I to måneder har verden opplevd et sosialt og politisk lurveleven som ledet tankene fra en pandemi over på et pandemonium. Et pandemonium er en situasjon med mye støy og forvirring fordi folk er oppbrakt, sinte eller redde. Dette er en god beskrivelse av det vi opplever hver dag som ofre for politikernes forvirring og medienes støy: – folk er med rette blitt oppbrakt, sinte og redde av det de opplever.
Det som har skjedd er ikke noe nytt i historien. Utallige ganger har verden vært rammet av pest. For 11 år siden hadde vi svineinfluensa og for 100 år siden hadde vi «Spanskesyken,» en influensaepidemi som kan ha krevd så mange som 100 millioner ofre på verdensbasis. I Norge antar man at inntil 15.000 mennesker kan ha mistet livet den gang. Først da var man klar over at den fryktede «pesten» dreiet seg om epidemier forårsaket av virus eller bakterier og at utbredelsen bl.a. hadde sammenheng med menneskelig atferd og hygiene.
Organisert helseberedskap i befolkningen har gjennom mer enn 100 år i stor grad vært båret oppe av frivillige organisasjoner i samarbeid med helsemyndighetene. Den frivillige innsatsen har, sammen med helsemyndighetenes virksomhet utgjort et viktig element i samfunnets beredskap mot blant annet epidemier. Men har vi greid å opprettholde frivilligheten som et viktig element i samfunnets kriseberedskap, eller har vi henfalt til å stole på at myndighetene har kontroll og ordner opp for oss?
Et spørsmål som nå reiser seg er om vår beredskap mot omfattende kriser som den vi nå opplever, er gjennomtenkt og tilstrekkelig. Har de myndighetene som på våre vegne har tatt på seg ansvaret for landets og samfunnets beredskap levert det som måtte forventes av tiltak og innsats mot en pandemi? Eller viser det seg igjen, slik det i en annen sammenheng ble klart for 80 år siden, at den beredskapen som i den politiske kappestriden må dele plass med utallige andre favoriserte hensyn, har måttet vike, og er blitt mer symbolsk enn reell?
Norsk beredskap mangler ikke styrende organer, planer og byråkrati. Vi har til og med fått veiledning (på Internett) om hvordan vi skal kunne klare oss selv i minst 72 timer i en krisesituasjon. Men hvor er det beredskapstiltaket som sikrer at hele samfunnet skal kunne klare seg selv i 72 dager eller uker og måneder?
Gjennom flere tiår har samfunnets beredskap mot omfattende kriser som den vi nå opplever, blitt systematisk bygget ned. For ikke mange år siden hadde vi høy selvforsyningsgrad med beredskapslagre av korn og andre matvarer som skulle kunne hjelpe oss gjennom minst et år. Vi hadde et nasjonalt medisindepot, nasjonal produksjon av viktige medisiner og egne lokale apoteker som kunne betjene hele befolkningen i en krisesituasjon.
Nå er mye av dette borte, og vi er direkte avhengige av å importere kritisk nødvendige produkter fra land som India og Kina. Selv uten pandemien har vi opplevd at viktige medisiner ikke er umiddelbart tilgjengelige. Det sier seg selv at under en global krisesituasjon hvor hele verden rammes, vil en slik avhengighet av fjerne og usikre leverandører i verste fall kunne være katastrofal. At man ikke har forutsett og tatt høyde for dette, stiller beredskapen under tvil.
Det innrømmes fra myndighetenes side at det er dette som er situasjonen, men innrømmelsen pakkes inn i forklaringer som skal frita dem for ansvar. Men går det an å frita myndighetene for ansvaret for det som nå er avslørt av mangelfull beredskap mot en lenge varslet pandemi?
Det helt sentrale poenget i en beredskapsplan er å kunne forutse mest mulig av den situasjonen som oppstår under en krise, enten den er lokal eller global, – enten den er av helsemessig eller av militær art, og avsette nødvendige ressurser slik at de er umiddelbart tilgjengelige. Å forutse at man under en virus-pandemi raskt vil få behov for store lagre av smittevernutstyr krever ikke uvanlige evner. Det gjør det heller ikke å forutse hva som i en slik situasjon vil oppstå av konsekvenser av at samfunnsvirksomhet og samferdsel må stenges ned. Men ingenting av dette synes å ha vært forutsett eller utført som beredskapstiltak, annet enn eventuelt i byråkratiets planer.
Det er oppløftende å se alle de improviserte tiltakene som kreative mennesker bidrar med for å gjøre livet mer levelig i hverdagen. Det minner litt om alle improvisasjonene vi kan lese om fra 1940-årene. Men slike positive bidrag er ikke en konsekvens av beredskap. Det er slikt som oppstår når samfunnet må ta saken i egenhånd fordi beredskapen sviktet.
Oppløftende kan vi i mindre grad si om medienes, og spesielt fjernsynsmedienes innsats under krisen. Der opplever vi at den uforberedte improvisasjonen skaper støy og forvirring som nettopp kan ha som resultat å gjøre folk oppbrakt, sinte eller redde. Våre presumptivt forutseende beredskapsmyndigheter bør, når de eventuelt kommer til hektene igjen, også ta for seg en revurdering av de offentlig finansierte medienes roller i en nasjonal krisesituasjon. Vi ser at de med sine improvisasjoner forsøker å gjøre sitt beste, men er det godt nok, og er engasjementet helt politisk uproblematisk?
