I går, torsdag, mintes jødene de omlag seks millioner jøder som ble myrdet i Europa – kun fordi de var jøder.  Denne dagen er jødenes egen Holocaustdag, «yom hashoa», mens FN og andre foretrekker å minnes Holocaust på andre dager.  Under seremoniene både i Israel og i Auschwitz kunne man møte noen av de 220 800 holocaustoverlevende blant oss og høre personlige vitnesbyrd fra dem.  Noen av dem deltok i «de levendes marsj» fra Osviecim (Auschwitz) til Brzezinka (Birkenau).

Holocaustdagen er ikke bare en minnedag for ofrene.  Den er først og fremst en seiersdag for de overlevende.  På alle seremoniene deltok både Holocaust-overlevende, overlevende fra oktobermassakren og gisler som var sluppet fri fra Hamas’ helvete.  Noen få meter fra inngangen til utryddelsesleiren Auschwitz i Polen, nær den portalen der det iskaldt lyser «Arbeit Macht Frei», ble det et rørende møte mellom Holocaust-overlevende og befridde gisler fra Gaza, bortførte fra IDFs observasjonspost.  To generasjoner av kvinner fra to utryddelsesforsøk omfavnet hverandre og sa: «Seier’n er vår!»

For 80 år siden fikk nazistene all den støtte som måtte til for å ta livet av om lag seks millioner jøder, hvorav halvannen million var barn.  I dag opplever vi igjen Vestens støtte til Iran og Hamas’ forsøk på å utrydde folkeslaget og tsunamien av jødehat i dag levner ingen tvil om at noen iblant oss vil ha verden fri for jøder.  Det er noen blant oss som synes at støtte til dagens nazister, Hamas, er helt på sin plass.

Nå er det igjen jødene som blir anklaget for drap på kvinner og barn, ikke dagens nazister, Hamas.  Disse falske anklagene kommer til og med fra folk som professor Terje Einarsen som gjentar de samme usanne påstandene han kom med på NRK Debatten 20. mars, og som Aftenposten ikke har noen problemer med å gjengi fire uker senere.

Vi trodde slik vi skrev før, at Terje Einarsen, professor ved juridisk fakultet ved UiB, som under programmet så ivrig proklamerte: » … Det er en av de fire forbrytelsene etter folkeretten.  Jeg mener Israel begår alle de forbrytelsene», i sin iver bare glemte å nevne Hamas’ krigsforbrytelser.  Nå ser vi at vi tok feil.

Atter en gang anmoder vi professor Terje Einarsen om å ta et langt pusterom fra sine anklager mot Israel slik at han får anledning til å tilegne seg basale kunnskaper om folkemord, om Hamas’ forbrytelser, bakgrunnen for Gazakrigen og eksempelvis også antall sivile som er blitt drept i andre kriger, som i Ukraina, Sudan, Syria, Irak, Jemen, Nigeria, Kurdistan, Afghanistan og mange andre steder.  Gjentatt løgn forvandles ikke til sannhet uansett hvor mye spalteplass og sendetid den får i norske statlig finansierte medier.

Skal man tro de samme mediene så dør det kun kvinner og barn i Gaza, ingen terrorister.  Denne formen for PR-krig blir brukt som et skalkeskjul for å la den latente antisemittismen komme til uttrykk.  Israels påståtte misgjerninger vekker gamle europeiske spøkelser til live igjen.

Faktum er at jødehatet ikke bare har jøder som ofre, men hele menneskeheten.  De som i dag åpent erklærer at de ønsker å utføre et nytt Holocaust på jødene, er Iran og deres terrorredskap Hamas.  Skulle Iran komme dithen at de får brukt sine atomvåpen mot Israel, Gud forby, blir det ikke bare jøder som kommer å bli utryddet.  Holocaustdagen bør derfor få minne oss alle om vår felles kamp mot morderiske regimer.  Dessverre ser vi at Europas unnfallenhet ovenfor Hamas og Iran ikke er det spor annerledes enn Europas daværende ettergivenhet overfor nazistene.

Det er vanskelig å forstå dagens tsunami av antisemittisme, den irrasjonelle støtten til dagens islamister og aksepten av det barbariet de påtvinger oss alle.  De voldelige demonstrasjonene ved amerikanske universiteter hvor horder av Hamastilhengere av våre medier kalles «palestinaaktivister», har gang på gang vist hvor farlig det er blitt å være en levende jøde i dag.  Forsøk på drap av jødiske studenter og drap på en jøde begått av en pakistansk professor fordi han «våget» å stå i gaten med et israelsk flagg, var det ingen protester mot.

Et forsøk på å forklare gårsdagens Holocaust er godt illustrert i boken til Christopher Browning, «Ordinary Men».  I denne boken forsøker Browning å gi en forklaring på hvorfor Holocaust kunne finne sted i Tyskland.  Til dette bruker han en studie om den 101ste reservebataljon i det nazistiske «ordenspolitiet».  Bataljonens medlemmer, som stort sett kom fra middelklassen, ble tvangsrekruttert og var ikke spesielt politisk eller ideologisk involvert.  Det hindret dem ikke fra å myrde titusenvis av jøder og begå grufulle krigsforbrytelser.

Bevæpnet med politisk korrekte briller forsøker Browning å forstå «fenomenet», og ikke overraskende finner han også en «menneskelig» side ved bataljonens morderne.  Konklusjonen ble blant annet at de var «vanlige mennesker» som ble utsatt for sosialt press..  Deres morderiske ugjerninger var altså et resultat av det sosiologiske fenomenet lydighet mot autoriteter.

Forfatteren av boken, » Hitler’s Willing Executioners: Ordinary Germans and the Holocaust», Daniel Goldhagen, konkluderte derimot at de ikke var vanlige mennesker, men snarere «vanlige medlemmer av en ekstraordinær politisk kultur, kulturen i Nazi-Tyskland, som var besatt av et hallusinatorisk, dødelig syn på jødene.  Det synet var bærebjelken i det som i hovedsak var frivillig barbari.»

Det faktum at «vanlige mennesker» blant oss, 80 år etter Holocaust, utviser den samme jødeforakten, bare i ny forkledning, tilsier at det alltid vil finnes nye vikarierende argumenter for å legge snublesteiner på jødenes vei.  Behovet for å rettferdiggjøre nazistenes og/eller Hamas’ drap på uskyldige jøder, er først og fremst et behov for å rettferdiggjøre ens eget dødelige syn på jødene.  Jødenes fiender kommer derfor alltid til å finne på noe som kan hjelpe dem til å leve med sitt jødehat.  Vrangforestillingen om at jødene driver med folkemord og står i veien for universell verdensfred kan ikke alltid helbredes med fakta.

De som støtter dagens Hamas og som ikke har problemer med det antisemittiske slagordet «from the river to the sea» har heller ingen problemer med Holocaust og med nye forsøk på å utrydde det jødiske folk.  Det er slike «ordinary men» som vil ha oss til å tro at de eier sannheten, vi jøder må være på vakt mot.  Vi må huske på at løgnen har mange farlige veier.  Vi må ta lærdom av dagens tsunami av jødehat i vår kamp mot det usanne, og erkjenne at behovet for at det snakkes sant er større enn noen gang, – for oss alle.

Det er i år 83 år siden Wannsee-konferansen som var innledningen til jødeutryddelsen i Europa.  Nå legger man igjen skylden på jødene, og igjen agiteres det med at jødene er problemet.  Jødehatere føler seg stadig tryggere i sin kamp mot jødene, og atmosfæren i Vesten føles på ny støttende overfor antisemittisk tankegods.

Dagens jødehat og oktobermassakren brakte Holocaust på ny inn i jødenes hverdag ved at de tydeliggjorde Israels behov for å sikre sin eksistens.  80 år etter Holocaust og snart to år etter Oktobermassakren har Israel bygget seg opp både innen forskning, teknologi, kultur, økonomi og forsvar til et nivå ingen lenger kan undervurdere, men snarere bør beundre.  Israel er seg nå bevisst at de er blitt en viktig aktør i regionen, og står mer og mer frem som sådan.  Abrahamavtalene har styrket båndene mellom jøder og muslimer i regionen og skapt en helt ny dynamikk der Europa nølende halter etter.  Vi er ikke i tvil om at Israels fremtid, tross vanskeligheter fra mange kanter, er lysere enn noen gang.  En lys fremtid kunne det også bli for Europa om man valgte å alliere seg med jødene i stedet for å svikte dem.