I januar ble det gjort et stort nummer av at den «blå» fløyen i Kristelig folkeparti gikk av med seieren i et indre oppgjør mellom to fløyer i partiet. Resultatet førte til at Erna Solberg kunne danne flertallsregjering med Krf som medlem. Grunnlaget var den såkalte Granavolden-plattformen hvor Krfs «fotavtrykk» blant annet kom til syne i følgende programposter: » Legge til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten … Regjeringen anser ikke boikott av Israel som et bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten.»
Det gledet mange at Regjeringen fra nå av endelig skulle legge til grunn en balansert holdning og at den nå ville gi et bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling. Etter mange år med stadige anklager fra vekslende norske regjeringers side mot Israel om brudd på folkeretten, ulovlig okkupasjon og blokade av palestinske områder, krigsforbrytelser, ulovlig byggevirksomhet og ulovlig nærvær i Jerusalem og andre steder, skjedde det et stemningsskifte: Vi trodde denne politiske kampanjen mot Israel var over, og tilhengerne brakte på ny Krf over sperregrensen.
Glemt var Regjeringens mangeårige både direkte og indirekte politiske støtte til FN-resolusjoner, fremmet av medlemmer av Organisasjonen for islamsk samarbeid, OIC, og andre fiender av Israel, hvor landet i hundretalls FN-vedtak ble stemplet som en okkupant, forbryter- og apartheidstat. Glemt (i hvert fall i noen dager) var Regjeringens arbeid for å finansiere Palestina-arabisk terrorisme. Det var en følelse blant mange at vi sammen med andre vestlige land ville gå inn i en ny politisk tidsalder.
Et av målene for den nye norske given, var å bli oppnevnt som ikke-fast medlem for to år i FNs prestisjefylte Sikkerhetsråd. Å nå det målet vil kreve at Norge som kandidat må oppnå 2/3 flertall blant de medlemmene av FNs Hovedforsamling som avgir stemme når valget av kandidat avgjøres. Som alle vet kontrollerer den politiske alliansen av 77 land som består av araberstatene, de øvrige islamske statene og resten av landene i den tredje verden, vanligvis et flertall blant FNs medlemsland som avgir stemme (De mange land som ofte avstår fra å stemme teller ikke med). Det har derfor pågått en intens «vervekampanje» blant disse landene fra norsk side for å sikre et tilstrekkelig flertall. Også EU har mange stemmer som kan tenkes å gå inn for Norge fremfor Canada som er motkandidat.
Men et sete i Sikkerhetsrådet er ikke noe man får støtte for uten håndfast politisk og annen motytelse, og ingen er seg mer bevisst dette enn den nevnte flertalls-alliansen i FNs Hovedforsamling. Er det så noe vi kan observere som med en viss grad av sannsynlighet kunne knytte seg til den borgerlige regjeringens internasjonale valgkamp? Vi har notert oss statsministerens internasjonale signingsferd med romslige løfter til land i Afrika og andre steder, og vil har merket oss både statsministerens og utenriksministerens påpasselige støtte til EU og forsiktige avstandtaken til USA i forskjellige sammenhenger. Men dette har ikke i seg selv vært nok til å skape den store begeistringen for Norge hos det nevnte flertallet.
Den 25. juli fikk vi derimot en følelse av at et gjennombrudd var i emning. Den dagen ble Norges nye FN-ambassadør, Mona Juul, som mange sikkert vi huske som en sentral politisk aktør under utformingen av Oslo-avtalene, valgt til president for FNs økonomiske og sosiale råd, Ecosoc, for ett år fremover. Dette er en nøkkelstilling innenfor FN-systemet når det gjelder å forvalte bistandsmidler til trengende nasjoner over hele verden, i pakt med FNs bærekraftmål som denne organisasjonen bestyrer. Her begynte det virkelig å smake effektivt.
Som om ikke det var nok, ble det under denne sesjonen i Ecosoc også fremlagt en resolusjonstekst, fremmet av alliansen av 77 u-land pluss Kina hvor det utelukkende er Israel som anklages for brudd på kvinners rettigheter. Dette har skjedd flere ganger tidligere, – det er en årviss oppvisning i antisemittisk atferd fra denne FN-organisasjonens side. Det nye denne gangen var at Norge, med sin nyutnevnte «president» gikk inn for å støtte dette sjofle og usaklige angrepet på Israel om brudd på kvinners rettigheter, sammen med Iran, Saudi Arabia, Jemen og Pakistan, samt seks tilstedeværende EU-land. Bare USA og Canada stemte imot, noe som må ha svekket Canadas kandidatur til Sikkerhetsrådet.
Blant dem som har tatt avstand fra Norges opptreden i dette FN-forumet er USAs tidligere FN-ambassadør, Nikki Haley, som i en uttalelse påpeker at resolusjonen retter urimelige kvinnepolitiske anklager mot Israel. I en uttalelse sier hun: «Det forbauser meg å se hvordan FN ser mellom fingrene på resolusjoner som dette. Det er å gjøre fullstendig narr av menneskerettighetene når man tillater Saudi Arabia, Iran, Pakistan og Jemen å påstå at Israel er verdens eneste stat som begår brudd på kvinners rettigheter.» Hun nevnte ikke Norge.
Ikke mindre absurd er det likevel å konstatere at Norge spiller en hovedrolle i å støtte en FN-resolusjon som i tillegg til bevisst å bære falskt vitnesbyrd i vinnings hensikt mot Israel i kvinnesaksspørsmål (Mona Juul visste godt at resolusjonsteksten bygde på løgner), også gjentar slik velkjent anti-israelsk retorikk som at «den israelske okkupasjonen forblir et hovedhinder for palestinske kvinner og jenter når det gjelder å imøtekomme deres rettigheter, deres fremgang, selvtillit og medvirkning i utviklingen av deres samfunn.»
Resolusjonen oppfordrer også «… det internasjonale samfunn til å fortsette å vie spesiell oppmerksomhet til fremme av menneskerettigheter for palestinske kvinner og jenter og å intensivere sine tiltak for å bedre de vanskelige forholdene palestinske kvinner og deres familier står overfor.» Resolusjonen anmoder forøvrig FNs generalsekretær om å «inkludere informasjon om kjønnsspesifikk virkning av okkupasjonen» i en rapport.
Norge stiller seg her i spissen for en kampanje rettet mot den jødiske staten Israel som er åpenlyst og forsettlig grovt fornærmende. Hele dette anslaget mot Israel som Norge har sluttet seg til i bytte mot stemmer i en valgkamp, er på alle punkter fullstendig i strid med alt hva folk forbandt med Regjeringens erklæring fra Granavolden om «en balansert holdning til Midtøsten-konflikten og et bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten.» Her gjør Regjeringen uten å skjemmes det stikk motsatte for å kjøpe seg gunst i araberverdenen. Til å gjøre dette har de mobilisert Mona Juul som på den måten ufortrødent fortsetter den karrieren hun begynte på med de feilslåtte Oslo-avtalene for et kvart århundre siden.
Regjeringen må selv svare for sin politikk. Alt som skjedde i FN var i henhold til uttrykkelig instruks fra utenriksministeren, som sjelden gjør dette i en så viktig sak uten et nikk fra statsministeren. Men mange sitter igjen med en følelse av å ha blitt ført bak lyset. Hva man i Kristelig folkeparti mener om det som skjedde, må de selv gjøre rede for, men det bør skje på en måte som lar seg forstå også av andre enn eksperter på politisk hestehandel. Vi er kommet til den konklusjon at vi frykter Norge kan bli medlem av Sikkerhetsrådet.
