– Når jeg reiser fra sønnen min for å fly til en ny farlig plass, tenker jeg ikke på det som et valg. Når jeg klemmer ham og sier «ha det», så vet jeg at jeg fullfører et ansvar som jeg ikke valgte selv. Det var heller det som valgte meg.
Med disse ordene åpner Gal Lousky sin lille presentasjon av organisasjonen hun grunnla og leder, Israeli Flying Aid (IFA).
Som kjent får Israel nok av oppmerksomhet av mediene når landet en sjelden gang tar til gjenmæle mot sine fiender for å unngå å tap av menneskeliv. Ingen eller svært få bryr seg om å forklare hvorfor. Enda mindre er man opptatt av å få frem det som faktisk er tilfellet: at Israel er et fyrtårn for hele regionen. Hele verden kan ta etter Israel og lære noe om moral og etikk. Staten er bygget på de levereglene som danner grunnlaget for de fleste demokratiske samfunn i Vesten. Likevel søker man etter beste evne å sverte og diskreditere landet og folket.
Senter mot antisemittisme (SMA) ser som sin oppgave å informere og bringe fakta om hva som skjer. Vi skal påvise antisemittisme og diskreditering av jøder, av Israel, og bringe kunnskap der det er mulig. Vi minner om Martin Luther Kings angivelige ord til en venn i 1968: Don’t talk like that. When people criticize Zionists, they mean Jews. You’re talking anti-Semitism – Ikke si sånt. Når mennesker kritiserer sionister, mener de jøder. Det du sier er antisemittisme.
Slik er det i dag. Man hevder at «jeg – jeg kritiserer bare Israel jeg.» Det er legitimt, er det ikke? Eller som en sa i en diskusjon på nettet: – jeg har ingen ting imot jøder, men jeg hater sionismen.
Sionismen er den bevegelsen som fikk arbeidet frem en stat for jøder, etter at de i århundrer ble forfulgt i Europa og i det russiske imperiet. Uten Israel har jøder i dag ikke noe trygt sted å oppholde seg. I Europa forverres situasjonen år for år, og jøder flytter. I Malmö har antallet jøder blitt halvert på kort tid, etter at hele bydeler har blitt invadert av muslimske innvandrere. Det samme mønsteret ser vi i nær sagt hele Europa. Arabiske land er nærmest tømt for jøder. Hater man sionismen, hater man strengt tatt også jøder.
Det er legitimt å kritisere Israel eller landets politikk. Men hvis man ikke unner Israel samme vilkår som alle andre i denne kritikken, er det likevel et stort spørsmål om antisemittismen er helt fraværende. Som nevnt over er mediedekningen omtrent ikke-eksisterende når det gjelder israelske oppfinnelser og nyvinninger, enda landet har en mengde verdensledere på jordbruk, medisin, legemidler og IT-teknologi. Eller som her, det finnes en mengde frivillige, ideelle organisasjoner som gjør et fremragende arbeid verden over.
Er ikke denne ubalansen et tankekors?

Som kvinne som elsker sitt land, som jøde som vet om tragediene under Holocaust, og som søster til en soldat som ble skadet i krig, så ser jeg det som vår oppgave å bringe hjelp overalt, uansett hvor det skulle være. Dette er vår lille del av Tikkun Olam, det jødiske idealet for å reparere (eller i dette tilfellet å helbrede) verden. Selv om oppgaven mange ganger virker for stor for meg som mor, så føler jeg meg mer ansvarlig for å etterlate meg verden som et mer tolerant sted enn det var da jeg fant den.
Organisasjonen vår, Israeli Flying Aid, drar hvor tragedien inntreffer, uten hensyn til regionens politiske syn eller forhold til Israel. Vi går dit ingen andre vil dra på grunn av politikk, fare eller hindringer fra regjeringer. Vi har flydd til Indonesia, landet med verdens største muslimske befolkning, vi kom med hjelp bak regjeringens blokkerte grenser i Myanmar etter en syklon, og vi kom med mat til georgiere under Russlands okkupasjon. Vi flyr rundt om i verden med Davidsstjernen på brystet (der det overhodet er mulig) og prøver å hjelpe der vi kan.
Jeg leder et team på mer enn 200 frivillige israelere som forlater sine familier og karrierer for å ra risikoen på å dra til de fjerneste steder på kloden. De risikerer livene sine for å bistå folk som er helt fremmede for dem. Noen av dem kan til og med se på oss som fiender.
For oss israelere kommer sånt helt naturlig.
Alle den jødiske historiens forskjellige krumspring, og kampen for den sionistiske gjenfødelsen har plantet noe helt spesielt i oss, en sterk etikk for å hjelpe «de andre.» Det jødiske folk har sett mer tragedie enn nesten noen annen nasjon i historien. Vi er overlevende etter et ufattelig hat, etter Holocaust, etter tallrike episoder i den menneskelige historie da xenofobi fikk verden til å prøve å bli kvitt oss.
Å bygge staten Israel var gambling. Det jødiske folk gjorde det for å endre kursen på sin egen historie. Og det virket.
Derfor føler vi et ansvar for å hjelpe andre i lignende situasjoner, mennesker som står overfor tragedie og opplever at verden ikke bryr seg. Vi føler et ansvar for å gjøre alt som står i vår makt for å hjelpe dem å bygge livene sine opp igjen.
Som nasjon har vi stått både på høyden av lederskapet og nederst på samfunnets stige. Den globale rollen vi kan ta er lærerens. Vi kan lære verden at medlidenhet er selve nøkkelen. Fordi, når alt kommer til alt, så er avstanden fra topp til bunn på samfunnsstigen så lite som en enkelt naturlig eller menneskeskapt katastrofe.
Som jeg har erfart det, kommer nødhjelp ofte med en agenda. Politikk er ofte en viktig faktor. For eksempel kan ikke FN gå inn i et katastrofeområde uten en formell invitasjon av landets regjering. Altfor ofte har jeg sett den tredje verdens udemokratiske regimer nekte å komme med denne invitasjonen. Jeg har sett regjeringer nekte å komme med en forespørsel, ettersom de ser sult og sykdom som en passende måte å kvitte seg med sin svakeste sektor. Det er en effektiv måte å drepe opposisjonen uten frykt for å bli fordømt for folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten.
Bare i Myanmar forsynte Israeli Flying Aid 80.000 mennesker med mat. Likevel døde 360.000 mennesker av sult etter syklonen i 2007. Når vi blir spurt om hvorfor vi hjelper mennesker rundt om i verden i stedet for å bare fokusere på Israel, så forklarer vi at jødisk lov forlanger respekt for menneskeliv over alt annet. Når vi søker å forbedre verden kan vi ikke se på politikk. Selv om noen er opprører i Kashmir, så er det ingen grunn til å tillate barna deres å fryse i hjel. I Israel skiller vi ikke mellom menneskeliv basert på borgerskap eller tilhørighet. Vi arbeider under den antagelse at ethvert liv er verdt å redde. Punktum.
Konflikter og politikk skal ikke komme i bildet. Når alt kommer til alt prøver vi å reparere en verden vi alle deler.
I lys av den erfaring arbeidet i Israeli Flying Aid har gitt, og min observasjon den kulturen vi har i landet vårt når det kommer til ideelle organisasjoner og hjelpearbeid, så tror jeg at Israel, dette knutepunkt av oppfinnelser, kreativitet og konstant gjenskapelse av seg selv, burde være det verdens «R&D-senter» [Research & Development – forskning og utvikling] for Tikkun Olam. Jeg arbeider for at det skal bli det.
Ordene har vært gjenstand for mange diskusjoner, men vi er nødt til å definere skikkelig hva de betyr. VI er kjent som «Start-up»-nasjonen. Men i stedet burde vi bli kjent som «bygg opp»-nasjonen. Et lysende eksempel på å støtte andre når de reiser seg fra tragedier, uansett hvem «de» de.
La oss utvikle systemer for nødhjelp og utdannelse som kan komme befolkningsgrupper over hele kloden til gode. Og la oss fortsette med å utvide grensene for vår daglige moral, la oss utvide dem til å inkludere ikke bare våre umiddelbare omgivelser, men hele menneskeheten.
Som israelere og jøder er det vårt ansvar å spre den globale Tikkun Olam-revolusjonen. Og det må danne kjernen i vårt bidrag til menneskeheten. For der teknologien kan bli avlegs, vil en kultur av medlidenhet og omtanke vare for alltid.

Gal Lousky taler på «Tomorrow» – The Israeli Presidential Conference – med slagordet «Make tomorrow happen» – Få morgendagen til å skje. Organisasjonen skriver om henne at hun lever opp til det verdisynet jøder og israelere har: «Ingen spør om lov til å drepe, – vi ber ikke om tillatelse til å redde liv!»
Times of Israel blog
Israeli Flying Aid (organisasjonens nettside.) (engelskspråklig her…)