Når man slipper opp for gode argumenter og historiske fakta i bestrebelsen på å presentere Israel som en forbryterstat som okkuperer og koloniserer, er det fristende å satse på at folk har glemt hva som skjedde for 77 eller 100 år siden. Ingen av de sentrale aktørene fra den gang er blant oss i dag, og hva man leser og setter seg inn i av historisk materiale, avhenger mye av hva man vil bruke innsikten til. Noen trekker frem folkeretten, som få kjenner, mens andre legger mer vekt på hva som for tiden er lettest å omsette politisk. Også folkeretten er blitt fleksibel med tiden i takt med utviklingen av politisk demens.
Det skaper et spesielt problem for dem det går ut over: Det spiller ingen rolle hva som var faktum for 75 år siden, for det er det ikke lenger noen som husker. Det som teller, er hva som er politisk gangbart og salgbart i mediene i dag. Historien og folkeretten er blitt som politiske gummistrikker som kan strekkes dit hvor det til enhver tid er opportunt å ha dem.
Et nærliggende eksempel finner vi i den redegjørelsen for situasjonen i Midtøsten som utenriksministeren nylig ga Stortinget på vegne av Regjeringen. Her forteller han at «Holocaust bidro til sterk støtte for et jødisk hjemland.» Men hvorfor glemmer han å fortelle at støtten allerede var nedfelt i folkeretten og det med enda sterkere internasjonal tilslutning allerede i 1920 og 1923 og at den støtten er bekreftet og står nedfelt som en rettighet for jøder og andre i FN-paktens Artikkel 80?
Hvorfor trekker norske myndigheter frem et fullstendig irrelevant resolusjonsvedtak i FNs Hovedforsamling fra 1947 som til og med ble forkastet av araberne og aldri satt ut i livet? Hva er det man fra norsk side søker å oppnå ved å late som om gamle, ikke-bindende FN-resolusjoner som de arabiske land og de palestinsk-arabiske organisasjonene forkastet for tre kvart århundre siden, nå har fått rettsgyldighet i spørsmålet om hvorvidt Israels landområde bør deles i to stater? Har man ikke lenger respekt for internasjonale rettsregler i norsk statsforvaltning, eller satser man på at dette er glemt historie som nå kan trekkes frem igjen for å få nytt liv i striden mot den jødiske staten?
Det skapes i disse dager inntrykk av at Regjeringens internasjonale initiativer for å gjenopplive for lengst forkastede tanker om å dele Israel enda en gang, er i ferd med å få araberne til å revurdere sin gamle motstand mot delingsforslaget som de forkastet i 1947 og senere. Vi går ut fra som naturlig at den «palestinske staten» som Regjeringen anerkjente eksistensen av tidligere i år, ikke ble lokalisert helt på måfå, men at planen og avgrensningen av den var grundig samordnet med de palestinske selvstyremyndighetene som vi antar var utpekt som den begunstigede part i denne norske utdelingen av land og statsmakt.
Forrige uken fulgte lederen for de palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas, opp de norske initiativene ved å kreve at FN må innføre sanksjoner mot Israel som ikke retter seg etter det norske forslaget om å gjenopplive de FN-resolusjonene som hans forgjengere med forakt forkastet for 77 år siden. Under et FN-møte som fant sted i Kairo tok Abbas til orde for at Israel må straffes for det han kalte Israels «unnlatelse av å oppfylle forpliktelsene landet påtok seg for å oppnå medlemskap i FN i 1949, og for ikke å ha sluttet seg til Hovedforsamlingens resolusjoner 181 og 194.»
Israel var enda ikke medlem av FN da disse resolusjonene ble vedtatt av Hovedforsamlingen og ingen av dem ble vedtatt med bindende virkning. Fra jødiske organisasjoners side uttrykte man likevel sympati for flere av de tankene FN her målbar, men som nettopp de arabiske statene og de palestinsk-arabiske talsmennene satte seg imot. Når det gjaldt oppfordringen i Resolusjon 194 til arabiske flyktninger om å vende hjem og leve i fred med sine jødiske naboer, var dette en oppfordring som israelerne selv rettet mot de arabiske flyktningene og som mange av dem svarte positivt på og dro tilbake til sine hjem i den nye jødiske staten, Israel. Der lever deres etterkommere og har det bra med israelsk statsborgerskap. De som ikke ville leve i fred med sine naboer ble innlosjert for FNs regning i flyktningeleirer organisert av UNRWA hvor deres etterkommere med norsk støtte fremdeles sitter som gisler for arabernes manglende fredsvilje.
Det er en blodig urettferdighet og en hån mot alle reelle flyktninger etter 2. verdenskrig at arabiske og andre muslimske land fikk FN med på å opprette en organisasjon for en særgruppe av flyktninger med en sær flyktning-definisjon og med andre regler enn for alle andre. Verdens titalls millioner andre flyktninger etter den 2. verdenskrig er integrert i stater som har tatt imot dem. I kjølvannet av imperiers fall i hele forrige århundre ble det dannet nye nasjonalstater, og millioner av mennesker ble flyttet: grekere fra Tyrkia til Hellas, tyrkere fra Hellas til Tyrkia, er kun ett eksempel blant mange. De privilegerte araberne fra Palestina-mandatet ble definert som flyktninger selv om en stor del av dem hadde vært arbeidsinnvandrere fra arabiske naboland så lite som to år. Mens FNs andre flyktningorganisasjon har fjernet titalls millioner fra sine registre, har UNRWA greidd å øke tallet fra noen hundretusener til mer enn 5 millioner.
Vi er ikke overrasket over at man både på norsk og palestinsk-arabisk hold nå satser på at folk ikke lenger husker den nære forhistorien og ikke lenger kjenner rettsgrunnlaget den jødiske staten Israel bygger sin eksistens på. Da blir man i stand til snu historiske hendelser så til de grader på hodet, at man får det til å låte som om det er det jødiske folk og deres nasjonalstat som historisk har stått i veien for fredelig sameksistens mellom jøder og arabere. Saken avslører at respekten for historien og nasjonenes rettsgrunnlag kanskje er like dårlig fundamentert i Oslo som den er i Rām Allāh.
Gang på gang må vi minne om at i hele Israels historie har jødene alltid søkt å leve i fred, respekt og harmoni med sine naboer. Det er mye respekt på grasrota mellom jøder og arabere som en varig fred kan bygge på. Jødene har levd blant arabere på halvøya Arabia i mer enn 2500 år, minst 1100 år før islam oppsto. Prisen Israel var villig å betale for fred med sine arabiske naboer var og er enormt stor for et så lite land. Den dagen dette blir oppfattet av Vesten, Hamas og PLO, blir veien til fred mellom araberne og jødene meget kort.
