriksen Waage på et seminar om rapporten sin.
Denne tråden fra Hilde Henriksen Waages forskerkarriere ble forleden tatt opp igjen av den jødiske skribenten Amira Hass som siden 1997 har bodd i Ramallah, – byen hvor de palestinske selvstyremyndighetene har sine kontorer. Hun er fast kommentator for den sterkt venstreorienterte israelske avisen Haaretz som mest kan sammenliknes med norske Klassekampen.
I et oppslag bestilt av den norske nettavisen abc nyheter, forsterker hun Henriksen Waages fremstilling av Oslo-forhandlingene og sier rett ut at «Norge ble lurt av Israel.» Hun mener blant annet at «… navnet på den norske hovedstaden burde endres fordi «Oslo» var blitt et skittent ord og synonymt med bedrag.» Hun mener ifølge abc nyheter også at «… det var «veldig behagelig for Israel» at landets forsøk på å knekke det palestinske samfunnet «blir smykket med kjølig, blond og skandinavisk anstendighet.» Hass konkluderer med å si at » – Norge må åpent og ærlig innrømme at de norske diplomatene ble lurt av Israel, og at det er åpenbart at Israel aldri ønsket å oppnå fred basert på en to-statsløsning.»
Her bør det opplyses at ingen av de to Oslo-avtalene hadde som formål å «oppnå fred basert på en tostatsløsning.» Formålet var å legge grunnlag for opprettelse av et midlertidig indre selvstyre for den Palestina-arabiske befolkningen i Judea, Samaria og Gaza. I tillegg åpnet Oslo 2-avtalen av 1995 for å gjøre selvstyret permanent gjennom sluttforhandlinger om en rekke spesifiserte tema, deriblant endelig avgrensning av selvstyreområdet og overføring av forvaltningsmyndighet fra Israel til selvstyremyndighetene.
Det er bemerkelsesverdig at norske medier og skribenter fremdeles investerer arbeid og trykksverte på fremstillinger av Oslo-forhandlingene som beviselig ikke tilfredsstiller akademiske minstekrav, men som åpenbart har til hensikt å avlede folks oppmerksomhet om det som skjedde gjennom ren desinformasjon. Vi erkjenner og beklager at ikke bare Oslo-prosessen, men kanskje vel så mye den «Oslo-krigen» som fulgte gjennom terrorangrep og forsvarstiltak, krevde tusentalls menneskeliv de årene den varte. Både Israel og de Palestina-arabiske samfunnene lider fremdeles av den grunnløse fredsoptimismen som ble skapt på 1990-tallet.
Men Norges rolle var ikke å gjøre tjeneste som en naiv «dilt» som handlet på instruks fra Israel. Det var faktisk Norge som tok initiativet til den kontakten som ble opprettet mellom Utenriksdepartementet og israelske myndigheter. De to lands Arbeiderpartier hadde faktisk tettere forbindelser i de årene enn kanskje Hilde Henriksen Waage lot til å være klar over da hun forsket på saken.
Det er dessuten litt oppsiktsvekkende at hun ikke trekker frem daværende ambassadør Hans Wilhelm Longva og den aktive og avgjørende rollen han spilte i den kontaktskapende virksomheten mellom PLOs ledelse i Tunis, Utenriksdepartementet og israelerne. Henriksen Waage opplyser at dokumentasjon fra den perioden ikke lenger er å finne i Utenriksdepartementets arkiv. Kanskje det er best slik hvis man frykter at det skulle være noe i historien som ikke lenger gjør seg bra i dagens lys.
Den fella Utenriksdepartementet gikk i da man på 1990-tallet engasjerte seg både som fredsmekler og som leder av giverlandsgruppen AHDL, og forpliktet seg til å fremskaffe finansiering av et palestinsk offentlig forvaltningsapparat – en oppgave som har kostet utallige milliarder og som ingen ser noen ende på – var en selvforskyldt norsk feilvurdering som man bør slutte med å anklage Israel for.
