I utenriksministerens gjennomgang av prinsipper for norsk utenrikspolitikk i en fjernsynsoverført tale hun holdt på Universitetet i Oslo, 15. februar 2022, var hovedtemaet den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa i tilknytning til konflikten mellom Ukraina og Russland. I talen beskrev hun en rekke normer, formål og prinsipper hun mener Norge og andre land bør følge i fredsskapende mellomfolkelig samarbeid. Hun fremhevet spesielt at det var viktig å bruke FN som forum for fredsbyggende internasjonalt samarbeid.
Vi har noen hovedprinsipper som har vist slitestyrke, sa hun, og det mest grunnleggende er FN og internasjonal rettsorden, og hun tilføyde at vi opprettholder både avskrekking og beroligelse i møtet med Russland. Men likevel måtte hun slå fast at forsøk på tvangsdiplomati – der det er trusselen om militærmakt som benyttes som overtalelsesmiddel – er tilbake i Europa. Tilbake er også spenning og avspenning. Det var selve pulsslagene i den kalde krigen, mener utenriksministeren.
I sitt forsvar for Ukrainas selvstendighet og territoriale integritet var utenriksminister Huitfeldt klar og tydelig: «Folkeretten handler om å akseptere kartet som det er, … og europeiske allierte og partnere må stå sammen og være tydelige på at vi ikke kommer til å forkaste prinsipper og folkerett i bytte mot gass.»
Så langt var talen et godt forsvar for den svakes rett overfor en mektig og aggressiv nabostat. Det vi savnet var et tydelig uttrykk for at den vekten hun la på folkerettens vern om statenes integritet må gjelde alle stater i verden, og ikke bare Ukrainas rett overfor Russland. Hvordan lyder hennes beskrivelse av Tibets forhold til Kina og hvor er det slitesterke hovedprinsippet blitt av i konflikten på Kypros? Handlet ikke folkeretten også der om å akseptere kartet som det var før 1973?
Når vi alle kunne se at både Kypros-kartet, prinsippene og folkeretten ble forkastet av en mektig og aggressiv tyrkisk nabo uten høylytte internasjonale protester og troppeforflytninger, burde vi da ikke i det minste få et hint om hvorfor dette ikke synes å vekke tilsvarende bekymring hos vår utenriksminister som slik atferd gjør overfor Ukraina?
Et tilsvarende spørsmål reiser seg når det gjelder den avtalte statsgrensen mellom nabostatene Israel og Jordan. Da utenriksministeren for noen uker siden holdt en redegjørelse i Sikkerhetsrådet om situasjonen i Midtøsten, sa hun blant annet om Israel at «bosettingene på okkupert land er ulovlige under folkeretten. De undergraver mulighetene for en tostatsløsning og de trapper opp konflikten.»
Men alle disse «bosettingene» ligger jo på Israels side av den statsgrensen som de to nabostatene i all fredsommelighet avtalte i freds- og grenseavtalen den 26. oktober 1994, og som fastsatte utstrekningen for de to nabostatenes utøvelse av statssuverenitet. Hvordan kan israelsk tilstedeværelse på sin egen side av denne internasjonalt anerkjente statsgrensen være ulovlig i henhold til folkeretten? Handler ikke folkeretten om å «akseptere kartet som det er» også når det er Israel det gjelder?
Det finnes ikke noe krav i folkeretten om at arabiske palestineres rett til selvbestemmelse må realiseres gjennom en statsdannelse. Idéen om en «tostatsløsning» er derfor ikke annet enn et politisk forslag til løsning av konflikten som eventuelt kan være gjenstand for forhandlinger, men det er ingen rettslig forpliktelse slik utenriksministeren og EU synes å tro.
Avtalen med Jordan om fred og anerkjent felles statsgrense var en handling som for begge parter skjedde med hjemmel i det folkerettslige prinsippet om staters suverenitet og suverene likhet, slik det blant annet er nedfelt i FN-pakten. Også inngåelsen av Oslo-avtalene var for Israels vedkommende en handling som var i pakt med og hjemlet i landets suverenitetsrettigheter i det området som dekkes av avtalene. Avtalene er i seg selv folkerettslige dokumenter hvis gyldighet ble garantert blant annet ved vitnepåtegning av USA, Russland, Norge, Egypt og EU.
Vi må derfor si oss enige med israelske eksperter på folkerett som påpeker at de holdningene til den israelsk-arabiske fredsprosessen som har kommet til uttrykk både fra EU og Norge, hvor Israel uriktig fremstilles som en folkerettsstridig okkupant som ved sitt blotte nærvær øver vold mot den stedlige lokalbefolkningens rettigheter, er både hyklersk og dobbeltmoralsk.
Da Norge sammen med de øvrige vitnene skrev under på disse avtalene, ble Norge part til dem med en forpliktelse til å yte enhver nødvendig bistand overfor de øvrige avtalepartene for å hjelpe til med å realisere avtalenes målsettinger på en effektiv og rettferdig måte slik avtaletekstene la opp til.
Når Norge i stedet (sammen med EU) svikter denne forpliktelsen og konstruerer opp en anklage mot Israel som det ikke finnes dekning for hverken i allmenn folkerett eller i internasjonal humanitærrett, er det Norge (og EU) som handler i strid med folkerettens formål og prinsipper, og som med sin uforstandige og diskriminerende Midtøsten-politikk forlenger og forsterker konflikten og lidelsene til befolkningen i området. Også dette burde studentene på Universitetet i Oslo ha fått anledning til å vite. Folkeretten forskjellsbehandler nemlig ikke statene i verden.
