I dagens mediabilde er det nødvendig å holde tungen rett i munnen. Medier som skulle formidle hva som skjer, formidler i stedet i høy grad den ene partens – palestinernes – fremstilling av en relativt komplisert konflikt.
Mange sier konflikten er så komplisert, og dette får enkelte til å ønske at den er enklere. Norske mediers fremstilling er én variant av dette, med en kraftig slagside til fordel for araberne og muslimene, andre prøver seg med skjematiske kart eller animasjoner. Problemet er at alt dette er ikke slik man skulle ønske det var. Situasjonen i Midtøsten er, enten man vil det eller ei, en følge av tidligere hendelser, det er jus og historie. Det er likevel enkelte grunnleggende hendelser man bør kjenne til for å danne seg et bilde.
Vår lille fremstilling er på ingen som helst måte komplett. Vi anbefaler å lese på våre nettsider, følge linker, se på dokumentasjon, – og tenke selv.
Vi ta for oss området Gaza, som er i nyhetene nå, og vi skal se på Hamas – denne terroristorganisasjonen som Norge av ukjente grunner vegrer seg for å kalle terrorister.
Denne relativt lille landstripen som man ivrig refererer til som «okkupert av Israel» – hvem ble den så okkupert fra, og hvordan? Hvilke omstendigheter førte til at Israel nå sitter på landstripen?
Området er ca. 360 km2, og det bor rundt 1,8 millioner mennesker her, langt de fleste er sunnimuslimer.
SEKSDAGERSKRIGEN
Da Egypt i juni 1967 mobiliserte styrker ved grensen mot Israel, åpenbart for å angripe, tok Israel det skritt å angripe dem først, før motparten var ferdig med sine krigsforberedelser. Krigen startet den 5. juni, og varte i seks dager. Da den var over, hadde Israel, i tillegg til å stanse Egypts offensiv (i tillegg til Syria, Jordan, Irak, med støtte fra Algerie, Kuwait, Libya, Marokko, Pakistan, PLO, Saudi Arabia, Sudan og Tunisia) vunnet store arealer fra Egypt. Hele Sinai-halvøyen var på israelske hender, samt Gaza-stripen, som Egypt hadde okkupert ulovlig siden 1959.
Det er ingen seriøse aktører, heller ikke i norsk UD, som stiller lovligheten av dette Israels preemptive angrep i tvil. Vi hører fra tid til annen dette fremlagt som argument: «Israel angrep jo først.» Dette er et barnslig argument, og vi avviser det fullstendig.
Egypt hadde i denne krigen rundt 240.000 soldater, Syria, Jordan og Irak hadde 307.000, og sammenlagt hadde disse statene 957 kampfly og 2.504 tanks. Israel hadde 50.000 soldater, mens de innkalte 214.000 reservister, og stilte med 300 fly og 800 tanks.
Egypt hadde mistet 10-15.000 mann, og 4.338 soldater var krigsfanger hos israelerne. Jordan savnet 6000 av sine, Syria 2500, og Irak 10. Over ett tusen av deres soldater ble fanget av Israel. Israel på sin side hadde mistet 776 soldater, og 4500 var såret.
Etter krigen ble det innledet fredsforhandlinger mellom Israel og Egypt, og for en bindende fredsavtale ble hele Sinai levert tilbake til egypterne, og området skulle holdes demilitarisert.
ISRAEL OVERTAR ADMINISTRASJONEN AV GAZA
Gaza ble værende på israelske hender – Egypt hadde ingen interesse av området, og det ble innført et styre, men det var meningen at folket som bodde her skulle administrere seg selv. Det kan i denne sammenheng nevnes at det ikke ansås som interessant å opprette noen palestinsk stat på verken Gaza-stripen eller for den del på Jordans vestbredd, som Jordan hadde annektert. Ikke én gang på 19 år kom dette spørsmålet opp.
Mellom 1969 og 1971 var det store opptøyer mot Israel, noe som ble slått ned av IDF under statsminister Ariel Sharon. I 1987 startet araberne den første intifada.
Til 1994 hadde den israelske hær kontrollen med administrasjonen av området, og hadde ansvaret for alle sivile fasiliteter. Etter dette overtok de palestinske selvstyremyndighetene styringen, slik de hadde avtalt seg imellom i de såkalte Oslo-avtalene. Disse detaljerte og kompliserte avtalene er bindende for begge parter til i dag, og her detaljeres hvor arabere kan bygge og bo, hvor israelere kan bygge og bo, hvem som styrer (områdene langs Jordan; Samaria og Judea er delt inn i soner).
Selve okkupasjonen er lovlig og reguleres av bestemmelsene i blant annet Genèvekonvensjonene. «Israels ulovlige okkupasjon» av disse områdene er et uttrykk som ofte feilaktig brukes, både av medier og politikere. Vi har en gyldig og bindene avtale om hvorledes partene skal forholde seg inntil forhandlinger er sluttført.
Det er derfor positivt feil når politikere og media til stadighet gjentar at okkupasjonen er «ulovlig.
For eksempel Snorre Valen i sin kronikk i VG 24. juli 2014: «Så klart vi alle forventer mer av Israel enn å drive med en voldelig, primitiv okkupasjon, bombing av hele nabolag, og utarming av et helt folk.» Man kunne problematisere en hel del i bare denne ene setningen. Israel okkuperer slett ikke Gaza. Okkupasjonen av Samaria og Judea er strengt regulert av Oslo-avtalene, som er underskrevet av Palestina-araberne, og den er slett ikke voldelig, enn si primitiv. Israel bomber ikke hele nabolag med mindre Hamas har sine våpenlagre eller andre arrangementer der. Det finnes en mengde eksempler på at Israel forsøker så langt det er mulig å unngå skade på bygninger i nærheten. Men krig er krig. Det var ikke Israel som startet denne krigen.
Tidligere utenriksminister i Norge og nå leder i Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, har bemerket seg i negativ forstand med en del påstander som han etter vært syn mangler belegg for. For eksempel han i et intervju i VG 11. juli 2014: «Støre ber utenriksministeren gi tydeligere beskjed utad om at det er den israelske okkupasjonen som utgjør kjernen i konflikten som igjen har blusset opp de siste dagene, med rakettangrep fra Gaza mot Israel, og Israels flyangrep inne i Gaza.»
Det er ikke Israels «okkupasjon» som er kjernen i konflikten. Da hadde krigene i 1948 og 1967 ikke skjedd. Det er Israels tilstedeværelse som er kjernen i konflikten. Den har aldri vært akseptert av araberne noensinne. Selv Delingsplanen ble aldri godtatt, mens Israel godtok løsningen, til tross for at det arealet de ble forespeilet i løsningen fra Folkeforbundet i 1922, var mye større.
Ifølge Norge Idag sa Gahr Støre under AUFs sommerstevne på Gulsrud 2014, at «bombing av rakettutskytingsanlegg i tette befolkningssentre er uproporsjonale krigshandlinger, noe som det er folkerettsbestemmelser mot.»
Støre har mange ganger tidligere brukt denne uredelige svertemetoden mot Israel, en metode Kafka beskriver i sin kjente roman «Prosessen». Josef K i boken blir stil for retten. Hans problem er at han ikke vet hvilken lov eller bestemmelse han er anklaget for å skulle ha forgått seg mot. På lignende måte bruker Støre henvisningene til Folkeretten. Israel skal angivelig ha forbrutt seg mot folkerettslige bestemmelser. Men hva, – hvilken bestemmelse eller hvilken lov, – disse opplysningene kommer ikke.
Samme metode brukes av en mengde aktører som av forskjellige grunner ikke liker Israels selvforsvar eller simpelthen deres tilstedeværelse i regionen, nasjonalt og internasjonalt. Petter Eide i Norsk Folkehjelp, FN, Mina Adampur i Ungdom mot rasisme, Jan Egeland i FN.
Her er det interessant å bemerke at Egeland var med på å forfatte Oslo-avtalen, og derfor kjenner innholdet i denne svært godt. Han hevdet også gjentatte ganger i en paneldebatt på Chateau Neuf i Oslo at «okkupasjonen var ulovlig.» Dette må da bety at Oslo-avtalene bygger på ulovligheter, og derfor må anses for å være ulovlig?
Videre eksempler: Røde Kors, Fagforbundet og Norsk Folkehjelp samt en mengde andre som oppigjennom årene har gjentatt denne påstanden så mange ganger at vanlige folk nærmest tar det for gitt at innholdet er korrekt. Dette er kultur i Norge, i en helt annen grad enn ellers i den vestlige verden. Av de store toneangivende mediene er det ikke noen som utmerker seg ved saklighet og etterrettelighet. NRK er direkte løgnaktig, og bortforklarer når de blir stilt til ansvar. SMA har imøtegått organisasjonen i årevis uten at dette har ført til resultater i retning noe mer edruelig holdning til fakta.
Små grupper og nettsteder i tillegg til SMA som holder frem fakta i disse sakene, er i tillegg til en del kristelige organisasjoner, først og fremst Med Israel for Fred (MIFF) og Document.no.
DEN ANDRE INTIFADA
I 2000 startet araberne den andre intifadaen, med selvmordsbombere og angrep mot israelske militære og sivile. Også raketter begynte nå å strømme innover Israel, hovedsakelig fra terrorgruppene Hamas og Islamsk hellig krig.
I løpet av et halvt år ble det etablert en fysisk barriere mellom Gaza og Israel, senere også mot Egypt. Det ble etablert to hovedoverganger, for Israels del Erez. Ingen av de to land tillater fri innreise, og grensene er strengt bevoktet med tungt militært personell og utstyr. Egypt opprettholder en streng blokade mot Gaza, hovedsakelig for å isolere Hamas fra opprørere fra Sinai.
ISRAEL TREKKER SEG UT
I 2005 besluttet den sittende regjering i Israel, ved Ariel Sharon, å trekke ut Israels tilstedeværelse i området, og de rundt 9000 jødene som hadde bosatt seg her, ble tvunget til å flytte. 12. desember 2005 erklærte Israel opphør av den militære okkupasjonen av Gaza.
Oslo-avtalene gir imidlertid Israel anledning til å kontrollere luftrommet over Gaza, og det blir også holdt militær kontroll med kysten utenfor landstripen. Årsaken er selvsagt frykten for angrep mot Israel, og de nevnte konvensjoner for land i krig gir Israel full anledning til en slik kontroll. Israel har av samme grunn innført en marineblokade for Gaza, hvilket medfører at alle sendinger til området skal skje over land. Israel tilbyr skip å legge til kai i Ashdod, hvor lasten kontrolleres før den sendes inn i Gaza.
I 2006 ble det holdt valg i Gaza, og den islamistiske terrororganisasjonen Hamas vant valget. Man ønsket religiøse fanatikere til å styre for seg. I tiden etter dette har innbyggerne i Gaza sett en dramatisk forverring i sine levekår, særlig hva frihet og valgmuligheter angår. I 2007 ble det alvorlige sammenstøt mellom Hamas og Fatah, som regjerer i de arabisk-administrerte områdene i Samaria og Judea («Vestbredden.») Mellom 2006 og 2007 ble rundt 600 Palestina-arabere drept av sine egne. I juni 2007 alene drepte Fatah og Hamas 160 av hverandre.
FREDSFLOTILJEN SOM IKKE VAR FREDELIG
I 2009 forsøkte en gruppe aktivister å sprenge blokaden ved å sende en mengde små skip til Gaza, under navnet «Ship to Gaza» eller «Gaza-flotiljen.» En av båtene, «Mavi Marmara», nektet å etterkomme israelske myndigheters krav om å bøye av mot Ashdod, og under bordingen gikk ni bevæpnede terrorister til angrep på israelske myndigheter. De ni ble drept. Dette utløste diplomatiske tumulter fra tyrkisk side, ettersom alle de ni var tyrkere.
Verdensopinionen startet umiddelbart på sin fordømmelse av Israel, og en granskning ble iverksatt i FN-regi, den såkalte «Palmer-rapporten.» Man mener riktig nok at de israelske soldatene brukte for stor styrke, og at dødsfall etter deres mening kunne vært unngått, men gir Israel en soleklar rett til å blokkere skipsanløp til Gaza, tatt i betraktning at «Israel står overfor en reell sikkerhetstrussel fra militante grupper i Gaza. … Marineblokaden ble innført som en legitim sikkerhetsforanstaltning for å forhindre våpen fra å komme inn i Gaza sjøveien, og dens implementering er i overenstemmelse med kravene som er stilt i internasjonal lov.”
Kommisjonen uttrykker sterk bekymring for de tusenvis av raketter og bomber som er avfyrt inn i Israel fra Gaza de senere årene. Rapporten sier at fordi Gaza ikke kan håndtere store skip, har en marineblokade liten effekt på tilførselen av sivile varer.
Rapporten var kritisk til flotiljen og kalte den “uansvarlig.”»
Marineblokaden av Gaza finner kommisjonen «lovlig og passende.»
HAMAS ANGRIPER SIVILE I ISRAEL – LITEN BEKYMRING I MEDIENE
Historien for de siste årene kjenner vi. SMA har skrevet             mange ganger om de gjentatte, hyppige rakettangrepene inn over Israel, mange tusen raketter som hver for seg utgjør en dødelig trussel. De samme medier og politikere som i dag klager over sivile drepte i Gaza, var påfallende lite interessert da rakettene haglet den andre veien, ikke for å ramme terrorister, men i den hensikt å ramme sivile.
Israel har investert kolossale summer i defensive tiltak for å beskytte sivilbefolkningen, i form av tilfluktsrom, og det avanserte våpensystemet Iron Dome, som skyter ned raketter i fart. Like fullt er rakettene fra Hamas en dødelig trussel et land på sikt ikke kan leve med.
Israel har derfor to ganger før gått til angrep på terroristenes installasjoner og våpenlagre for å få en slutt på angrepene. Begge gangene ble verdenssamfunnet så moralsk indignert på vegne av de sivile som Hamas barrikaderer seg bak, at operasjonene ikke ble gjort ferdig. Med den følge at Hamas raskt kom til hektene igjen, og fortsatte sitt målbevisste bombardement av Israel.
Det kan også nevnes at historiene mediene i Norge serverer om Gaza er full av myter. En av dem er at Gaza er verdens tettest befolkede område. Vi ber deg ta en titt på skjemaet under for et korrekt bilde.

Neste artikkel omhandler den muslimske terrorgruppen Hamas.