De siste fem år har Regjeringen satset mange millioner kroner for å bedre forholdene for den jødiske minoriteten i Norge gjennom sine Handlingsplaner mot antisemittisme.  Hensikten har vært den beste og tiltakene har hver for seg vært prisverdige.  Men vi må likevel spørre om vi ser en virkning av innsatsen som tyder på at jødene i Norge kan føle seg beroliget og for eksempel i mindre grad enn før kan ha behov for å leve under skjult identitet?

Svaret er dessverre nei.  Vi registrerer snarere en forverring av problemet.  Forverringen har ingenting med handlingsplanene å gjøre.  Handlingsplanene retter seg i hovedsak mot skoleelever og folk flest.  De er virkningsfulle verktøy for å eliminere antisemittisme på steder hvor antisemittismen knapt finnes.  Oppmerksomheten burde heller rettes mot det som er kilden og årsaken til at mange mennesker får anti-jødiske holdninger.

Vår oppgave har derfor vært å forsøke å forstå hvorfor antisemittismen i Norge og resten av Europa holdes ved like og vokser i utbredelse og intensitet på tross av de aktverdige mål og forsett om å bekjempe den som kommer til uttrykk fra myndighetenes side.  Vi mener det nå er på tide å snakke ut om dette problemet og henge bjella på den rette katten.

I andre land, så som i USA, finnes det institusjoner som følger med i denne utviklingen.  Her registrerer man for eksempel i forbindelse med den nylig avsluttede ellevedagerskrigen mellom Hamas og Israel en markert økning i antisemittiske hendelser i landet.  Tilsvarende effekter registreres i EU-landene, hvor også religiøse høytider markerer utslag av antisemittisme.  Dette forteller oss at mediebildet har mye med årsaken å gjøre.  Folk flest i Vesten har ofte ikke annen informasjon om hva som skjedde i denne og andre konflikter enn den de får gjennom de nasjonale mediene.  I Norge står medier som NRK, TV2 og NTB sentralt i formidlingen.

Medienes omtale av Israels forsvar mot tusentalls raketter avfyrt av terrorister fra sivile boligområder i Gaza mot boligområder i Israel resulterer i at en økende mengde mennesker i vestlige land gir uttrykk for holdninger som kan karakteriseres som jødehat.  Dette forteller oss at det er noe ved medienes måte å fremstille konflikter på som skaper andre oppfatninger og holdninger i befolkningen enn hva du i utgangspunktet ville forvente.

Men det er flere slike sammenhenger som burde fange akademisk interesse.  Selv om Regjeringen og Stortinget i beste mening fatter vedtak om handlingsplaner og bevilger ressurser til å undervise skolebarn om det antisemittiske ondet, støtter sikkerhetstiltak ved en jødisk synagoge og bidrar til å opprettholde et jødisk museum, så er det noe ved de samme myndighetenes fremstilling av de samme konfliktene som i seg selv bidrar til at behovet for sikkerhetstiltak ved synagogen ikke avtar.

Etter å ha hørt utenriksministerens stadig gjentatte redegjørelser for Stortinget om Israels framferd i «okkuperte palestinske områder» og de «folkerettsstridige israelske bosettingene» som er «et hinder for fred,» sitter folk flest igjen med et klart inntrykk av at det likevel må være den jødiske nasjonalstaten det er noe galt med.  De vet kanskje ikke helt hva, men når deres øverste ledere mener noe slikt, danner holdningene til det jødiske seg naturlig: Det er først og fremst samfunnets ledere, dets eliter og deres massemedier som skaper og holder ved like de holdningene blant folk vi kaller antisemittiske, og som de samme ledernes handlingsplaner i utgangspunktet tok sikte på å bekjempe.

Vi ser en tilsvarende effekt i den nylig publiserte «strategien» til Mellomkirkelig råd hvor ordet «okkupasjon» er gjentatt hele 24 ganger.  Man forstår at for å få en usannhet til å bli trodd, må den gjentas ofte.

Vi er kommet til den konklusjon at sammenhengen mellom elitenes atferd og antisemittismens utbredelse og vekst er entydig.  Men er den også tilsiktet?  Vi er ikke helt overbevist om det.  Sammenhengen kan også skyldes så banale ting som manglende omtenksomhet i ordvalg og sviktende kunnskapsgrunnlag hos de elitene som uten å ville det skaper antisemittiske holdninger blant folk som er opplært til rett og rettferdighet.

Vi så nylig eksempler på nettopp dette da utenriksministeren i et svar på et spørsmål fra stortingsrepresentant Lysbakken blant annet uttalte at «de israelske bosettingene på okkupert område er folkerettsstridige og utgjør et hinder for fred. … Regjeringen mener at kun en forhandlet tostatsløsning kan skape varig fred mellom israelerne og palestinerne.»  I et innlegg i Sikkerhetsrådet den 25. mars uttalte den norske FN-ambassadøren på vegne av utenriksministeren bl.a. at Israel konsekvent nekter å etterleve FN-resolusjon 2334 fra desember 2016, som krever øyeblikkelig byggestans i bosetningene.»

Når folk hører slike utsagn fra våre fremste ledere år ut og år inn uten at det kommer frem motforestillinger fra den annen part, bør det ikke overraske noen at mennesker på grasrotplan i samfunnet trekker slutninger om den jødiske staten som lett kan tippe over i antisemittisme.  Men er det strengt tatt logikk og holdbarhet i utenriksministerens krav til jødene?  Hva er poenget med fredsforhandlinger dersom «kun en tostatsløsning» kan føre til fred?  Når forhandlingsresultatet er diktert på forhånd, er det vel ikke mye å forhandle om.

Og hva er meningen med å kreve at Israel skal «etterleve» Resolusjon 2334?  Den fordømmer jo ethvert jødisk samfunn i landområder som av Israel ble frigjort fra ulovlig jordansk okkupasjon i Seksdagerskrigen i 1967 som «et flagrant brudd på folkeretten.»  Den påstår at jødiske samfunn i det landet hvor Folkeforbundet anerkjente det jødiske folks historiske rettigheter er «uten rettslig gyldighet.»  Resolusjon 2334 som Norge påberoper seg, representerer tvert imot «et flagrant brudd» på FN-paktens Artikkel 80 som garanterer at det jødiske folk fortsatt har rettsgyldig grunnlag for å bo i nettopp de områdene.

Hvordan kan Regjeringen overse dette og fortsatt tro at den ikke overtrer målsettingen i sine egne handlingsplaner?  Hvordan kan Regjeringen overse at kravene i Resolusjon 2334 er i strid med det forhandlingsgrunnlaget som ble nedfelt i Oslo-avtalene og som er hele opphavet til forhandlinger om fred i området?  Forstår ikke Regjeringen at ved å stille slike krav og ultimata på vegne av den ene part ødelegger man grunnlaget for reelle og frie forhandlinger?  Forstår ikke Regjeringen at det derfor er den selv som opptrer som «et hinder for fred«?

Resolusjon 2334 som Regjeringen støtter sin politikk på, forlanger at Israel «øyeblikkelig og fullstendig avslutter alle bosettingsaktiviteter i de okkuperte palestinske territoriene, inkludert Øst-Jerusalem.»  Ved å fremsnakke slike krav i en forhandlingssituasjon ødelegges grunnlaget for både en «forhandlet tostatsløsning» og for enhver annen fredsløsning.

Vi oppfordrer norske myndigheter av hensyn til ofrene for antisemittiske handlinger her i landet om å holde opp med å villede mennesker omkring den arabisk-israelske konflikten.  Det skaper nettopp de utslag av antisemittisme som Regjeringens handlingsplaner var ment å forhindre.  Vi har for lengst konkludert med at antisemittismen i samfunnet har sitt opphav i atferd og utsagn fra samfunnets eliter og ledere og formidles til deres ofre gjennom deres massemedier.  Det er der det trengs en handlingsplan.