I serien av spørsmål til utenriksministeren i Stortinget denne sommeren, tar vi også med spørsmålet fra Arbeiderpartiets Torstein Tvedt Solberg den 5. oktober om hvorvidt utenriksministeren vil «vurdere konkrete reaksjoner for å legge ytterligere press på Israel for å forhindre at beduinlandsbyen Khan al-Ahmar på den okkuperte Vestbredden blir jevnet med jorden og beboerne tvangsflyttet i strid med Folkeretten?» 

Til forskjell fra partiene SV og Rødt, spilte Arbeiderpartiet på 1990-tallet en sentral rolle i arbeidet med å legge grunnlag for en israelsk-palestinsk fredsløsning – de såkalte Oslo-avtalene – som i årene etter har dannet grunnlag for fredsforhandlinger mellom partene, og som fremdeles anses for å være det eneste avtalegrunnlaget for fred som finnes der. 

Et interessant trekk ved Oslo-avtalene er at de beskriver og avtaler en detaljert sluttforhandlingsprosess hvor Israel på konkrete og navngitte områder skal overføre myndighet til de arabiske-, såkalt palestinske selvstyremyndighetene, slik at disse på egen hånd skal kunne forvalte de områdene de får tildelt med egen lovgivning.  Forestillingen om en tostatsløsning var ikke aktuell på det tidspunktet, så Oslo-avtalene nevner ingenting om den muligheten, men de utelukker den heller ikke.

I den midlertidige Oslo 2-avtalen ble man enig om å inndele de omstridte områdene, Judea, Samaria og Gaza i tre deler, hvor område A hvor de aller fleste palestina arabere bor fra begynnelsen av skulle underlegges rent arabisk styre, område B skulle underlegges delt israelsk og arabisk forvaltning, mens område C inntil forhandlingene eventuelt resulterte i en permanent fredsavtale med omforente grenser mellom Israel og det selvstyrte palestinske området, skal forvaltes etter israelsk lov.

En nødvendig forutsetning for at disse partene skal kunne inngå en slik avtale er at Israel faktisk har slik myndighet over dette området som det tilligger en suveren stat å ha.  Uten et gyldig israelsk suverenitetskrav over hele det området som avtalene dekker, ville Israel og PLO ikke ha folkerettslig grunnlag for å kunne inngå Oslo 2-avtalen slik den står. 

Da Israel og Jordan i 1994 inngikk freds- og grenseavtale som fastsatte den internasjonalt anerkjente grensen mellom de to land til å følge Jordanelvens løp og midten av Dødehavet, var det ikke lenger noe til hinder for å opprette Oslo 2-avtalen i 1995.  Da var det anerkjent som et folkerettslig faktum at Judea og Samaria ligger innenfor Israels internasjonalt anerkjente grense.  Hva Israel så beslutter å gjøre med dette området er et internt anliggende.

Dette faktum var Arbeiderpartiet helt innforstått med på 1990-tallet.  Hva har skjedd som får partiet til å mene noe annet i dag?  Var grunnlaget for Oslo-avtalene basert på en politisk eller folkerettslig misforståelse? 

Arbeiderpartiets bekymring for beduinleiren Khan al Ahmar er ikke troverdig.  Denne leiren som ble etablert på 1970-tallet etter en blodfeide innenfor en beduinfamilie fra Negev, ligger i det israelske område C og er underlagt israelsk lov.  Israelerne vil gi disse beduinene mer verdige leveforhold og vil derfor flytte leiren til et regulert boligområde i nærheten.  Dette ønsker ikke PLO som har engasjert EU og Norge til å sette opp bl.a. en skolebygning i leiren uten å søke om byggetillatelse.  Koalisjonen PLO, EU og Norge vil med andre ord tvinge disse beduinene til vedvarende fattigdom og dårlige boforhold ved å kreve at Israel ikke skal etterleve Oslo-avtalene.

Vi har sett flere eksempler på at den påståtte omsorgen for Palestina arabere er et skalkeskjul for helt andre interesser enn de humanitære.  For noen år siden ble det israelske firmaet Soda Stream av internasjonale boikottaktivister tvunget til å avvikle produksjonen i disse områdene med det resultat at omkring 500 hundre arabere fra Judea og Samaria mistet arbeid og inntekt.  Formålet med denne aksjonen kan ikke ha vært annet enn resultatet: Man bidro til å skape og opprettholde lav levestandard blant den Palestina-arabiske befolkningen.  Soda Stream overlevde ved å flytte produksjonen til Negev hvor firmaet i dag sysselsetter omkring 500 beduiner.

Med politisk og finansiell støtte fra EU, Norge og medvirkning fra palestinske myndigheter, forsøker man å skape en humanitær krise i den Palestina-arabiske befolkningen som i neste omgang brukes til å rette anklager mot israelske myndigheter som faktisk gjør en innsats for å skape økonomi og velferd for denne befolkningen slik at deres lokalsamfunn kan stå på egne ben og være uavhengige av internasjonale hjelpeorganisasjoner som passiviserer dem og gjør dem til sine klienter. 

Utenriksministerens svar til Arbeiderpartiets representant i Stortinget avslører at man på norsk side er klar over at man kynisk utnytter vanskeligstilte beduiner til egne politiske formål ved å forsøke å hindre at de får hjelp fra israelske myndigheter til en mer verdig tilværelse.  Til Stortinget kunne utenriksministeren således opplyse at: «Landsbyen ligger i et område som er av strategisk betydning for to-statsløsningen og levedyktigheten for en fremtidig palestinsk stat. Dersom landsbyen rives og beboerne tvangsflyttes, vil det bidra til en ytterligere geografisk separasjon mellom Øst-Jerusalem og Vestbredden, og mellom nordlige og sørlige deler av Vestbredden. Det vil dermed vanskeliggjøre en sammenhengende palestinsk stat i en fremtidig to-statsløsning.»  Men er dette et humanitært standpunkt som tar hensyn til beduinenes velferd i området?  Eller er det et politisk maktmiddel rettet mot Israel?

Utenriksministeren innrømmet nemlig at «beboerne i landsbyen utgjør en spesielt sårbar gruppe og vi er godt kjent med den vanskelige situasjonen for innbyggerne i Khan Al-Ahmar.»  Men når disse menneskenes sårbarhet og vanskelige situasjon veies opp mot muligheten til å stikke kjepper i hjulene for israelske myndigheter, velger hun sammen med EU å kreve at beduinene må forbli i fattigdom og elendighet for å markere politisk tilstedeværelse i området.  Dessuten er de angjeldende beduinene innflyttere fra Negev og ikke urbefolkning i Judea.

Ifølge både fredsavtalen med Jordan og Oslo-avtalene er det israelsk lov som gjelder på dette stedet.  Utenriksministeren burde derfor forstå at det ikke kan bli noen tostatsløsning uten å ta hensyn til Israels legitime rettigheter slik landets Høyesterett har fastslått.  Det kan bare bli tostatsløsning dersom Israel i bytte mot genuin fred frivillig velger å avgi suverenitet over et avtalt område til en annen stat.  Om Israel i lys av den fiendtligheten som nå kommer til uttrykk fra PLOs lederskap bør vurdere en slik løsning, er heller tvilsomt, noe Utenriksdepartementet selv må kunne innse.

Den virksomheten som norske myndigheter her tar aktivt del i er underrapportert i norske og andre vestlige medier selv om informasjonen er tilgjengelig.  Norsk Midtøsten-politikk har endret seg betydelig siden 1990-årene da fredsoptimismen var levende og Norge spilte en viktig rolle som tilrettelegger for genuine fredsforhandlinger.  Det vi er vitne til nå er et kynisk og uverdig spill hvor man med makt utnytter vanskeligstilte beduiner i forsøk på å legge ansvaret på Israel for at PLO-regimet ikke greide og kanskje heller aldri hadde til hensikt å oppfylle de inngåtte avtalene.  Det er en skamplett som Arbeiderpartiet selv var opphavet til.