Siden freden i Westfalen i 1648 har siviliserte stater vært enige om en rekke prinsipper og kjøreregler for fredelig sameksistens. Disse har gjennom århundrene utviklet seg til det vi i dag kaller folkeretten. Den omfatter internasjonale avtaler, konvensjoner og traktater, supplert med enkelte allment aksepterte atferdsnormer eller sedvane. En rekke slike normer og prinsipper finner vi samlet bl.a. i FN-paktens formål og prinsipper. Blant disse er det også en formulering av forbudet mot innblanding i andres indre anliggender hvor det heter at «… intet i denne Pakt berettiger de Forente Nasjoner til å blande seg inn i forhold som etter sin natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon. …» Dette prinsippet regnes å gjelde tilsvarende for medlemstatene.
Nylig samlet diplomater fra europeiske land, deriblant Norge, seg ved en beduinleir i det såkalte Område C i Judea for å demonstrere mot et vedtak i Israels Høyesterett. Vedtaket var et pålegg til regjeringen om å iverksette et lenge utsatt vedtak om å flytte denne beduinleiren og dens innbyggere til et nytt og moderne boligfelt hvor innbyggerne vil ha tilgang på infrastruktur som vann, avløp, avfallshåndtering, elektrisitet og kollektivtransport som andre innbyggere i landet. Beduinleiren er satt opp uten reguleringsplan og byggetillatelse i Område C hvor israelske myndigheter etter Oslo 2-avtalen har denne myndigheten.
Forholdet har vært en gjenganger i rettssystemet, og Høyesterett har for mange år siden gitt myndighetene medhold i sitt standpunkt. Flyttingen av beduinleiren er imidlertid ikke i samsvar med de palestinske selvstyremyndighetenes ønske om fritt å kunne disponere Område C til sine ekspansive byggeformål til tross for at de har inngått avtale med Israel om det motsatte. Denne konflikten har derfor engasjert EU og en rekke europeiske regjeringer, inkludert den norske, i en intens og kostbar virksomhet i leiren hvor det finansieres og settes opp bygninger uten å gå om de israelske reguleringsmyndighetene, slik Oslo-avtalen forutsetter.
Minst to ganger har derfor de europeiske myndighetsrepresentantene samlet seg i beduinleiren Kahn Al-Ahmar for å demonstrere mot myndighetene de er utsendt for å betjene et diplomatisk forhold til. De begrunner denne innblandingen i Israels indre anliggende med at de vil protestere mot «Israels plan om å jevne beduinlandsby med jorda,» og «Israels plan om å rive en beduinlandsby på den okkuperte Vestbredden, noe Norge og en rekke andre land mener kan være brudd på folkeretten.» Norske avislesere får derfor et klart inntrykk av at israelske myndigheter begår et grovt rettsstridig overgrep mot fattige og forsvarsløse beduiner som norske myndigheter har engasjert seg i et samlet europeisk forsvar mot.
Det er ingen norske riksmedier som forteller sannheten om at Norge og andre europeiske land, sammen med de palestinske selvstyremyndighetene, har tatt disse fattige beduinene som gisler som de med alt hva de kan stable på bena av diplomatiske, økonomiske, politiske og propagandamessige virkemidler, utnytter for å skape problemer for Israel i forvaltningen av det som er avtalt i Oslo 2-avtalen. At Norge sammen med andre ga en påtegning som vitne da denne avtalen ble inngått, og dermed forpliktet seg politisk til å understøtte gjennomføringen av den, synes for lengst å være glemt av vår utenriksminister som har godkjent norsk diplomatisk deltakelse i demonstrasjonen nylig.
Et annet aspekt ved denne freidige innblandingen i israelske indre anliggender er at det skjer på et tidspunkt hvor det på israelsk side pågår en heftig politisk debatt om den dømmende statsmaktens organisering og forhold til de øvrige statsmaktene. Parlamentsvalget i høst ga flertall for en ny regjering som har programfestet en revisjon av den dømmende makts adgang til å underkjenne politiske vedtak. Dette har skapt en sterk debatt med hyppige gatedemonstrasjoner fra opposisjonens side, hvor den politiske venstresiden for første gang i landets historie nå ikke er representert i regjeringen.
Høyesteretts beslutning om at Regjeringen må iverksette vedtaket om å flytte beduinleiren blir derfor sett på som et ledd i den pågående politiske striden mellom Høyesterett og Regjeringen. Regjeringen er samtidig satt under press fra USA, EU og Norge for å bevare den aktuelle beduinleiren der hvor den er.
Vi vet i dag ikke med sikkerhet hvilken av sidene statsminister Netanyahu til sist velger å bøye seg for, – foreløpig ber han om ny utsettelse av flyttingen som han før eller siden må foreta. Velger han å etterkomme kravet fra Høyesterett nå, skaper han konflikt i forholdet til USA og Europa. Det vi kan slå fast er at vi ikke siden Russlands innmarsj i Ukraina har sett maken til fremmed og fiendtlig innblanding i et FN-medlems indre anliggender som det vi nå ser at Norge og andre europeiske land engasjerer seg i. Det hele illustrerer hvor falskt og hyklersk norsk og europeisk utenrikspolitikk fremstår når denne «diplomatiske» ulveflokken samler seg for å svekke et vennligsinnet lands myndigheter i en trengt situasjon i den hensikt å forfekte egen politikk og fremme egne interesser.
De prinsipper og normer for fredelig mellomfolkelig samkvem som folkerettens fedre formulerte, er i dag bevisst undergravet og erstattet av en instrumentell og moralistisk fortolkning og praktisering som forkaster gjeldende avtaler og omdanner folkerettens fredsformål til et våpen som med flokkmentalitet kynisk brukes for å skape global enhet. Det er dette misbruket av internasjonale rettsprinsipper som er vår utfordring, og ikke israelske myndigheters ønske om å gi en beduinklan verdige leveforhold.
