Da norske myndigheter ble informert om at flere av de palestinsk-arabiske frivillige organisasjonene de gjennom mange år har støttet med bistandsmidler, er tilknyttet en terror-organisasjon som kaller seg Folkefronten for frigjøring av Palestina, reagerte de med å be om dokumentasjon for den alvorlige påstanden, samtidig som de valgte å avvise den informasjonen de hadde fått.
Myndighetenes påstand om at informasjonen om terrortilknytning og dermed om norsk og europeisk finansiering av terrorisme ikke er tilstrekkelig er ikke overraskende, gitt alvoret i saken. Reaksjonen må sees som et forsøk på å tåkelegge et forhold som har vært kjent gjennom åpne kilder i mange år, og som også norske myndigheter har vært kjent med.
En av metodene som brukes av denne og andre terror-organisasjoner for å trekke til seg bistandsmidler fra EU og europeiske land, har vært å opprette en rekke frivillige organisasjoner med et tilsynelatende normalt humanitært formål. Slike finnes det mange av. Blant de seks som for et år siden av israelske myndigheter ble erklært som terror-tilknyttet, var tre finansiert fra Norge, nemlig Al Haq, UAWC og DCI-P som mottar norske midler gjennom Norsk Folkehjelp og Redd Barna.
Denne humanitære kamuflasjen gjør at utenriksminister Huitfeldt uten videre karakteriserer dem som «palestinske sivilsamfunnsorganisasjoner.» Hun beklager at beslutningen om å påtale deres tilknytning til terrorisme «… vil gjøre handlingsrommet for sivilt samfunn og særlig menneskerettighetsarbeidet i Palestina enda mer begrenset enn det allerede er. Dette vil ramme sårbare grupper som barn, kvinner og fattige bønder særlig hardt.»
Et forhold hun ikke kommer inn på i sine innlegg i Stortinget, er den rollen disse og andre frivillige organisasjoner spiller som kilder til den informasjonen Norge og andre bygger sine innlegg i FN på når de i månedlige faste møter om «fredsprosessen i Midtøsten» reiser grove anklager mot Israel om brudd på menneskerettigheter og annen folkerett. Det låter alt sammen som sitater fra nettopp de frivillige organisasjonene myndighetene har betalt for å representere «det palestinske sivilsamfunnet.» Disse anklagene bygger ikke på objektive og upartiske kilder, men i stor grad på udokumenterte påstander og løgner fra organisasjoner som er betalt av oss for å fremskaffe nettopp det. Norske myndigheter og EU på den ene siden og palestinsk-arabiske terror-organisasjoner har på den måten gjort seg gjensidig avhengige av hverandre.
Men det er ikke saklig grunnlag for utenriksministeren og hennes forgjengere til å komme bort fra sitt eget ansvar for den alvorlige situasjonen som har oppstått. Hun har innrømmet overfor Stortinget at Norge tidligere har tilbakevist «… oppfordringer fra israelsk hold om å kutte støtten til navngitte palestinske sivilsamfunnsorganisasjoner.» Disse oppfordringene var hverken ubegrunnede eller udokumenterte. Det problemet norske og andre myndigheter nå sliter med har de visst om, ikke bare på grunn av informasjon fra israelske myndigheter, men også fra åpne kilder som i årevis har vært publisert av den israelske organisasjonen NGO Monitor.
I et åpent brev til avisen The New York Times som avisen ikke har villet publisere, legger lederen for NGO Monitor, professor Gerald Steinberg, frem dokumentasjon fra tilgjengelige åpne kilder som uten tvil redegjør for og dokumenterer den svært nære forbindelsen mellom en av disse «sivilsamfunnsorganisasjonene,» den norskstøttede organisasjonen Al-Haq, og terror-organisasjonen Folkefronten for frigjøring av Palestina, PFLP. Dette er nesten sensasjonell informasjon som det i den situasjonen som har oppstått vil være helt naturlig og påkrevd at også Utenriksdepartementet orienteres om fra sin ambassade i Tel Aviv. Vi regner med at det rutinemessig har skjedd.
Vi kan derfor trygt konkludere med at Utenriksdepartementet ikke bare er godt orientert om at bistandsmidler fra departementets budsjett finner veien til terror-organisasjoner, men at denne trafikken nå må kunne oppfattes som å være i pakt med Regjeringens offisielle Midtøsten-politikk. Vi tør minne om at dette ikke er en overraskende nyhet for oss.
Senter mot antisemittisme (www.sma-norge.no) har i mange år omtalt den virksomheten som for eksempel Flyktninghjelpen står bak i det samme området. Også denne virksomheten som er et grovt brudd på FN-paktens formål og prinsipper for mellomfolkelig samkvem, har norske myndigheter vært med på å støtte, vel vidende om hva direktør Egelands organisasjon foretar seg. Nå har han funnet ut at «bistand er en smart investering» fordi han mener «utvikling er avgjørende for stabilisering av sårbare stater.»
Det må være tillatt å spørre hvor mange sårbare stater som er blitt stabilisert som følge av de tusentalls milliarder i bistandsmidler som har vært «investert» gjennom mange tiår, bl.a. gjennom Egelands organisasjon, og hvem som har tatt ut det smarteste utbyttet. Vi må også spørre om hvor mye informasjon myndighetene og politikerne mener er tilstrekkelig for at de skal vurdere å avvikle den bistandsfarsen som ikke bare koster penger, men også menneskeliv. Vi er sikre på at verden vil bli et bedre sted om norske myndigheter og politikere innser at den bistanden de så raust deler ut, er en av de mest effektive drivkreftene bak verdens konflikter, korrupsjon og fattigdom.
