Hva vil Norge i FN?

Det er grunn til å sette et spørsmålstegn ved Norges rolle i FN.  Verdensorganisasjonen har fått en sentral stilling i norsk utenrikspolitikk.  Helt siden opprettelsen i 1945 og Trygve Lies rolle som organisasjonens første generalsekretær, har FN stått norske politikeres hjerte nær.  I folks bevissthet er FN innprentet som verdens politiske sentrum hvor det globale demokrati skaper nasjonenes felles fremtid.  Vi har lært å elske FN som verdens fredshåp.

Det siste året har Norge igjen fått muligheten til å søke opptak for en toårsperiode i den eksklusive indre sirkel som kalles Sikkerhetsrådet.  FNs oppbygning ble i sin tid til en viss grad en gjenspeiling av den måten den politiske ledelsen av Sovjetunionen var organisert på, med Sikkerhetsrådet som en analogi til Politbyrået og Hovedforsamlingen en replika av Det Øverste Sovjet.  Norges «fotavtrykk» var på det interiørmessige plan med innredningen av Sikkerhetsrådets møtesal preget av norsk design og sosialrealisme.

Det gir prestisje å sitte i Sikkerhetsrådet, – ikke blant folk flest, men blant globalistene i det internasjonale diplomati hvor tranedansen følges opp med kanapéer og champagne.  Vi har tidligere gjort oppmerksom på at det diplomatiske showet omkring FN har et helt annet innhold enn hva våre hjemlige folkevalgte er lært opp til å tro.  FN består av interessegrupper som samarbeider om politikk.  Ingen av disse gruppene er for eksempel sentrert omkring den sosialdemokratiske samarbeidsmodellen fra de nordiske land.

De politiske grupperingene Norge har vist seg å gi preferanse til når medlemstatene samler seg til avstemning for resolusjonsforslag, har vist seg påfallende ofte å helle mot EU-globalistene eller Den tredje verdens 77-landsgruppe hvor land tilknyttet Organisasjonen for islamsk samarbeid, OIC, spiller en dominerende rolle.  Det er her vi finner fokuset for norsk globalistisk utenrikspolitikk, – det er her Norge har utenrikspolitiske interesser å ivareta.

Utenriksministeren ble forleden utfordret om dette forholdet av forskeren Asle Toje i et oppslag i Dagens Næringsliv.  Han mener bl.a. at «å ta plass i Sikkerhetsrådet er å be om bank» og «at det hverken er verdt det eller er i Norges interesse.»  Toje mener at «Norge kan være uenig med USA, men vi kan ikke være opprørere i viktige spørsmål.  Å ta plass i Sikkerhetsrådet er å be om bank hvis EU, Kina eller USA står i hvert sitt hjørne av bokseringen.»  Han mener at den kostbare kampanjen Regjeringen har holdt på med i et år for å verve stemmer til fordel for sitt kandidatur «… varmer opp følelsen av at Norge er viktigere enn det vi er,» og spør om den enorme innsatsen er verd det når det sies at FN langt på vei er irrelevant?

Utenriksminister Søreide er uenig og sier at «FN er ikke langt på vei irrelevant, men vi har et ansvar for å forbedre det som ikke fungerer. Det er derfor vi ønsker plass i Sikkerhetsrådet fordi vi har noe å bidra med.  Nå er det større behov enn noensinne for å reformere FN fra innsiden.  Det holder ikke å stå utenfor og klage på det som ikke fungerer.»  Her er målet å «redde verden» ved å reformere FN fra innsiden i løpet av en toårs-periode i Sikkerhetsrådet.  Hva kalles slike forestillinger?

Kampanjen for å nå dette edle målet har ifølge Regjeringen selv til nå kostet norske skattebetalere mer enn 23 millioner kroner.  Vi har ikke vært i stand til å finne hjemmel i Statsbudsjettet for å bruke slike beløp til et slikt formål, men det betyr neppe noe særlig, for i Stortinget er det liten eller ingen uenighet om utenrikspolitikken.  Så lenge man holder seg i FN og sikrer et godt forhold til EU, er det lite opposisjon å spore.

Norges innsats skal ifølge utenriksministeren konsentreres om følgende: «Vi vil styrke internasjonal rett, rette oppmerksomhet mot koblingen mellom klimaendring og konflikt og være tydelige på kvinner, fred og sikkerhet.  Så ønsker vi å være løsningsorienterte og pragmatiske, bidra til et mer åpent Sikkerhetsråd og reform av FN,» sier hun.

Vi vet ikke om vi skal le eller gråte over dette politiske programmet som utenriksministeren skal sette ut i livet i Sikkerhetsrådet.  Bare for ordens skyld gjør vi oppmerksom på at internasjonal rett, eller folkeretten som den kalles på norsk, hverken skapes eller styrkes i Sikkerhetsrådet.

Vi er klar over at det i Utenriksdepartementet hersker forvirring om dette, for på departementets hjemmeside kan vi lese: » … Av FN-pakten følger også at FNs Sikkerhetsråds resolusjoner er bindende for samtlige av FNs medlemsstater.»  Ikke noe sted i FN-pakten står det noe slikt.  Vi kan utlede fra FN-pakten at resolusjoner som vedtas i medhold av Kapittel VII om «tiltak mot trusler mot freden, fredsbrudd og angrepshandlinger,» er bindende, men ikke at enhver meningsytring fra den forsamlingen forplikter Norge.  Det er uhyre sjeldent at det vedtas folkerettslig bindende resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd.  Norges FN-politikk bygger med andre ord på en alvorlig misforståelse.

Er det denne misforståelsen som har fått utenriksministeren til å tro at hun ved å rette Sikkerhetsrådets oppmerksomhet mot «koblingen mellom klimaendring og konflikt og være tydelige på kvinner, fred og sikkerhet» skal kunne gjøre FN mindre irrelevant?  Da burde hun allerede ha innledet reformarbeidet sitt i FN-organet ECOSOC, hvor hun i sommer instruerte sin FN-ambassadør Mona Juul til å støtte en resolusjon fra de islamske medlemmene som hevder at av alle land i Midtøsten så er det bare Israel som kan anklages for brudd på kvinners rettigheter.

Vi forstår at denne anti-israelske oppvisningen i Genève var et ledd i vervekampanjen for norsk medlemskap i Sikkerhetsrådet.  Vi føler nettopp derfor grunn til å frykte at det er slike utspill fra det dominerende flertallet i FN Norge vil komme til å gi sin stemme til både i og utenfor Sikkerhetsrådet.  Men skal Norge vinne frem i arbeidet med å reformere FN fra innsiden og fortsatt ha støtte for denne politikken her hjemme, må Norge også internasjonalt fremstå som troverdig, pålitelig, ansvarlig og etterrettelig, slik FN-paktens fedre ville at FN skulle være.  Å sanke politisk støtte fra all verdens røverstater ved hjelp av skattebetalernes penger bidrar ikke til det.



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort: