I slutten av april publiserte NRK noe som utga seg for å være et «intervju» med en talsmann for israelske myndigheter om den krigen Hamas fører mot Israel på Gazastripen. Det endte ikke som et intervju, og vi tror heller ikke det var ment å være det. Samtalen utartet raskt til et munnhuggeri da David Mencer ikke godtok de mange usanne påstandene om Israels krigføring som NRKs Yama Wolasmal fremsatte, men fortsatte å beskrive hva som faktisk foregår på Gazastripen. Wolasmal viste åpenlys forakt både for intervjuobjektet og for sin journalistiske profesjon da han avbrøt samtalen ved å snakke aggressivt i munnen på David Mencer.
I det norske mediemiljøet ble Wolasmal hyllet for sin innsats. Det er slik «journalistikk» fra regjeringsorganet NRK som er medvirker til den markerte veksten i antisemittiske holdninger i befolkningen. I mer enn et halvt år har NRK unnlatt å invitere en kommentator fra den andre siden i konflikten. Vi blir daglig belært av de sterkt partiske meningene til folk som Sidsel Wold, Henriksen Waage, Jensehaugen, Wolasmal og Heian-Engdahl. Er det dette som er «gullstandarden» for NRKs presentasjon av en konflikt? Den ansvarlige for denne journalistikken, NRK-sjef Vibeke Fürst Haugen, er bekymret over at krig setter mediene på hardere prøve enn noe annet. «Sannhet blir et knapphetsgode,» sier hun. Men sannheten er ikke knappere og lenger borte enn at hun har full tilgang til den, om hun bare vil. Knappheten på sannhet i NRK er ledelsens vilje.
Det er likevel utenriksminister Espen Barth Eide som etter vår mening vinner gullpokalen som formidler av årets medieløgn. I skrift og tale, hvor han enn kommer til, går han varmt inn for tostatsløsningen. Vi er litt i tvil om hva han mener den er en løsning på, for det er mer enn én mulighet som virker opplagt. Dersom vi skal ta offisielle uttalelser fra de palestinsk-arabiske selvstyremyndighetene alvorlig, og det bør i hvert fall utenriksministeren gjøre, så er ikke tostatsløsningen en løsning på annet enn deres uttalte mål om å utslette staten Israel og dens jødiske befolkning. Dette er utenriksministeren godt informert om gjennom sitt nære forhold til disse myndighetene.
Utenriksministeren er i likhet med resten av Regjeringen rede til å anerkjenne «staten Palestina» og positiv til å gå inn for fullt medlemskap i FN for denne «staten». Det ser ikke ut til å være et problem at denne staten foreslås opprettet innenfor de internasjonalt anerkjente grensene til en annen stat som allerede er medlem av FN. Utenriksministerens «løsning» på det problemet er å erklære israelsk territorium som «okkupert,» noe han også har orientert Den internasjonale domstolen i Haag om. Men hva om utenriksminister Barth Eide ikke skulle få medhold i sin tro på de «okkuperte palestinske territoriene,» hvor vil han da etablere tostatsløsningen?
Statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) åpnet i et TV-innslag for norsk støtte til FN-medlemskap for Palestina hvis FNs sikkerhetsråd sier ja til å gi Palestina fullt FN-medlemskap. Dette er ikke noe nytt. Arbeiderpartiet har hatt dette som programfestet politikk i mange år, og utenriksministrene både i denne og i den forrige regjeringen har erklært tostatsløsningen som den eneste veien til fred.
I november ble standpunktet bekreftet av et bredt flertall i Stortinget. De er alle overbevist om at det de oppfatter som «staten Palestina» uten tvil oppfyller FN-paktens krav til medlemskap som i Artikkel 4 sier at «Medlemskap i de Forente Nasjoner står åpent for alle andre fredselskende stater som påtar seg de forpliktelser som inneholdes i denne Pakt, og som i organisasjonens øyne er villige til og i stand til å oppfylle disse forpliktelser.» Var 7. oktober en kjærlighetserklæring?
Forholdet er at både de palestinske selvstyremyndighetene i Rām Allāh og deres kolleger i Hamas som utenriksministeren arbeider for å bevare, for lengst har forkastet tanken om en tostatsløsning. De krever en enstatsløsning. Deres uttalte mål er å utslette staten Israel og dens jødiske befolkning – det som i folkeretten kalles folkemord. Den 7. oktober i fjor avslørte de hvordan de planlegger å gå frem for å nå dette målet. Det er dette utenriksministeren vil få mer av om hans krav skulle bli etterkommet.
Vi tror ikke utenriksministeren snakker sant når han sier at det er en tostatsløsning han arbeider for. Oslo-avtalene dreide seg aldri om en tostatsløsning, men om et lokalt selvstyre for landets arabiske befolkning. Hadde de områdene som Oslo-avtalene omfattet vært en annen stats suverene territorium som på det tidspunktet var okkupert av Israel, ville avtalene som Norge bidro til å få i stand og selv påtegnet som vitne, vært inngått i strid med gjeldende rett. Det vet utenriksministeren at de ikke var.
Formålet med Regjeringens engasjement for «staten Palestina» er akkurat det samme som det vi opplever i USA og andre land: Myndighetene er engstelige for å miste oppslutning fra den politiske venstresiden dersom de ikke inntar anti-israelske standpunkter, enten disse lar seg forsvare av folkeretten eller ikke. For å redde sin egen politiske maktstilling, ofrer de Israel og det jødiske folk med gullkantede løgner. Slik er det, og slik har det vært så lenge historien om det jødiske folk har vært nedtegnet.
Ofrene for denne antisemittiske galskapen er også araberne i Gaza og i Judea og Samaria som misbrukes både av de brutale terrororganisasjonene som undertrykker dem og av den politiske venstresiden som lukker øynene for deres lidelser så fremt de kan misbrukes mot den evige jøden. At det finnes en annen mulighet til å leve i fred med jødene, slik de om lag 2.1 millioner israelske arabere gjør, er ikke det noe Barth Eide og Hamas vil vurdere?
