Tsunamien av jødehat som vi vestlige jøder daglig opplever er ufattelig. Befolkningen pepres med usannheter ovenfra og ned av politikere og de som kontrollerer det offentlige rom. Så langt har de vært påpasselige med å påstå at det de bedriver er Israelskritikk. Det er ikke lenger nødvendig. Nå står man åpent fram med den ene falske anklagen etter den andre.
De få som våger å forholde seg til virkeligheten, opplever rå maktmotstand. Ett av de mest skremmende tilfellene er folkerettsforsker Cecilie Hellestveit som prøvde å fremføre en smule sannhet om Israel og ble til de grader angrepet. Resultat: Hun snudde helt om og konkurrerer nå t.o.m. med en av Norges mest iherdige Israelsfiender, utenriksminister Espen Barth Eide, som leder an i å stemple Israel og slynge ut de mest fantasifulle konspirasjonsteoriene.
Under en propagandatilstelning på en politisk pub på Grünerløkka hevdet utenriksminister Barth Eide at «Netanyahu opprettholder krigen fordi han ikke vet hva han skal gjøre om den tar slutt.» Det er altså ikke oktobermassakren eller Israels eksistensielle behov for overlevelse som er grunnen til at de prøver å nedkjempe Hamas. Nei, det er Netanyahus personlige behov for å beholde makten!
Det er imidlertid ikke alle som ender opp med Stockholmsyndromet. Noen få hederlige politikere betaler en høy pris ved å stå for sannheten og for Israels rett til å eksistere. Den som står tydeligst frem er KrFs leder Dag Inge Ulstein som ble overhøvlet av statsminister Jonas Gahr Store for at han i det hele tatt våget å stille spørsmål ved hvorfor ingen nevner Hamas! Aftenpostens alltid lydige Kjetil B. Alstadheim stod klar med sitt ynkelige angrep: «En KrF-leder uten nestekjærlighet». Min umiddelbare assosiasjon da jeg leste dette, var til mobben som kom og skjendet likene rett etter at nazistene hadde skutt jøder på åpen gate.
Dette tar oss videre til spørsmålet om hvem som egentlig er beleiret. Er det bare Israel og det jødiske folk, eller er det også det norske folk som er påtvunget løgn forkledt som sannhet?
Dagens alarmerende økning i antisemittisme
Jøder har erfaring med å bli hatet helt siden de var slaver i Egypt. Pogromene, inkvisisjonen og Holocaust skulle tilsi at vi er forberedt på dagens tsunami av politisk jødehat og har mekanismer til å håndtere den. Men slik er det ikke. Det er vanskelig å innse at alt som trengs for å bli hatet, er jødisk identitet.
Dagens jødehat er farligere enn fortidens, fordi den fremmes av internasjonale fora som FN og EU og formidles videre av svake og kunnskapsløse statsledere i ulike vestlige land. Anklagene om påstått sult, folkemord og okkupasjon av et ikkeeksisterende land er ikke veldig annerledes enn de gamle blodsanklagene. Målet var alltid å umenneskeliggjøre jøden for så å kunne drepe ham med god samvittighet.
Korstog mot jødene går alltid parallelt med støtte til morderiske regimer slik vi ser det i tilfellet Hamas i dag. Etter 1. verdenskrig har Vestens eliter som tilsynelatende stod for demokratiske verdier de facto støttet de mest dødelige regimene i historien og ignorert deres forbrytelser. Vi kan nevne Fidel Castro og Che Guevara på Cuba, Ho Chi Minh i Vietnam, PLO, og Hamas. Slik man støttet nazistene under deres oppryddingsprosjekt i Europa, Stalin i Sovjet, Pol Pot i Kambodsja, støtter de samme kreftene i dag, i ulik grad, Hamas-nazistene.
Makt i svake hender, med manglende elementærkunnskap og egosentrisk vilje til å prioritere egne personlige interesser har gang på gang fått vårt samfunn til å gi internasjonal legitimitet til de mest morderiske regimene i historien. Hamas er ikke noe unntak i denne rekken.
USA er blant de få som i dag forholder seg til sannheten og gjør alt de kan for å stanse den politiske galskapen som FN og ICC prøver å sementere som faktum i vår verden, og som svake og kunnskapsløse vestlige ledere støtter. Trump er den eneste som har klart å få til en fredsavtale mellom Aserbajdsjan og Armenia etter om lag 40 års blodig krig. Men slike «bagateller» bruker ikke våre statlig betalte medier å bry Norges befolkning med.
Støtte til Hamas
Den radikale politiske islamismen har for lengst erstattet kommunismen. Den er dagens venstresides svermeri. Hamas og Hezbollah blir aldri kalt terrorister eller dagens nazister av våre politikere eller deres medier. På samme måte som Pol Pots folkemord ikke hindret venstresiden fra å støtte ham, klarer heller ikke Oktobermassakren å svekke dagens støtte til Hamas. Man kan ikke påstå at man støtter sivilbefolkningen i Gaza uten å kjempe for å fjerne Hamas som misbruker dem som levende skjold og selger dem humanitær hjelp til blodpriser.
Lik andre islamistiske bevegelser sier Hamas klart og åpent at deres mål er å ødelegge den vestlige verdensorden, ikke bare Israel og jødene. Allikevel fortsetter våre ryggesløse politikere å støtte dem. Det samme ser vi med den magiske «tostatsløsningen» som de insisterer på til tross for at araberne selv gang på gang har forkastet den. Hvorfor tror noen på at terrororganisasjoner som PLO og Hamas frivillig skulle påta seg den statlige tvangstrøya og gi avkall på over 30 års formidabel vestlig økonomisk støtte?
Så: hvem er beleiret?
Vi kan regne med at kampen mot Israel og jødene aldri tar slutt. Vi kan dermed forvente flere propagandaangrep fra FN om hungersnød i Gaza, som ikke eksisterer, i håp om at Israel skal bukke under. Men om den virkelige hungersnøden, i Sudan, hører vi bare noen flaue pip. Fredag kom Israel med en stor rapport om humanitærhjelpen til Gaza i et forsøk på å korrigere propagandarapporten som FN også offentliggjør samme dag. Hvor mange kommer å høre eller tro på fakta? Ikke Barth Eide i hvert fall; han anklaget Israel umiddelbart.
Vi kan regne med at jødehaterne fortsetter å gi utrykk for sin frustrasjon slik vi nylig hørte det fra Europakommisjonens visepresident Teresa Ribera. Hun er en venstreradikaler fra et av dagens mest antisemittiske land i Europa, Spania, som sammenligninger Gaza-innbyggere med jøder i Warszawa-ghettoen.
Genuint jødehat blandet med kolonialismens skyldfølelse, drømmen om å gjøre verden bedre, men ikke minst frykt for de stadig mer sultne islamistiske indre fiender, er med på å forklare Vestens selvdestruktive atferd. Er det virkelig noen som tror at tilintetgjørelse av staten Israel kan sikre fred med islamister i deres respektive land?
Vi må regne med at jo mer vellykket Israels kamp mot de morderiske islamistiske kreftene er, jo mer hatefulle angrep vi kan vente. Men Israel står også i en propagandakrig som lar løgnen og sannheten bytte plass. Under Holocaust kostet det over 6 millioner jødiske liv og om lag 55 millioner menneskeliv totalt å tvinge sannheten på Europa. Hver og en av oss er forpliktet til å gjøre det lille vi kan for å hindre en gjentagelse.
Israel kommer til å beseire Hamas og befri sine utmagrede gisler. De som virkelig bryr seg om de forsvarsløse sivile i Gaza må legge press på Egypt for å åpne grensen slik at folk kan få ly mens Israel bombarderer verdens største tunnelnettverk, i stor grad finansiert med vestlige midler.
Men hvem skal befri det norske folk, beleiret av politikere, NRKs og andre statlige mediers propaganda?
